Helsepersonell skal hindre at andre får adgang eller kjennskap til opplysninger om folks legems- eller sykdomsforhold eller andre personlige forhold som de får vite om i egenskap av å være helsepersonell, jf. helsepersonelloven § 21.
Når kommunale helse- og omsorgstjenester, andre tjenester og spesialisthelsetjenesten skal samarbeide om et barn/en ungdom som har behov for hjelp for psykiske helseplager, vil det i de fleste situasjoner være behov for å dele opplysninger som er omfattet av helsepersonells taushetsplikt. Det vil kunne være behov for å dele opplysninger både med annet helsepersonell, og med ansatte i andre tjenester/sektorer.
Helsepersonell har rett, og noen ganger plikt, til å utveksle opplysninger som er nødvendige for å yte forsvarlig helsehjelp, med samarbeidende personell, jf. helsepersonelloven § 25 og § 45.
Det er en forutsetning at pasienten ikke motsetter seg at opplysningene deles med annet helsepersonell. Pasienten har rett til å reservere seg mot at opplysninger gis, selv om disse er nødvendige for å yte helsehjelp. Det er i utgangspunktet ingen plikt til å innhente et eksplisitt samtykke før opplysningene utleveres. Dersom det er grunn til å tro at pasienten vil motsette seg, må helsepersonellet undersøke nærmere før eventuell utlevering skjer.
Helsepersonellets mulighet til å utveksle taushetsbelagte opplysninger til sektorer utenfor helse, som eksempelvis barnehage eller skole, er som hovedregel basert på samtykke.
Samtykket skal være avgitt av en person med samtykkekompetanse, og det skal være frivillig og informert. Et gyldig samtykke gir helsepersonell rett til å gi opplysninger videre så langt samtykket gjelder. At samtykke er informert, forutsetter at den opplysningene gjelder har fått tilstrekkelig informasjon til å forstå rekkevidden av samtykket. Dette innebærer informasjon om hvilke opplysninger det er aktuelt å videreformidle, til hvem opplysningene skal gis, hva som er formålet med videreformidlingen og eventuelle konsekvenser av denne.
Det stilles ingen formkrav til samtykket etter § 22 og det behøver ikke å være skriftlig. Også indirekte og underforstått samtykke vil kunne være tilstrekkelig i konkrete situasjoner. Det er likevel sånn at jo mer inngripende tiltaket er, desto strengere er kravet til å sikre og kunne dokumentere at pasienten er tilstrekkelig informert før samtykke gis.
Pasienten kan når som helst trekke samtykke helt eller delvis tilbake jfr. pasient- og brukerrettighetsloven § 4-1, annet ledd. I slike tilfeller plikter den som yter helsehjelpen å gi nødvendig informasjon om følgene av at samtykket trekkes, og at helsehjelpen opphører.
Helsedirektoratet anbefaler at det alltid innhentes samtykke fra barnet/ungdommen/foreldre dersom deres henvisning skal drøftes i et samarbeidsforum eller lignende, eller dersom det er behov for å ta kontakt for å avklare annet tilbud til barnet/ungdommen. Det er viktig at kommunene og helseforetakene utarbeider gode rutiner for innhenting av samtykke, og at det er tydelig for barnet/ungdommen/foreldre hvilke opplysninger det er aktuelt å videreformidle, til hvem opplysningene skal gis, hva som er formålet med videreformidlingen og eventuelle konsekvenser av denne.
Opplysninger om folks legems- eller sykdomsforhold eller andre personlige forhold er å anse som personopplysninger. Et grunnleggende personvernprinsipp er at man skal søke å begrense mengden innsamlede personopplysninger til det som er nødvendig for å oppnå innsamlingsformålet (dataminimering). Helseforetakene og kommunene bør særlig se hen til dette i utarbeidelsen av samarbeidsmodeller lokalt.