Helsedirektoratet kontrollerte høsten 2023 åtte kommuner som mottok ALIS-tilskudd. Kontrollen omfattet tilskuddsårene 2020, 2021 og 2022.
Målet med kontrollen var å undersøke om forvaltning, anvendelse og rapportering av tilskudd til kommuner ved bruk av "ALIS-avtaler" og "Nasjonal ALIS og veiledning" var i tråd med ordningens formål, og om gjeldende lover og regler for ordningene ble fulgt. I tillegg var hensikten å kartlegge styrker og svakheter i forvaltningen, slik at både Helsedirektoratet og kommunene kan styrke internkontrollen.
Målet for tilskuddsordningene til ALIS[1] er å øke antall fastleger i kommunene, redusere antall ledige fastlegeavtaler og øke stabilitet blant allmennleger i spesialisering. Kontrollen viste at tilskuddsordningene bidrog til flere fastleger i kommunene. De har fra ordningens oppstart gjennomgående bedret sin administrasjon på området.
Kontrollen viste at det var flere svakheter i internkontrollen som kan ha negative konsekvenser for etterlevelsen av gjeldende lov- og regelverk, og svekker en effektiv drift og anvendelse av tilskuddsmidlene. Kommunene opplevde uklare krav i regelverk og avtalemaler. De brukte mye tid og ressurser på å forstå ordningen. I tillegg var kommunenes ressurser og kompetanse til å kunne administrere ordningen varierende. Ovennevnte førte til ulik praksis kommunene imellom.
Kontrollen viste videre at kommunene har gjennomgående mangelfull skriftliggjøring av egen internkontroll. Mangelfulle skriftlige rutiner har, ut over at det er vanskelig å få informasjon om "hva som gjelder" i kommunen, konsekvenser for å kunne etterprøve saksbehandlingen.
Videre viste kontrollen variasjon i kommunens regnskapsføring. I flere kommuner var sporbarheten i bilagsføringen mangelfullt knyttet opp mot hver enkelt ALIS. Dette medførte at det var utfordrende å finne dokumentasjon for alle utgiftene. Flere utbetalte tilskudd på forskudd, noe som hadde sin årsak i at tilskuddsåret og regnskapsåret ikke var harmonisert med hverandre.
Kommunene manglet et felles verktøy på tvers for å administrere ordningen. Dette førte til at det ble bygget opp parallelle systemer i kommunene, noe som er ressurskrevende og lite effektiv forvaltning. Videre forelå det ingen systematisk oversikt sentralt fra over hva ALIS hadde fått av tilskuddsmidler før, og heller ikke informasjon om progresjon i utdanningen. Dette var spesielt utfordrende for kommunene når ALIS flyttet over kommunegrensene.
Helsedirektoratet fattet vedtak om ubrukte midler uten å knytte de til den enkelte ALIS. Mangelfull informasjon om ubrukte midler og måloppnåelsen knyttet til den enkelte ALIS bidrar til svekket styring og kontroll av ordningen. I tillegg gjør den rapporteringen vanskelig både for kommunene og Helsedirektoratet.