Kapittel 5.5Tverrfaglige team i tjenesten

Et hovedgrep for å dempe behovet på lang sikt for helse- og omsorgstjenester, og dermed få ned behovet for helsepersonell, er å fokusere på det forebyggende helsearbeidet. Helsedirektoratet har gjennom sitt høringssvar til Tid for handling fremhevet folkehelse og forebygging som spesielt viktig. Forebygging er effektivt, og vi kan ikke behandle oss ut av utfordringene vi står i. Større satsing på forebygging og tidlig intervensjon vil kunne gi både en friskere befolkning som trenger færre helsetjenester og en friskere arbeidsstokk som kan stå lenger i jobb.

Flere eldre vil leve med kroniske sykdommer, og det vil bli behov for økt innsats for at den enkelte skal kunne opprettholde fysisk funksjon så lenge som mulig, mestre egen helse og sykdom, og være selvhjulpne. Det er sentralt å rette innsats mot å redusere og utsette behovet for pleie- og omsorgstjenester, sykehusinnleggelser og institusjonsopphold for eldre. Dette vil på sikt også redusere behovet for de personellgruppene det er størst mangel på.

Helsedirektoratet har foretatt flere utredninger knyttet til behovet for brede kliniske videreutdanninger for å sikre bredde- og generalistkompetanse både i primær- og spesialisthelsetjenesten. For sykepleiere er det som kjent innført offentlig spesialistgodkjenning i klinisk allmennsykepleie som et virkemiddel bl.a. for å rekruttere og beholde sykepleiere i den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Andre personellgrupper kan benyttes til å utføre kliniske undersøkelser og funksjonsvurderinger, samt ivareta koordinering og veiledning. Regjeringen ønsker en dreining mot faste team og mer kontinuitet og forutsigbarhet overfor den enkelte bruker. Dette bidrar til god kjennskap til brukeren og gode relasjoner over tid, og har mye å si for kvaliteten på tjenesten.

Opptrappingsplan for heltid og god bemanning[122] peker på små fagmiljø som en risiko og sårbarhet for å rekruttere og beholde kvalifisert personell. Det er et stort behov for opplæring av personell uten fagutdanning, rekruttering til yrkesutdanning i helse- og oppvekstfag, og etter- og videreutdanning, og åpne opp for andre yrkesgrupper inn i tjenesten. Med en dreining mot mer tverrfaglige team og bredere sammensetning av fagmiljø kan man kanskje bedre tilrettelegge for mer robuste fagmiljø. Tverrfaglighet kan bidra til økt bevissthet om riktig bruk av kompetanse til ulike oppgaver, flere perspektiver inn i refleksjonen rundt brukers behov og derigjennom bidra til mer helhetlige tjenester til brukerne. 

Gjennom tverrfaglige team kan man også bedre ta stilling til muligheter for om oppgaver kan gjennomføres av annet type personell enn dem som tradisjonelt har utført arbeidet. Statistikken viser en økning ansatte med sosialfaglig eller pedagogisk utdanning nå jobber i omsorgstjenesten. Tjenestenes behov for flerfaglig kompetanse tilsier at denne utviklingen er positiv i utgangspunktet. Dette forutsetter tilstrekkelig helsepersonell og en organisering som sikrer faglig forsvarlige tjenester. Også spesialpedagogisk personell som logopeder og synspedagoger er nødvendig kompetanse for mange pasientgrupper. De kan bidra inn på oppgaver som ikke krever spesifikke helsekvalifikasjoner, eller jobbe sammen i team som inkluderer nødvendig helsefaglig kompetanse.

En god tilnærming for å utlede hvilken kompetanse kommunene bør ha for å sikre tilstrekkelig faglig bredde, er det bio-psyko-sosiale klassifikasjonssystemet ICF, som er utarbeidet av WHO, og som Norge har forpliktet seg til å bruke. Modellen synliggjør de ulike faktorenes avhengighet til hverandre og hvordan disse må samspille for at innsatsene samlet skal gi effekt for den enkelte bruker. Behovet for tverrfaglig samarbeid blir også tydelig med dette som utgangspunkt[123]. Sentrale profesjoner er ergoterapeuter, fysioterapeuter, kliniske ernæringsfysiologer, leger, logopeder, psykologer, sosionomer, sykepleiere, tannhelsepersonell og vernepleiere. På sanseområdet vil det i tillegg være nødvendig med tilgang til audio- og synspedagoger. Tilgang til barnevernsfaglig og familieterapeutisk kompetanse er også viktig for disse brukergruppene.

Forebyggende helsearbeid er vektlagt i Tid for handling[124] som et viktig grep for å dempe behovet for helsepersonell. Årets statistikk viser at det er andre personellgrupper enn sykepleiere og helsefagarbeidere som øker i omsorgstjenesten (jf. tabell 24).

