Kapittel 3.4Personell uten helse- og sosialfaglig utdanning

Arbeidet med å sikre tilstrekkelig fagkompetanse innenfor kommunale helse- og omsorgstjenester er viktig og krevende. I brukerrettede omsorgstjenester var andelen personell uten helse- og sosialfaglig utdanning på 23,6 prosent av alle årsverk og 32 prosent av alle sysselsatte i 2021 (jf. figur E, og Vedlegg 1, tabell 19 og 20). Selv om utviklingen har vært svakt positiv, mener Helsedirektoratet at det er nødvendig med økt satsning på systemnivå, spesielt rettet mot ledere og satsning på prioriterte kompetansetiltak (Ibid.).

Merknad til figuren: Brukerrettede omsorgstjenester inkluderer ikke stillingskategoriene leger, fysioterapeuter, administrativt personell og servicefunksjoner. Det er en differanse i antallet personell uten helse- og sosialfaglig utdanning i bestillingen til kompetanseløft og det som publiseres av SSB. Differansen skyldes at personer med igangværende helseutdanning plasseres i gruppen "Pleiemedhjelpere/pleieassistent (mm) m/annen helseutdanning" i statistikken på ssb.no, selv om utdanningen ikke er fullført. Helsedirektoratet mener derimot at det gir et riktigere bilde på tilgjengelig kompetanse ved å ekskludere personell med igangværende utdanning og ikke fullført utdanning i denne kategorien, og i stedet sortere disse som personell uten helse- og sosialfagligutdanning.

Andelen personell uten helse- og sosialfaglig utdanning i fylkeskommunal tannhelsetjeneste er lav (5,3 prosent, inkludert renholdere, kontorassistenter og rådgivere), jf. Vedlegg 1, tabell 22. Forklaringen er at tjenesten bare ansetter autoriserte tannleger og tannpleiere, samt tannhelsesekretærer med godkjent utdanning. Sammenlignet med de kommunale helse- og omsorgstjenestene er det derfor ingen utfordring med ufaglært tannhelsepersonell i den fylkeskommunale tannhelsetjenesten.

Det finnes allerede flere utdanningsløp som er tilpasset personell uten helse- og sosialfaglig utdanning. Det bør satses på eksisterende utdanningstilbud som gjøres tilgjengelige, og sikres at disse er praksisnære med mulighet for individuell oppfølging og veiledning.

Helsedirektoratet mener at for å lykkes med systematisk kvalifisering av personellgruppen uten helse- og sosialfaglig utdanning, bør en kombinasjon av tiltak som retter seg mot ulike aktører og nivåer skje parallelt. Det er imidlertid lite forskningsbasert kunnskap om hvordan ulike typer av politiske tiltak og reformer faktisk har påvirket organisatoriske forhold ute i helsetjenestene.

Bare 41,4 prosent av personell uten helse- og sosialfaglig utdanning i omsorgstjenesten har utdanning på ungdomsskolenivå eller lavere (jf. Vedlegg 1, figur 5). Det er også bekymringsfullt at antallet med utdanning på ungdomsskolenivå eller lavere har hatt en vekst de siste fem årene på 12,8 prosent i antall årsverk og 5,9 prosent i antall sysselsatte, jf. Vedlegg 1, tabell 21.

I tilrettelagte boliger for personer med utviklingshemming utgjør personell uten helse- og sosialfagligutdanning, pleiemedarbeidere med annen helseutdanning og de med "andre stillingskategorier" 35 prosent av arbeidsstokken, jf. figur F.

I omsorgssektoren er det flere brukere med psykisk utviklingshemming som har en brukerstyrt personlig assistentordning (BPA)[65]. Brukerstyrt personlig assistanse er ikke avgrenset til bestemte aldersgrupper, funksjonsnedsettelser eller diagnoser. Målgruppen er først og fremst personer med omfattende bistandsbehov. BPA inkluderer i prinsippet ikke helsetjenester. Det kan avtales helsetjenester i koordinasjon med kommunen som oppdragsgiver[66]. Det betyr at BPA-ansatte i hovedsak ikke er helsepersonell. For å bli en god arbeidsleder er det anbefalt å ta eget arbeidslederkurs som tilbys av både private og offentlige aktører.

BPA opplæring er viktig for å sikre kompetanse hos arbeidsledere, saksbehandlere og assistenter i ordningen. Helsedirektoratet anbefaler at det etableres en nasjonal standard for BPA opplæring[67]. Det bør utredes nærmere hvilket innhold og hva slags kvalitet opplæringen som tilbys skal ha.