Kapittel 3.3Overgang fra prosjekt til ordinær helsetjeneste i 2024

Det finnes hjelp går fra å være prosjekt til å bli en del av ordinære helsetjenester i 2024. Det innebærer at finansieringen endrer seg fra øremerkede prosjektmidler, til å gis over statsbudsjett. Dette betyr at det fra 2024 er de regionale helseforetakene og helseforetakene selv som prioriterer hvor og hvordan midlene skal benyttes.

Mindre forutsigbarhet i finansieringen fra 2024

Som en del av evalueringen har Rambøll undersøkt de ulike informantenes refleksjoner rundt overgangen fra prosjekt til ordinær helsetjeneste. I den sammenheng er det flere informanter som påpeker at det finnes noen usikkerhetsmomenter knyttet til den fremtidige finansieringen. Informantene forklarer at de er noe bekymret for at ikke fullt så mange midler blir brukt på Det finnes hjelp når de øremerkede midlene forsvinner og prioriteringen av midlene dermed er opp til hvert enkelt regionale helseforetak og helseforetakene selv.

En rådgiver i et regionalt helseforetak forklarer nærmere hvordan finansieringen endrer seg ved overgangen fra prosjektmidler til ordinær helsetjeneste, og at det er to ulike måter å gå frem:

"De regionale helseforetakene må ta en vurdering av videre finansiering fra 2024. De kan velge å overlate budsjettering til helseforetaket ved at finansieringen inngår i den vanlige rammen, hvor det regionale helseforetaket gir oppdrag, men helseforetaket står fritt til å disponere midlene slik de selv mener er gunstig for å løse ut oppdraget, eller ved å gi særfinansiering som innebærer øremerking fra det regionale helseforetaket i inntil 3 år." – Rådgiver RHF

Det er flere årsaker til at det knyttes usikkerhet til fremtidig finansiering. Flere informanter forteller at man erfaringsmessig ser en tendens til at miljøer og tilbud som bygges opp forvitrer ett par år etter at det har gått over til ordinær drift. Rådgivere ved ulike regionale helseforetak forklarer det slik:

"Det å kunne opprettholde et tilbud som dette passer ikke inn i den helseøkonomiske plattformen som vi styrer etter i dag. Å ha den typen særfinansiering som har eksistert i prosjektperioden sikrer et forsvarlig pasienttilbud til de minste gruppene. En slik særfinansiering med øremerkede midler betyr at man får opprettholdt et tilbud som ellers hadde stått i fare for å legges ned. Faren er at når man får et veldig godt opparbeidet tilbud som skal gå inn i ordinær drift, så vannes det ut og så forsvinner det." – Rådgiver RHF

"Det er klart at i det en øremerking av en nasjonal finansiering eventuelt opphører så vil denne tjenesten komme i konkurranse med andre tjenester spesialisthelsetjenesten skal yte. Både på RHF-nivå mht. særfinansiering eller ikke og på helseforetaksnivå. Alle helseforetakene i Norge er under stort press og med tydelig beskjed om å jobbe særskilt med prioritering. Det er også betydelig mangel på kompetanse i hele spesialisthelsetjenesten. Helseforetak som har mangel på spesialisert kompetanse, vil se nøye på fordeling av kompetanse." – Rådgiver RHF

En informant reflekterer over at det å opprettholde tilbudet med spesialisert personell og marginaliserte pasientgrupper, ofte kan drukne i de større mengdene med pasienter. Denne informanten, som er rådgiver i et regionalt helseforetak, forteller:

"Det er en utfordrende å bemanne de tilbudene man skal yte tjenester på. Samtidig tenker jeg strukturen som er bygget rundt Det finnes hjelp, med en høy andel digitale hjelpemidler, er noe som er fremtidsrettet og kan representere den typen løsninger som må bli brukt for å kunne yte tjenester på et forventet nivå fremover. Utfordringen er at dersom man ikke holder høyt nok faglig nivå og skal yte spesialisert hjelp, kan man risikere å gjøre ting vondt verre. Jo snevrere faget er jo mer sårbart er det." – Rådgiver RHF

Det kan virke som dette er utfordringer som ligger på systemnivå, som handler om krav til helseforetakene om tjenester og økonomi, kombinert med takster og refusjonsordninger som skaper insentiver for hvilke tjenester som skal prioriteres. En informant forteller at helseforetakene historisk sett prioriterer med utgangspunkt i egen økonomi og hva de tjener på, nettopp fordi helseforetakene har krav til økonomisk vekst. En rådgiver fra et av de regionale helseforetakene utdyper at vurderingen om finansieringen fremover dels handler om hvorvidt det er aktiviteter som utløser pasientgenert inntekt, noe som bedrer forutsigbarheten for de som drifter det. I det store og det hele handler det om forholdet mellom inntekt og utgifter. I den sammenheng nevnes også en utfordring for takster i psykisk helsevern som oppstår når oppfølgingen man gir blir mer kompleks, for eksempel krever samarbeid med flere aktører og det blir mye nettverksarbeid. I slike tilfeller oppleves det at takstene ikke treffer like godt. Det vises også til et annet problem som ofte løftes fra psykisk helsevern, som går ut på at i tilfeller hvor pasientene har lang reisevei, kan det være hensiktsmessig å komme en hel dag og få gjort flere ting av gangen i stedet for reise til og fra sykehuset for ulike enkelttimer på forskjellige dager. Erfaringene innenfor en av helseregionene tilsier at takstsystemet ikke harmonerer helt med det.

