Varslingsmekanismene mot pasienter, fastleger og annet helsepersonell i kommunal helse og omsorgstjeneste er ineffektive
Det finnes i dag ikke noe effektivt system for varsling om forsyningssvikt eller forventet forsyningssvikt til fastleger, legevakt eller sykehjem. Det finnes heller ingen måte å identifisere hvilke pasienter og fastleger som er berørt av en alvorlig legemiddelrelatert hendelse. Slike hendelser kan for eksempel være tilbakekallinger av legemidler på grunn av produksjonsfeil, avregistreringer som krever bytte av legemiddel eller alvorlige mangelsituasjoner. Varsling av slike hendelser foregår nå via media, internett og sosiale medier. Helsetjenesten informeres bredt, men har begrenset systemstøtte for å finne hvilke pasienter dette gjelder. I dag publiseres varsler om legemiddelmangler på Legemiddelverkets nettside og i Felleskatalogen. Her er det mulig å søke opp informasjon om eventuell forsyningssvikt for aktuelle legemidler. Det er ingen opplysninger om det aktuelle legemiddelet er i salg eller ikke og heller ingen gradering på alvorligheten av forsyningssvikten.
Redusert tilgang på et legemiddel meldes ikke eller meldes sent av produsenter og grossister
Produsenter av legemidler med markedsføringstillatelse i Norge har plikt til å underrette Legemiddelverket (lovdata.no) senest to måneder før avbrytelsen av markedsføringen dersom et legemiddel vil bli omsatt i Norge eller dersom et legemiddel midlertidig eller permanent ikke vil bli markedsført, men det er ikke alltid dette gjøres. Grossistene innehar mye informasjon om markedssituasjonen, men har ingen plikt til å underrette norske myndigheter. Når det gjelder legemidler som selges i Norge uten markedsføringstillatelse har hverken produsenter eller grossister noen plikt til å underrette norske myndigheter om leveringsstatus. Da myndighetene ikke har tilgang til grossistenes og apotekenes lagerstatus er det ikke mulig å danne seg et bilde av den totale legemiddelsituasjonen i Norge.
Samordningen av legemiddelberedskap på tvers av de regionale helseforetakene er svak
Det er ikke etablert rutiner for varsling og samarbeid mellom sykehusapotekene. Sykehusapotekforetakene har fått i oppdrag fra de regionale helseforetakene å utrede muligheter for et tettere samarbeid på tvers når det gjelder legemiddelberedskap og generelt beredskapsarbeid som planverk, øvelse og intern beredskap i sykehusapotekene, og deres bidrag til nasjonal beredskap av legemidler i spesialisthelsetjenesten.
Kommuner mangler rutiner for legemiddelberedskap
Kommunene skal, ifølge ansvarsprinsippet i helseberedskapsloven, ha beredskapsplaner for de tjenestene de er ansvarlige for å tilby sine innbyggere. Det er imidlertid ikke å forvente at kommunene besitter den nødvendige kompetanse for å kunne innlemme forsyningssikkerhet for legemidler i deres beredskapsplaner, eller for å kunne dekke realistiske scenarioer for legemiddelmangel i beredskapsøvelser som for eksempel at multidose ikke kan leveres til kommunen. Det er heller ikke å forvente at Fylkesmannen besitter den nødvendige kompetansen for å kunne gjennomføre tilsyn på legemiddelberedskap.
Dagens helseberedskapsøvelser tar ikke inn over seg utfordringene knyttet til legemiddelforsyning
Dagens helseberedskapsøvelser omfatter ofte ikke utfordringene knyttet til legemiddelforsyning.
Rutinene er uklare i samarbeidet mellom forsvarssektoren og den sivile helsetjenesten
Høsten 2018 var Norge vertsnasjon for NATO-øvelsen Trident Juncture 2018 (TRJE18). TRJE18 hadde omfattende alliert deltakelse, og ble gjennomført som en feltøvelse (LIVEX) og en spilløvelse (CPX). I tillegg ble vertslandsstøtte gitt i hele den tiden det var allierte soldater på norsk jord.
Kommentarene nedenfor omfatter CPX-delen av TRJE18 i den perioden Helsedirektoratet deltok i øvelsen, og beskriver svakheter i samarbeidet mellom forsvarssektoren og den sivile helsetjenesten:
- Det ble opplevd vanskelig å få kunnskap om forsvarsektorens ressurser og derved avstemme og koordinere sivil og militær helseinnsats.
- Forsvarsektoren og Helsedirektoratet hadde ikke hadde avklart hvilken informasjon det ville være behov for å utveksle, og hvordan det skulle skje.
Vi har én helsetjeneste, og i en sikkerhetspolitisk krisesituasjon er ikke prioriteringen avklart, man forstår ikke hverandres kommunikasjon.