Kapittel 3.3Juridiske rammer for kommunal praksis

Etter dagens regelverk, plikter kommunene å medvirke til undervisning og praktisk opplæring av helsepersonell jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 8-1 (hol.) og tannhelseloven § 6-1. Virksomheter innen spesialisthelsetjenesten og apotekvesenet har en lovhjemlet plikt til å ta imot og veilede studenter jf. spesialisthelsetjenesteloven § 3-5 og apotekloven § 4-6. Helse- og omsorgstjenesteloven § 8-1 første ledd pålegger enhver kommune plikt til å medvirke til undervisning og praktisk opplæring av helsepersonell, herunder også videre- og etterutdanning.

Når det gjelder hvilke konkrete plikter som evt. følger av en plikt til å medvirke til undervisning og praktisk opplæring versus en plikt til å faktisk ta imot og veilede studenter, er i utgangspunktet ikke helt klart. Det er heller ikke gitt forskrift om kommunens medvirkning innen helse- og sosialfaglige grunnutdanninger.

Spesialistforskriften for spesialistutdanning og spesialistgodkjenning for leger er imidlertid et eksempel på hvordan krav til kommunen for gjennomføring av spesialisering er formelt beskrevet. Her beskrives det at kommunen er definert som utdanningsvirksomhet med ansvar for gjennomføring av deler av utdanning innen spesialisering. Kommunen har krav til å bidra til blant annet helhetlige utdanningsløp på tvers av ulike læringsarenaer i kommunen, og samarbeid om harmonisert utdanning på tvers av kommunegrenser jf. spesialistforskriften § 5.

I IS-2956 Praksis i kommunene ble Helsedirektoratet bedt om å utrede de økonomiske- og administrative konsekvensene av en eventuell utvidelse av dagens kommunale medvirkningsansvar for praksisutdanning til en lovpålagt plikt til å sørge for praksisutdanning. Til nå er ikke en slik endring foreslått av regjeringen.

Helsedirektoratet forutsetter i dette oppdraget en videreføring av gjeldende rett, dvs. et kommunalt medvirkningsansvar som beskrevet ovenfor, samt plikt til å påse at praksis som tilbys gjennomføres i tråd med forsvarlighetskravet i helsepersonelloven § 4 og helse- og omsorgstjenesteloven § 4-1. Fortrinnsvis bør kommunal praksismodell baseres på frivillig samskaping mellom kommune og utdanningssektor. Dersom en kommunal praksismodell forankret i medvirkningsansvaret ikke er tilstrekkelig grunnlag for å implementere praksisplasser i alle kommuner, anbefaler Helsedirektoratet at en plikthjemmel bør utredes.

I det videre gis en kort redegjørelse for hvilke juridiske rammer som gjelder for utdanningssektoren og som berører praksisplasser i en kommunal praksismodell.

Lov om universiteter og høyskoler[2] (uhl.) regulerer plikter og ansvar som påhviler universitet og høyskoler. Her framgår blant annet at utdanningsinstitusjonen skal ha et internt kvalitetssystem som sikrer kvaliteten i utdanningen hvor studentevaluering skal inngå som del av kvalitetssystemet. Det er også her regulert at studenter kan opprette studentorgan som skal jobbe for å ivareta studentenes interesser og fremme studentenes synspunkter overfor institusjonens styre. Videre skal studentene ha en utdanningsplan som blant annet har bestemmelser om institusjonens ansvar og forpliktelser overfor studenten, studentens forpliktelser overfor institusjonen og medstudenter og beskrivelse av praksis som læringsform.

Uhl. med tilhørende forskrifter regulerer også krav til gjennomføring av praksis. Dette inkluderer å sikre at det er kompetente veiledere ved det praksisstedet hvor studieprogrammet har obligatorisk praksis. Etter studietilsynsforskriften[3] § 2-2 (2017), er utdanningsinstitusjonene forpliktet til å inngå en avtale med praksisstedet som regulerer samarbeidet. Selv om ansvaret for praksisavtalene hviler på utdanningsinstitusjonene, har de ingen hjemmel eller andre virkemidler for tiltak overfor praksisstedene dersom disse ikke etterlever de inngåtte avtalene. Det er imidlertid en viktig erfaring at mange kommuner gjør en stor innsats for å tilby relevante og gode praksisplasser for studenter. 

Uhl. gir også utdanningsinstitusjonen ansvar for at læringsmiljøet for studenten er fullt forsvarlig ut fra en samlet vurdering av hensynet til studentenes helse, sikkerhet og velferd. Dette gjelder også når studenten har sine læringsaktiviteter utenfor institusjonens arenaer slik som ved praksis. Kommunen har kun plikt til å medvirke til praktisk opplæring av helsepersonell. Likevel er det tydelig at aktører som tilbyr praksisplass har en avgjørende rolle for å sikre at studentene oppnår tiltenkte læringsutbytter. Det er også avgjørende at studentene erfarer kommunal praksis som relevant og lærerik for at dette skal ha en rekrutterende effekt til kommunene. Helsedirektoratet mener at en forutsetning for effektiv bruk av kommunen som praksisarena og kvalitetsutvikling i praksis, er at kommunen tar et faglig og administrativt ansvar knyttet til praksis i tett samarbeid med aktuelle utdanningsinstitusjon.

I tillegg er forskrifter om nasjonale retningslinjer for de ulike helse- og sosialfagutdanningene (RETHOS)[4] fastsatt. De ulike nasjonale retningslinjene for helse- og sosialfagutdanningene definerer, sammen med studietilsynsforskriften, de nasjonale rammene for helse- og sosialfagutdanningene. I de utdannings spesifikke forskriftene beskrives blant annet krav til omfang, tematisk innhold og læringsutbytteoppnåelse. Krav til praksis og minimum varighet på perioder og/eller totale omfang varierer mellom utdanningene, men flere utdanninger angir praksisarenaer tilknyttet den kommunale helse- og omsorgstjenesten som viktig for å oppnå riktig kompetanse.