Det regionale støtteapparatets oppgaver i reformen er å mobilisere og engasjere alle kommunene i eget fylke, spre kunnskap om reformen, innhold og virkemidler, gi tilbud om støtte og veiledning i lokalt planarbeid og invitere til læringsnettverk og erfaringsdeling mellom kommunene i alle faser av reformen. Statsforvalteren koordinerer det regionale arbeidet.
Rammene for oppdraget til statsforvalteren er gitt i tildelingsbrevet for 2022 fra KMD pkt. 3.1.3.1.3 under kapitlet "mål for 2022":
"Statsforvalteren har ansvar for å bidra til spredning og implementering av Meld. St 15 (2017-2018), "Leve hele livet - En kvalitetsreform for eldre", og å koordinere det regionale støtteapparatet for reformperioden. Statsforvalteren skal følge opp kommunene i tråd med fasene i reformen og i henhold til det særskilte, årlige oppdragsbrevet fra Helsedirektoratet. Statsforvalteren skal videreføre samarbeidet med KS og Utviklingssenter for sykehjem og hjemmetjenester (USHT), samt samarbeide med fylkeskommunene, regionale fagmiljø, fylkeseldreråd og aktuelle organisasjoner om videre gjennomføring i tråd med fasene i reformen. Statsforvalterne får egne midler til oppfølging av Leve hele livet og oppdraget utdypes gjennom eget oppdragsbrev fra Helsedirektoratet i midten av januar 2022."
De regionale støtteapparatene har i 2022 rapportert på status for Leve hele livet-arbeidet i mai og november. Det er statsforvalterne som har ansvar for å koordinere dette arbeidet og oversende rapportene til Helsedirektoratet. Årets mai-rapportering tok utgangspunkt i fire hovedfunn fra OsloMet sin underveisrapport (midtveisevaluering) der embetene ga en kortfattet vurdering av i hvor stor grad de kjente seg igjen i disse. 1. november-rapporteringen var mer dyptgående og belyser flere sider av arbeidet, og de regionale støtteapparatene har innhentet informasjon fra kommunene i sine fylker.
2.5.1 Oppsummering av 15. mai-rapporteringen
Årets mai-rapportering tok utgangspunkt i hovedfunn fra OsloMet sin underveisrapport, der følgende fire momenter ble trukket frem:
- Overordnet ser det ut som Leve hele livet så langt er mer etablert som sektorreform enn samfunnsreform - forankret og ledet først og fremst fra helse- og omsorgssektoren.
- Det ser ut som at kommunene er bevisst sine demografiske utfordringer, men at disse ofte bare er beskrevet i generelle vendinger i saksfremlegg og plandokumenter.
- Det kan se ut som det er stor variasjon i hvor godt det har lykkes å forankre dette brede og langsiktige perspektivet (samfunns- og bærekraftperspektivet) hos administrativ- og politisk ledelse i kommunene.
- Kommunene etterlyser særlig deltagelse fra regionalt støtteapparat i etablerte nettverk og samarbeidsarenaer hvor kommuneledelsen er til stede.
I rapporteringen fra de regionale støtteapparatene ba vi om at de, for hvert av de fire punktene ovenfor, ga en kortfattet vurdering av:
- I hvor stor grad kjenner støtteapparatet seg igjen i punktene over?
- Hvordan har det vært jobbet i støtteapparatene og mot kommunene på punktene over?
- Hvordan er punktene over planlagt fulgt opp i det regionale arbeidet videre?
I tillegg ba vi støtteapparatene om å peke på områder som ikke er fanget opp i de fire punktene ovenfor, men som regionene selv anser som viktige utfordringer i sin region, og gi en kortfattet, overordnet vurdering av status for reformarbeidet i regionen.
Rapporteringen fra støtteapparatene gir et godt og utdypende bilde av status. Overordnet kan vi si at man regionalt kjente seg igjen i punktene 1-3 ovenfor, men at man i mindre grad kjente seg igjen i pkt. 4.
En av regionene skrev følgende om utfordringene med forankring på tvers: "De fleste kommunene ser viktigheten av å engasjere andre sektorer og være bred i involveringen, men siden styringslinja ikke kommer fra andre departement enn HOD, blir det et ønske med begrenset kraft i et sterkt presset system, for å få med tverrsektorielle ressurser". Dette utsagnet kan nok i en viss grad generaliseres på tvers av regionene. Samtidig er det flere som rapporterte at de hadde lagt vekt på å invitere bredt til dialogmøter med kommunene. En region skrev det slik: "Vi inviterte folkehelsekoordinator, representanter fra oppvekst, næringsliv, politisk nivå, frivillig, eldreråd, teknisk og kultur. Vi hadde tett kontakt med kontaktpersonene før dialogmøte og jobbet med å motivere til bred deltagelse. Der vi lykkes med bred deltagelse fikk også diskusjonen en helt annen karakter og det var mer snakk om samfunnsreform enn tjenestereform".
