Kapittel 5.3Ny teknologi og nye løsninger

Bruk av teknologi som en integrert del av måten vi yter helse- og omsorgstjenester på, forutsetter tilstrekkelig teknologisk kompetanse blant helsepersonell som bidrar til hensiktsmessig bruk og gir trygghet i møte med brukere, pårørende og kollegaer. Videre er det behov for kompetanse om endringsprosesser og tjenesteutvikling både hos ledere og medarbeidere.

Digitalisering, hvor implementering av arbeidsbesparende teknologier inngår, er en nødvendig del av tjenesteutviklingen for å møte utfordringsbildet med mangel på helsepersonell, og for å øke produktiviteten, slik det blant annet beskrives i Tid for handling[101].

Nasjonalt velferdsteknologi-program (NVP), og den kommende helseteknologiordningen, har som formål å støtte innføring av arbeidsbesparende teknologier som kan gjøre tjenestene mer bærekraftige. I NVP handler dette om digitalt tilsyn, medisindispensere, lokaliseringteknologi, e-lås og digital trygghetsalarm, omtalt som trygghets- og mestringsteknologi, og digital hjemmeoppfølging. Kommunene rapporterer om økt kvalitet for både brukere, ansatte og pårørende[102], og tidsbesparende effekter som færre besøk, mindre kjøring, og redusert bemanning på natt. I tillegg kommer redusert reisetid for pasienter. Andelen kommuner som tar i bruk disse teknologiene øker årlig, men utbredelsen er lavest i de minste kommunene. Dette er særlig bekymringsfullt da flere av de mindre kommunene antageligvis vil rammes hardere av mangel på helsepersonell i nær framtid.

Digital hjemmeoppfølging gikk over i spredningsfasen høsten 2022, og det er nå etablert samarbeidsprosjekt i 18 av 19 helsefellesskap. Arbeidet er basert på nasjonale faglige råd for digital hjemmeoppfølging[103]. Omtrent 160 kommuner deltar i dette arbeidet sammen med fastleger og helseforetak innen de ulike helsefellesskapene. Mange av kommunene opplever bærekraftsutfordringer allerede, og ser seg nødt til å ta i bruk teknologi for å tilby forsvarlige tjenester og sikre god ressursbruk.

Velferdsteknologiprogrammet har sammen med deltakende kommuner utviklet Helhetlig tjenestemodell. Denne gir god oversikt over roller og ansvar, som må ivaretas for å kunne tilby velferdsteknologi på lik linje med andre tjenester.

I den første løypemeldingen om helseteknologiordningen trekkes det frem kulturelle barrierer som teknologisk, kulturell og etisk motstand mot å ta i bruk ny teknologi[104]. I tillegg pekes det på lederkompetanse. Det er behov for kompetanse innen digitalisering og en kultur for endring[105] og tilpasning i tjenestene. Det dreier seg både om kompetanse blant ledere i hvordan de kan legge til rette for tjenesteutvikling og endring i arbeidsoppgaver for deres medarbeidere, men også å utvikle en kultur for fleksibilitet og utvikling, som innebærer vilje og evne til å ta innovative løsninger i bruk[106].

Kompetanse innen helseteknologiområdet på nasjonalt nivå i yrkesfag, fagskole og innenfor høyere utdanning er derfor en avgjørende forutsetning for å sikre vellykket implementering og skaleringen av arbeidsbesparende teknologier, jf. Fagfornyelsen og RETHOS[107]. Rapporten Kartlegging av teknologi, innovasjon og entreprenørskap i helsefaglig høyere utdanning i Norge[108] viser at helsefagene i stor grad har introdusert kunnskap om teknologi i sine utdanninger. Kommunenettverket for innføring av velferdsteknologi og digital hjemmeoppfølging ble etablert i 2022 for å innføre varig struktur for å bygge og sikre kompetanse og kompetansedeling om implementering av velferdsteknologi, endringsprosesser, tjenesteinnovasjon og samarbeid mellom kommuner. Flere kommuner rapporterer at nettverket er nyttig for erfaringsdeling og deling av beste praksis, da en har lyktes med å skape en felles kultur for kompetansedeling[109].

Nye teknologiske løsninger vil kunne gi nye arbeidsmåter og endrede oppgave- og ansvarsforhold mellom grupper av helsepersonell og mellom helsepersonell og pasienten/pårørende. For å møte behovet for omstilling, blir det viktig å utdanne kandidater med endring- og omstillingskompetanse, men også hos dagens helsepersonell. Her blir samspill mellom tjenestene og helseutdanningene avgjørende[110].

Når teknologi er en naturlig del av hvordan vi yter helsetjenester framover, er det helt sentralt at relevant kunnskap og system for behovsvurdering er godt innarbeidet. Både ved oppstart, og ved tverrfaglig vurdering og evaluering underveis. Dette for å sikre at det bidrar til hensiktsmessige og forsvarlige tjenester, eller om pasientens behov bør dekkes på andre måter. Det må også vurderes om bruk av teknologi vil gi bedre ressursutnyttelse og være arbeidsbesparende for tjenesten. Dette er et sentralt element for analyse og planlegging i strategisk kompetanseplanlegging i kommunen. Helsedirektoratet ønsker videre forskning kontinueres på ressursutnyttelse og arbeidsbesparelser for tjenestene ved innføring og bruk av helseteknologi[111].