Tannhelsetjenesten følger opp flertallet av barn, unge og voksne regelmessig og en hovedoppgave er forebyggende tiltak på populasjons- og individnivå for å opprettholde god tann- og munnhelse. Utdanningen av tannpleiere gir god kunnskap om helsefremmende og forebyggende helsetjenester.

Den offentlige tannhelsetjenesten skal ha operative samarbeidsavtaler med helsestasjon- og skolehelsetjenesten og helsestasjon for ungdom[125],[126]. Samhandling mellom fylkeskommunal tannhelsetjeneste og kommunal helse- og omsorgstjeneste følger et lovpålagt samarbeid med andre tjenesteytere i henhold til helse- og omsorgstjenesteloven og tannhelsetjenesteloven[127].

Den fylkeskommunale tannhelsetjenesten har flere fylker med gode eksempler på samhandling mellom tannhelsetjenesten og kommunen. Eksempler er utviklingsprosjekt med tre utvalgte kommuner om utprøving av digital samhandling med helse- og omsorgstjenesten, pilotering av kommunale stillinger for tannpleiere, og opprettelse av formalisert samarbeid med etablert helseledernettverk for kommunale helseledere[128].

Praksis- og lærlingeplasser

Helsepersonellkommisjonen la frem et forslag om å utdanne flere helsepersonell i Norge[129]. Dersom dette skal realiseres, bør praksisplasser være en planlagt del av dette. Videre bør det tilrettelegges for tverrprofesjonell samhandlingspraksis.  Det mangler tilstrekkelig kompetanse på veiledning, og det er ofte lang avstand til studiested, noe som betyr sosiale kostnader for studenter og utfordringer med oppfølging fra studiested under praksis[130]. Positive erfaringer fra praksisperioder i kommunene kan være rekrutterende med tanke på framtidig arbeidsforhold[131]. Studentene fremhever som viktig at veiledere har kompetanse på læringsmål og krav til praksis i aktuelt utdanningsprogram. Veiledere må også kjenne til ulike systemer som brukes for å planlegge, gjennomføre, dokumentere og evaluere studenten i praksis.

Manglende tilgang til lærlingeplass ser ut til å ha stor innvirkning på om elever fullfører yrkesfaglig opplæring. Behov for økt satsing på lærlingeplasser for yrkesfag innen helse- og sosial er fremhevet i opptrappingsplan for heltid og god bemanning. I Opptrappingsplan for heltid og god bemanning fremheves flere konkrete tiltak for å øke antall læreplasser i praksis for yrkesfag, som for eksempel Samfunnskontrakten for flere praksisplasser og Fagbrev på jobb[132].

Tverrprofesjonell samhandlingspraksis

Tverrprofesjonell samhandlingspraksis eller -læring har gjennom utprøving vist seg å ha stor betydning for kommunikasjon mellom ulike yrkesgrupper, som for eksempel leger og sykepleiere[133],[134]. Utprøvingen har også vist at overføring av kunnskap mellom faggruppene og en felles tilrettelagt læring i kliniske praksissituasjoner bidrar til bedre teamarbeid etter endt praksis. Dette medfører økt kvalitet i pasient- og brukerbehandlingen og sikrer brukerne en kvalitativt bedre oppfølging i sitt møte med helsetjenesten. 

Tilrettelegging for tverrprofesjonell samhandlingspraksis er dokumentert å være mer effektivt og produktivt enn den enkelte ressurs kan skape alene, blant annet i forhold til bidrag til kreativitet og innovasjon i tjenesteutøvelsen[135]. Studenter med ulik studiebakgrunn samles i felles veiledningsgrupper i praksisfeltet for å lære sammen og av hverandre. Praksisen tilrettelegger både for den faglige praksisen som forventes, og i tillegg legges det til rette for økt tverrprofesjonell samhandlingskompetanse. Fokuset i tverrprofesjonell samhandlingspraksis er på særlig rolleforståelse, teamarbeid og kommunikasjon. Gjennom dette fremstår det som et sentralt virkemiddel på vei mot bærekraftige tjenester, for eksempel for større forståelse for hverandres kompetanse, oppgavedeling og mulighetsrommet for å tenke kontinuerlig innovasjon og utvikling.

Helsedirektoratet støtter en satsing på tverrfaglighet, allerede i praksisstudiene blant annet gjennom økt satsning på tverrprofesjonell samhandlingspraksis[136],[137]. Dette kan bidra til en positiv utvikling av pasientens opplevelse av helsetjenestene, og kunne understøtte attraktivitet i tjenesten. Dette kan bidra til å rekruttere og beholde personell.