Likevel er nok hovedinntrykket at mange kommuner i utgangspunktet har sett på arbeidet først og fremst som et anliggende for helse og omsorg. En region skriver også: "Mange kommuner gjorde politisk vedtak om løsninger for gjennomføring av reformen allerede kort tid etter at stortingsmeldingen var presentert. Mange tiltak som handlet om for eksempel mat og måltid, eller aktivitet og fellesskap, ble raskt satt i gang. Nye rutiner ble iverksatt. Når det gjelder tiltak som involverer mange sektorer og med et langsiktig perspektiv, så er de fleste i startgropa".
Regionene rapporterte om en merkbar god utvikling av kvaliteten på kommunale planer, både overordnet og på sektornivå. Man hadde lykkes bedre med tverrsektoriell forankring der kommuneplanleggere kom tidlig inne i prosessen. Men følgende utsagn fra en av regionene illustrerer et viktig poeng: "Vår erfaring så langt har vist at temaplaner som helse/omsorg selv lager har litt liten nytte inn i kommunens budsjettarbeid, mens samfunnsplanene – og eventuelt egne tverrsektorielle strategiplaner – har større nytte. Arbeid med å få et tydeligere fokus på utfordringsbildet for helse/omsorg inn i de store kommuneplanene er komplisert, men gir effekter".
Rapporteringen understøtter langt på vei underveisrapportens konklusjon om at de fleste kommuner er bevisst sine demografiske utfordringer, men at disse ofte er omtalt i mer generelle vendinger i saksframlegg og planer. En av regionene sa det slik: "Vi mener at dette stemmer til en viss grad. Alle overordnede kommunale planer som Statsforvalteren har gitt høringssvar på i 2020, 2021 og 2022 beskriver utfordringer med økende andel eldre og økt press på tjenestene i tiårene framover. Men kommunene har i varierende grad konkretisert i sine planer hvordan de vil møte utfordringene". Mer konkret uttalte en annen region: "Eksempelvis er det mange kommuner som vil satse på at eldre skal bo hjemme lengst mulig, men det fremkommer ikke hvordan kommunene skal jobbe for å få dette til".
En region var også tydelig på at de i tiden fremover ville prioritere å invitere de som jobber med samfunnsplanlegging i kommunene til dialogmøter. Dette ble begrunnet slik: "I støtteapparatet har vi snakket om at vi mistenker at dette kan forklares med hvilken kobling helse/omsorg har hatt i kommunens arbeid med ny samfunnsplan. Noen kommuner har vært gode på slik kobling, der er det tydelig adressert hvilken utfordring kommunen har, mens andre har heller svak kobling. Nettopp derfor øker støtteapparatet nå fokus på samfunnsplanleggerne slik at det blir oppmerksomhet på utfordringsbildet hos de personene som i all hovedsak jobber med plansakene til politisk ledelse i kommunene".
Plankompetanse er en sårbar ressurs i mange kommuner og det ble etterspurt et større fokus på hvordan man bør jobbe med reformen i små kommuner, gjerne støttet med konkrete eksempler. Imidlertid var det ikke entydig i rapporteringen at utfordringene er generelt større eller annerledes i små kommuner enn i de større.
Generelt viste rapporteringen den samme positive utviklingen som underveisrapporten. Det er gode prosesser på gang i kommunene, men endringsarbeid tar tid. Forankringsarbeid, innsikt og involvering må ha nye sløyfer etter hvert som arbeidet utvikler seg.
Når det gjelder det siste punktet om dialog med kommuneledelsen, så var det et fåtall som kjente seg igjen i dette. I rapporteringen ble det gitt mange eksempler på dialog og møteplasser der kommunikasjon med kommunenes ledelse blir ivaretatt. Samtidig var det litt ulike synspunkter på hvordan dette best kan følges opp. En region skriver: "Vår vurdering er at det ikke nødvendigvis er et mål i seg selv at kommunenes ledere skal møte de regionale iverksetterne i støtteapparatet. På møtearenaer for politisk og administrativ kommuneledelse bør viktige styringssignaler gis av representanter for ledernivået i det regionale støtteapparatet. Statsforvalteren personlig og regiondirektøren i KS har presentert Leve hele livet-reformen på flere arenaer der ledere i kommunene har deltatt. Det gjelder både møter med enkeltkommuner, og på større møtepunkter".
