Kapittel 4Rammer for klimaarbeidet i helse- og omsorgstjenesten

I 2050 skal Norge være et lavutslippssamfunn. Dette innebærer at klimagassutslippene i 2050 reduseres med 90-95 % sammenlignet med utslippsnivået i 1990. Dette er nedfelt i lov om klimamål § 4 [15].

Arbeidet med utslippskutt og klimatilpasning er et tverrsektorielt anliggende. Klima, natur og miljø er løftet fram i Nasjonale forventninger til regional og kommunal planlegging [16]. Helhetlig samfunns- og arealplanlegging skal bidra til å se innsatsen for klima og miljø i sammenheng og på tvers av sektorer, som ledd i omstillingen til et lavutslippssamfunn.

Regjeringens klimastatus og -plan sier:

"Arbeidet for å oppfylle Noregs lovfesta mål om å bli eit lågutsleppssamfunn i 2050 er allereie i gang. Verkemidla vi har i dag bidreg til å redusere utsleppa mot 2050, men er ikkje tilstrekkeleg. Det gjeld å setje i verk tiltak på tvers av sektorar som kan bidra til omstilling og utsleppskutt"[17]

Det er viktig at helse- og omsorgstjenesten bidrar inn i denne planleggingen, fordi både folkehelsen og helsesystemene vil bli påvirket av endringene.

Et mål om en karbonnøytral verdikjede, i tråd med nasjonale mål, legger også premisser for klimaarbeidet i helse- og omsorgstjenestene. En karbonnøytral verdikjede innebærer at alle aktiviteter, fra produksjon og distribusjon av et produkt eller en tjeneste, resulterer i null netto klimagassutslipp. Dette oppnås ved å redusere utslipp og kompensere for de gjenværende utslippene [18],[19].

Statistisk sentralbyrås (SSB) globale indikatorer for FNs bærekraftsmål viser at målene Norge ligger dårligst an til å nå blant annet er bærekraftsmål 12 «Ansvarlig forbruk og produksjon», 13 «Stoppe klimaendringene» og 15 «Livet på land». Dette begrunnes med at Norge i stor grad prioriterer å utnytte naturens ressurser fremfor å bevare økosystemer og naturmangfoldet (bærekraftsmål 15). I tillegg eksporteres olje og gass (bærekraftsmål 13), og det kastes mye elektronisk utstyr (bærekraftsmål 12) [22].

Klimaendringer påvirker helse og helsesektoren

Folkehelsemeldingen [23], Helseberedskapsmeldingen [24], Eldrereformen [25] og Nasjonal helse- og samhandlingsplan [26] er sentrale elementer i regjeringens helse- og omsorgspolitikk. Disse beskriver hvordan klimaendringer påvirker helse og helsesektoren.

Folkehelsemeldingen (Folkehelsemeldinga – Nasjonal strategi for utjamning av sosiale helseforskjellar) (Meld. St. 15 (2022–2023)) peker på klimaendringene, som et av tre perspektiver, som vil ha stor betydning for folkehelsearbeidet framover, sammen med demografiske endringer og internasjonalt samarbeid. Mer nedbør, hetebølger og tørkeperioder kan blant annet true matsikkerheten og tilgangen på rent drikkevann, som kan forårsake migrasjon og humanitære katastrofer i sårbare områder. Klimaendringer påvirker også vår fysiske og mentale helse. Globalt påvirkes ulike samfunn og befolkningsgrupper ulikt. Barn og personer med lavest sosioøkonomisk status er mest sårbare. Ifølge Verdens helseorganisasjon er klimaendringer den største trusselen mot folkehelsen [23].

Helseberedskapsmeldingen (En motstandsdyktig helseberedskap – Fra pandemi til krig i Europa) (Meld. St. 5 (2023–2024)) framhever at klimatiske endringer legger rammer for helseberedskapen. Globalt vil klimaendringer gi mer ekstremvær. Det vil igjen påvirke global matvareproduksjon og dermed kunne medføre matmangel og påvirke vanntilgang, konfliktnivå, migrasjonsstrømmer og utbredelse av smittsomme sykdommer. Norge må være forberedt på å håndtere kriser som følge av klimaendringer. Norge er særlig sårbart for klimatiske endringer i nordområdene [24].

Eldrereformen (Fellesskap og meistring – Bu trygt heime reformen) (Meld. St. 24 (2022-2023)) viser til at flere kommuner må ta hensyn til konsekvenser av klimaendringene i form av hyppigere flom og jordras, i tillegg til skogbranner – konsekvenser som i seg selv kan være en fare for liv og helse, og som i tillegg kan avgrense mulighetene til å levere helse- og omsorgstjenestene som kommunene har ansvar for [25].

Nasjonal helse- og samhandlingsplan (Nasjonal samhandlingsplan 2024-2027) – Vår felles helsetjeneste) (Meld St.9 (2023-2024)) peker på at klimaendringer vil kreve stor oppmerksomhet og en stor andel av ressursene framover. Å forbedre samarbeidet kan redusere bruk av tjenester, tilrettelegge for flere forebyggende tiltak for en sunnere befolkning, øke bruken av digitale løsninger, samt innføre nye metoder for tjenesteytelse. Dette er relevant for å minske klimaavtrykket i helse- og omsorgstjenesten [26].

Helse- og omsorgstjenestens ansvar for utslippsreduksjon

Helse- og omsorgstjenestene bidrar med anslagsvis 4,4 % av verdens totale klimagassutslipp​​ [27].

Helsedirektoratets gjennomgang av klimagassutslipp (rapport utgitt i 2023) i den norske Helse- og omsorgssektoren, som dette veikartet bygger på, fant at de kommunale helse- og omsorgstjenestene og spesialisthelsetjenesten hver utgjorde ca. 1,3 millioner tonn CO₂-ekvivalenter (CO₂e) årlig.

Utslipp knyttet til tannlegetjenester, private helsetjenester, medikamenter kjøpt "over disk", nærings- og industrivirksomhet knyttet til legemidler og teknisk utstyr, drift av pasient- og brukerforeninger eller fagorganisasjoner, alternativ behandling og velvære med mer var ikke regnet med [28].

For spesialisthelsetjenesten estimerte Helsedirektoratet at størsteparten av utslippene (mellom 64 % og 91 %) er knyttet til indirekte utslipp fra varer og tjenester. Utover forsyningskjeder består den største andelen av utslippene fra helsesektoren i andre kilder relatert til pasientbehandlingen, som utslipp knyttet til bygninger, reiser, tjenester og gasser [29].

Siden klimaendringer kan påvirke helse og helsesystemet negativt direkte og indirekte på en rekke måter, kan helsesektoren anses å ha et særskilt ansvar for å redusere egne utslipp.

Ved å ta hensynet til klima og miljø i helse- og omsorgstjenestene kan man både forebygge sykdom, styrke folkehelsen og samtidig redusere klimapåvirkningen fra sektoren.