Kapittel 4.2Elementer modellene kan bestå av

I innspillsmøtene har følgende elementer vært diskutert:

1. Omfang av teoretisk del og klinisk praksis i studiet
2. Omfang av klinisk yrkeserfaring før og etter avsluttet mastergrad
3. Felles nasjonal eksamen
4. Overgangsordninger

Omfang av teoretisk del og klinisk praksis i studiet

En del av utdanningen må bestå av teori. Den teoretiske delen av en spesialistutdanning kan foregå enten i UH-sektoren, som teoretiske kurs på nasjonalt nivå, eller som en blanding av disse. For eksempel skjer legenes spesialistutdanning i praksisfeltet/klinikken, men inneholder også teoretiske kurs på nasjonalt nivå. Spesialistutdanningen for tannleger skjer ved universitetene[15], men med krav om klinisk allmennpraksis før opptak til masterstudiet. Pasientbehandling under veiledning foregår i hovedsak ved universitetets klinikk for spesialistbehandling. Spesialistutdanningen av avansert klinisk allmennsykepleiere skjer i UH -sektoren, men der store deler av utdanningen er kliniske praksisstudier.

Etter at de sykehusinterne spesialutdanningene ble flyttet til universitets- og høgskolesektoren, har utdanningen av spesialsykepleiere skjedd i UH-sektoren. I tillegg til å være teoretiske utdanninger, inneholder de i stor grad klinisk praksis. Enkelte av utdanningene har opp mot 50 % klinisk praksis. Utdanning i UH-sektoren kan fortsatt være et sentralt element i sykepleiernes spesialistutdanning. Dette er i samsvar med liknede ordninger i andre europeiske land.

Omfang av videreutdanningene som skal ligge til grunn for spesialistutdanning, har vært diskutert i innspillsmøtene. Flere av aktørene anbefaler full mastergrad på 120 studiepoeng fordi dette kan gi sykepleierne et bedre grunnlag for å drive kunnskapsbasert fagutvikling, noe som er viktig for imøtekomme behov i fremtidens helsetjenester. Alternativet med avstigning på 90 studiepoeng, utelukker masteroppgaven og vil ikke gi kandidatene en fullverdig grad i utdanningssystemet, men kan gi et tilstrekkelig læringsutbytte for en god klinisk yrkesutøvelse innen aktuelle fagfelt.

Omfang av klinisk yrkeserfaring før og etter avsluttet mastergrad

For å bli en klinisk spesialist bør sykepleieren ha både bred og spisset erfaring fra pasientnært arbeid i klinikk. Det er i dag ikke et forskriftsfestet krav om yrkeserfaring før opptak til studiet. Mange aktører påpeker at dette er uheldig og at det kan føre til at nyutdannede sykepleiere med masterutdanning, ikke har tilstrekkelig klinisk erfaring til å kunne være spesialist.

En rotasjonsordning underveis i spesialistløpet kan være med å gjøre utdannelsen mer interessant og legge til rette for at helsepersonell får utøvd kompetansen sin på flere arenaer og får arbeidet i flere team med ulik fagsammensetning. En slik form for "rotasjonsordning" eksisterer allerede i enkelte av de aktuelle utdanningene. F.eks. er det skrevet i RETHOS 3 for anestesi at de skal kunne delta inne på intensiv ved f.eks. en pandemi.

Opptakskravene til studiene ligger utenfor helsemyndighetenes ansvarsområde. Det ble diskutert i innspillsmøtene om det også bør være krav om yrkeserfaring etter studiet før en eventuell spesialistgodkjenning gis. De fleste aktørene støttet dette og anbefalte fra to til fem års relevant yrkeserfaring under veiledning og supervisjon før man kan bli spesialist i i aktuelt fagområde.

Nasjonal eksamen

Nasjonal eksamen kan dokumentere en felles sluttkompetanse som spesialist for de som ikke har gjennomført en mastergrad. Det kan settes krav til formell kompetanse og yrkespraksis for å kunne melde seg opp til eksamen. En nasjonal eksamen vil også kunne sikre at sykepleiere med utdanning fra utlandet, kvalitetssikres på en bedre måte enn ved dagens vurdering av dokumenter. Dette gjelder særlig land der helsevesenet og utdanningssystemet avviker mye fra det norske. Flere av aktørene påpekte at nasjonal eksamen alene ikke gir et tilstrekkelig vurderingsgrunnlag ved en eventuell spesialistgodkjenning. Det ble også påpekt at nasjonal eksamen er kostbart og krevende å få gjennomført.

Fotnoter