Kapittel 3.4Rammebetingelser for praksisveileder

I utredningen har innspillsaktørene unisont meldt inn et viktig behov for å styrke og understøtte rollen som praksisveileder. En faktor det pekes på for å få til dette er tid og kompetanseheving i samsvar med veilederrollen. Veilederkompetanse må gjøres attraktivt av arbeidsgiver. Økonomisk kompensasjon for ekstra arbeidsbelastning og tilleggsoppgaver i forbindelse med veiledning av studenter i praksis påpekes av innspillsaktørene som et viktig element i underbyggingen av rollen som veileder. Incentiv for formell veilederkompetanse bør gjenspeiles i et fast lønnstilskudd relatert til fullførte studiepoeng. Dette ble av flere innspillsaktører fremhevet som et nyttig og effektivt virkemiddel for at flere ansatte ønsket å prioritere å ta videre studier i veilederkompetanse.

Det må tilrettelegges for at praksisveileder kan ha nok tid til å utføre eget arbeid, forberedelser til praksisveiledningen, samt gjennomføring, oppfølging og evaluering av studenten. Samarbeidet med praksislærer fra utdanningsinstitusjonen må prioriteres og er fundamentet for utvikling av gode praksisplasser med god kvalitet.

Veilederkompetanse bør inngå i strategisk kompetanseplanlegging i den enkelte kommune (jf. kap. 2.2.4). Det er urealistisk at alle veiledere skal ha utdanning på mastergradsnivå, men alle som skal veilede studenter bør ha en basiskompetanse på veiledning og tilgang på kolleger med større fagkunnskap på området, jf. prosjekt Jobbvinner[1]. Skolering bør inngå som et fast avtalepunkt i avtalegrunnlaget om praksisplasser mellom utdanningsinstitusjon og praksisvirksomhet.

Tilgjengelighet av studietilbud for veilederkompetanse bør være et satsningsområde. Fleksible og desentraliserte studieplasser som muliggjør studier uten lang reisevei, er viktig. Tilrettelagte tilskuddsordninger for å dekke studiekostnader for veilederkompetanse ble også pekt på som sentralt.