Det foreligger mye kunnskap om hva som fungerer og hvor utfordringene er i det tverrsektorielle rusforebyggende arbeidet. Samhandlings- og samordningsutfordringer i rusfeltet har vært beskrevet over flere år i politiske dokumenter og kunnskapsgrunnlag.
Utfordringene kan ses i sammenheng med andre komplekse samfunnsutfordringer staten strever med å løse. Statlige myndigheter har ofte ansvar for å håndtere det som kalles «uregjerlige problemer»[1]. Slike problemer kjennetegnes ved at de er komplekse, har sammensatte årsaker som påvirker hverandre gjensidig og at det er vanskelig å finne objektive kriterier for beste løsning. Videre er det en grunnleggende utfordring at kunnskapsgrunnlaget ofte er ufullstendig eller motstridende, og at mål og suksesskriterier er vanskelige å definere.
Løsninger på «uregjerlige problemer» er ikke riktige eller uriktige i betydningen at problemet er løst eller ikke, men vil derimot kunne beskrives som bedre eller dårligere ved at problemet fremstår som økt eller redusert. Det finnes dermed ikke noen endelig løsning på slike problemer, men offentlige myndigheter må likevel ta tak i det. I tillegg er ansvaret for de ulike virkemidlene i mange tilfeller fordelt mellom ulike myndighetsorganer, forvaltningsnivåer og sektorer. Komplekse samfunnsutfordringer, eksempelvis rusmiddel- og psykiske helseproblemer, fattigdom og utenforskap, kan i visse tilfeller kun reduseres eller løses ved at en nettopp ser flere samfunnsområder i sammenheng. Dette betinger i så fall stor grad av koordinering og samhandling på tvers og kan være svært utfordrende å få til i praksis[2], noe som kan forklare hvorfor det samme utfordringsbildet har blitt beskrevet over tid[3].
Hovedlinjer i dagens utfordringsbilde
Rusmiddelforebygging blant barn og unge er et tverrsektorielt samarbeid
Rusmiddelforebygging skjer tverrsektorielt, selv om aktører har ulike roller og virkemidler å ta i bruk. Fordi rusforebygging blant barn og unge er et tverrsektorielt ansvar, vil det være et kontinuerlig samarbeid mellom fag og sektorer. Å fremme beskyttelsesfaktorer og redusere risikofaktorer skjer også i ulike sektorer gjennom å skape gode oppvekst- og livsvilkår.
Tverrsektorielt samarbeid er krevende
Tidligere erfaringer og kunnskapsgrunnlag i ulike sammenhenger beskriver at samarbeid på tvers i seg selv er utfordrende. Ulikheter mellom aktører blant annet på bakgrunn av fag- og sektortilhørighet, og dermed ansvar og virkemidler, vil derfor stadig prege arbeidet. Gjensidig forståelse for disse forskjellene er en viktig forutsetning for god samhandling.
Utsatte barn og unge fanges ikke opp tidlig nok, blant annet fordi flere sektorer har ansvar
Ansvar for utsatte barn og unge er forankret i flere sektorer, og ikke en enkelt aktør eller sektor har et helhetlig ansvar. Dette kan medføre at ansvaret glipper og at barn og unge ikke fanges tidlig nok opp. Det er store lokale variasjoner i hvordan og i hvilken grad kommunene jobber oppsøkende overfor barn og unge[4]. Kommunene har ingen direkte plikt å drive systematisk, oppsøkende arbeid overfor barn og unge som eksperimenterer med rusmidler.
Vi mangler kunnskap om konsekvenser av rusmiddelbruk og om virksomme tiltak
Noen konsekvenser av rusmiddelbruk vet vi mye om, mens andre konsekvenser er lite kartlagt. Vi har mye kunnskap om konsekvenser av alkoholbruk, men mindre om en del illegale rusmidler. Blant annet er det begrenset hva vi vet om konsekvenser for barn og unge av cannabisbruk. Det trengs også mer kunnskap om hva som er virksomme tiltak på noen områder. Vi viser blant annet her til vurderingene i Nasjonalt rusforebyggende program for barn og unge. Mer kunnskap kan bidra til økt forståelse på tvers av aktører.
Det er stor grad av tverrpolitisk enighet om en restriktiv alkoholpolitikk, men mer meningsmangfold om narkotikapolitikken
Når vi snakker om rusforebygging, snakker vi i realiteten også om to ulike politikkområder, henholdsvis alkoholfeltet og narkotikafeltet. Selv om rusforebyggende innsatser kan virke forebyggende for flere typer rusmidler, er alkohol og andre rusmidler ulikt regulert og gjenstand for forskjellig politikk. Blant annet er det særskilte handlingsplaner og strategier rettet mot henholdsvis alkohol og mot illegale/andre rusmidler. Dette har konsekvenser for den tverrsektorielle samhandlingen om helhetlig rusforebygging blant barn og unge.
Flere regjeringer over mange år har videreført en restriktiv alkoholpolitikk. Vi viser blant annet til Nasjonal alkoholstrategi (2021-2025) som ble lagt frem av Solberg-regjeringen og videreført av regjeringen Støre. Tverrpolitisk enighet om alkoholpolitikken og de alkoholpolitiske virkemidlene avspeiles i sektorene som jobber med forebygging på alkoholområdet, eks. politiet og helsesektoren.
Til sammenligning er narkotikafeltet et mer polarisert og fragmentert politikkfelt. Debatten og prosessen rundt Solberg-regjeringens forslag til rusreform er illustrerende. Konsekvensene kan være at det er mer utfordrende å samhandle og koordinere mellom ulike sektorer og aktører når det er større uenigheter i den politiske diskursen, i tillegg til at bruk og besittelse av narkotika er straffesanksjonert. Det kan skape skarpere skille mellom sektorene og aktørenes rolle og ansvar enn på alkoholfeltet.