Av slike grunner mener flere informanter at det eksisterer en fare for at man ikke har fått muligheten til å bygge opp et tilbud, bygge opp kompetanse og derigjennom legge til rette for behandlingen som trengs.

Det er viktig å opprettholde satsingen på opplæring og veiledning

Det eksisterer også en viss bekymring for at overgangen fra prosjekt til ordinær helsetjeneste vil kunne gå ut over veilednings- og opplæringstilbudet. Behandlere som sier dette, er noe bekymret for at regionale helseforetak eller helseforetakene skal konkludere med at tilbudet gir for lite inntekt og dermed kutter ned på budsjettet når de øremerkede prosjektmidlene forsvinner. De forteller at dersom det blir for få behandlere på alle pasientene, vil de ikke ha kapasitet til å delta på kursingen, noe som vil gå ut over tilbudet de yter i neste omgang. Tilbudet blir også mindre tilgjengelig og mindre robust dersom man må kutte ned på behandlerne.

For å opprettholde tilbudet kan det være viktig å synliggjøre hva pasientene trenger, og hva som trengs av opplæring, kursing og kompetanse hos behandlerne for å bli skape robusthet og faglig kvalitet. For å løse utfordringen med forholdet mellom tilbud og etterspørsel uten å ta bort stillinger, kan man kanskje være tilbøyelig og låne ut kapasitet hvis man skulle se at det holder seg lavt.

En informant mener også det er viktig at man opprettholder det faglige nettverket for behandlerne, for å styrke fagfeltet. Siden det er et smalt felt, er det viktig å ha mulighet til erfaringsutveksling, videreutvikling av fagfeltet og å heve den faglige kvaliteten på tilbudet. I tillegg vil det bidra til en større robusthet ved at man går fra å være enkeltbehandlere til å være forankret i et solid nettverk. I denne sammenhengen vises det til for eksempel Faglig forum eller de regionale kompetansesentrene for sikkerhets-, fengsels- og rettspsykiatri (SIFER). 

Som motpol til disse bekymringene, reflekterer en informant over at det er en fordel at tilbudet er organisert under det regionale kompetansesenteret for sikkerhets-, fengsels- og rettspsykiatri (SIFER), ettersom de er en etablert organisasjon som selv har særfinansiering. Sannsynligheten for at de vil bestå er større. Det er vanskeligere å kutte i tilbudet til dem enn om det var lagt til en ordinær poliklinikk.

Det er en bekymring for at endringen skal gå ut over forutsigbarhet og trygghet for ansatte

Flere informanter reflekterer rundt viktigheten av forutsigbarhet, godt med tid og trygghet for de ansatte. Dette fordrer blant annet sikret stilling og trygghet i at det er et reelt ønske om å utvikle denne kunnskapen. En av enhetslederne, opplever at finansieringen har stor innvirkning på de ansattes forutsigbarhet og trygghet i jobben. Dersom dette mangler, står man i fare for å miste ansatte eller faglighet, noe som vil gå ut over faglig kvalitet og robusthet ved det enkelte tilbudet, samt tilgjengelighet og likeverdighet i tilbudene i neste omgang.

En tilgrensende utfordring dersom tilbudet skulle svekkes, er at det blir et enda mindre tilbud med færre behandlere. Det kan bli en utfordring også dersom tilfanget av pasienter skulle øke stort, og man ikke vil kunne søke om flere midler som man kan dersom det er et prosjekt. Dersom det hadde blitt tilfellet, må det fremover gjøres en prioritering mellom dette og et annet tilbud eller andre pasientgrupper.

Det er behov for tydelige forventninger til tilbud og finansiering fremover

For å unngå en utvikling som beskrevet over, mener flere informanter at man bør vurdere føring med tydelig oppdrag fra Helsedirektoratet eller Helse- og omsorgsdepartementet. En informant mener at hvis Det finnes hjelp fortsatt skal være prioritert område, bør det foreligge en anbefaling om videre finansiering selv om det legges i rammen via statsbudsjett. Denne informanten mener at en føring kan være mer hensiktsmessig enn øremerking, fordi man ikke kan røre øremerkede midler selv om de kanskje ikke brukes opp.[37]

Rambølls vurderinger

Basert på funnene knyttet til overgangen fra prosjekt til ordinært helsetilbud, vil finansieringen kunne påvirke tilbudene fremover. Finansieringen vil kunne påvirke behandlingsstedenes muligheter til ansettelser og prioritering av opplæring og veiledning, noe som har betydning for faglig kvalitet, tilgjengelighet og robusthet. Dersom tilbudet ikke prioriteres økonomisk, kan en konsekvens bli at tilbudet blir lite, med få behandlere. Dette kan påvirke tilbudets robusthet og tilgjengelighet. Veiledning og opplæring oppfattes som et viktig element, som både bidrar til å bygge kompetanse og bidra til å gjøre behandlingen så lik som mulig på tvers av behandlingsstedene, og som dermed er viktige bidragsytere for målene om likeverdighet og faglig kvalitet i tilbudene. Dersom det velges forskjellige løsninger for finansiering i de ulike helseregionene, vil det kunne påvirke likeverdigheten mellom tilbudene.