Flere rapporterte om behovet for nasjonale holdningskampanjer, både generelt mot storsamfunnet og mer konkret mot den eldre befolkningen i kommunene. Slik sett underbygget rapporteringen konklusjonene fra underveisrapporten, om at kommunene synes det er vanskelig å etablere en dialog med innbyggerne knyttet til behovet for at eldre selv tar større ansvar for egen alderdom. Mer konkret skrev en region: "Det etterlyses en nasjonal informasjonskampanje som gir drahjelp til kommunene om at framtida blir annerledes, og at den enkelte innbygger må ta mer ansvar selv, jamfør planleggelitt.no. Det er et ønske om en kommunikasjonspakke til kommunene som inkluderer informasjonsmateriell til de som ikke er på digitale plattformer".
Når det gjelder andre forhold av betydning, så var det flere regioner som rapporterte at transport er en utfordring og et tema som har blitt spilt inn fra de fleste kommunene. Det er ønskelig at dette blir fulgt opp på nasjonalt nivå. En av regionene uttrykker det slik: "Transport er eit avgjerande tema i arbeidet med aldersvennleg samfunn. Dette er noko som stort sett alle kommunane i Vestland har teke opp, som ein flaskehals for å få dei eldre til å bli meir mobile og klare seg lengre sjølve".
Regionene meldte at effektmåling og verktøy for evaluering av tiltak var etterspurt blant kommunene, og ville gi flere muligheter til å fange opp utfordringer som støtteapparatet kunne tilpasse og rette sine støtteaktiviteter mot.
2.5.2 Oppsummering av 1. november-rapporteringen
Rapporteringen fra støtteapparatene i november ga et godt og utdypende bilde av status for arbeidet med Leve hele livet. Det ble rapportert at reformen hadde modnet og at utfordringene så annerledes ut i 2022 enn de gjorde i 2019 da arbeidet ble igangsatt. Selv om mange av kommunene ikke hadde reformen som en særsatsing, var intensjonene med reformen ivaretatt i planstrategi og samfunnsplaner.
De aller fleste kommunene i Norge hadde kommet i gang med gjennomføring av reformen. Samtidig var tempoet og inngangen til arbeidet er ulikt. Det var stor variasjon i typen planer som var vedtatt i kommunene. Noen kommuner hadde forankret og vedtatt reformen i kommuneplanens samfunnsdel, noen kommuner hadde vedtatt egen plan om Leve hele livet, mens noen kommuner hadde valgt å ha Leve hele livet som en del av forskjellige sektor- eller delplaner i kommunen. I de fleste kommunene inngikk likevel Leve hele livet som del av helse- og omsorgsplan. Kommuner som ikke hadde gjort endelig vedtak oppga at årsaken til det var kapasitetsutfordringer knyttet til arbeidet med pandemien, ubesatte stillinger, stort gjennomtrekk, høyt sykefravær, omdisponering av ressurser og prioritering av andre oppgaver.
Samtidig ble det rapport igjen at det er mangel på plan- og analysekompetanse, særlig i mindre kommuner. Flere regioner meldte at de setter inn tiltak for å støtte kommunene på dette.
Hovedtendensen var likevel at reformen nå har fått ny styrke og drivkraft i en mer tverrsektoriell retning og at det var et større fokus på demografi, aldersbæreevne og sosial bærekraft. Kommuner som hadde forankret arbeidet i både i administrativ og politisk ledelse hadde fått større bevissthet rundt dette og i noen tilfeller en ny giv til å fortsette arbeidet.
Gjennom arbeidet med Leve hele livet, har systematikk og bred involvering fått økende oppmerksomhet i kommunene og dette ble også oppgitt som en av suksessfaktorene til reformen.
Regionalt støtteapparat som struktur ser ut også ut til å ha modnet og fungere godt. Flere regioner meldte at de har utvidet støtteapparatet, der blant annet Husbanken og fylkeskommunen er sentrale aktører.
Rapporteringen viste at de fleste kommunene hadde tiltak innen alle innsatsområdene i Leve hele livet. Det ble trukket fram at det er viktig å ha plan for samarbeid både med frivillige organisasjoner og pårørende. Aldersvennlig samfunn som tematikk hadde fått økende oppmerksomhet. Flere og flere så viktigheten av å legge samfunnet til rette slik at eldre skal kunne mestre daglivet. Aktivitetene det regionale støtteapparatet og nettverket for et aldersvennlig Norge har lagt opp til, hadde bidratt til å sette søkelyset på tverrsektorielt arbeid og forankring, noe som ble fremhevet flere steder i rapporteringene.
Mange kommuner hadde fulgt opp underveisrapporten og viste til konkrete grep som regionalt støtteapparat har gjort overfor kommunene. Noen eksempler er målrettet å oppsøke og delta på arenaer for toppledere i kommunene og presentere Leve hele livet som en samfunnsreform. Videre ble det rapportert om informasjonsaktiviteter om reformen gjennom nyhetsbrev, konferanser, podkaster, webinarer, åpne nettmøter, erfaringssamlinger samt oppfølging med enkeltkommuner. Noen regioner samarbeidet på tvers av fylkene og flere av initiativene er åpne for alle.