Kapittel 3.1Felles strukturer og lavterskel veiledningstilbud

Behandlingstilbudet er støttet av en rekke felles strukturer. I dette kapittelet gjennomgås formålet med strukturene og funn knyttet til hvordan strukturene fungerer i dag.

Helsedirektoratets rolle og helseforetakenes rolle

Helsedirektoratet har i etableringsfasen 2020-2023 ledet Styringsrådet. Helsedirektoratet eide chatten opprinnelig, før den ble overført til OUS. Helsedirektoratet har ansvar for kampanjearbeidet, og dette ansvaret videreføres fra 2024 når Det finnes hjelp går fra å være et prosjekt til å bli en del av de ordinære helsetjenestene.

Som nevnt over, har OUS et utvidet ansvar i Det finnes hjelp. I tillegg til å drive behandling, har OUS ansvar for KvaSO, nettside og betjening av chat. I tillegg er en administrativ koordinator med tilknytning til OUS ansatt i Det finnes hjelp (og tilbudet Behandling av seksuallovbruddsdømte, BASIS). Koordinatoren har ansvar for å koordinere Faglig forum, samt arrangere opplæringskurs i Det finnes hjelp-metodikk og veiledning av behandlerne ved alle tilbudene. Opplæringen og veiledningen gjennomføres av fagpersoner fra New Zealand. Koordinatoren kjenner også til det administrative ved nettsiden detfinneshjelp.no og chat.

De fire øvrige behandlingsstedene driver behandling. Alle behandlingsstedene har i tillegg representanter i Faglig forum og Styringsråd, som beskrives nærmere under.

Styringsrådet bidrar til dialog på tvers

Styringsrådet er en felles struktur for Det finnes hjelp ledet av Helsedirektoratet, og består av representanter fra alle de fem klinikkene som tilbyr Det finnes hjelp og Helsedirektoratet. Jamfør Mandat for Styringsråd (Hdir, 2020), er Styringsrådets formål å sikre et godt og fungerende samarbeid om tjenesten mellom OUS, Helsedirektoratet og de øvrige behandlingsstedene. Styringsrådet behandler saker fra Det finnes hjelp på strategisk nivå og sikrer forankring av anbefalinger i egen virksomhet og hos samarbeidspartnere. Gjennom Styringsrådet skal også partenes interesse i utøvelsen av tilbudet sikres. Dette skal skje gjennom å ha en arena for å kommunisere alle veier på tvers i tilbudet – både mellom lederne fra de ulike stedene som tilbyr Det finnes hjelp og Hdir som sitter i Styringsrådet, men også slik at Hdir har innsikt i hva som foregår på klinikknivå.  Klinikkene kan også løfte problemstillinger knyttet til utvikling og implementering av tilbudet opp til Hdir og Styringsrådet. Intensjonen var at denne dialogen skulle bidra til å bidra til å fremme gode tilbud og få oversikt over variasjoner i tilbudet i en etableringsfase fra 2020-2023. Det er ikke avklart hvorvidt Styringsrådet skal opprettholdes eller ikke etter denne perioden, og hvorvidt det er Helsedirektoratet som skal holde i et eventuelt Styringsråd fremover eller ikke.

Styringsrådet avholder møter to ganger per år. I disse møtene har de gjennomgått økonomi, orientert om hvordan det går på behandlingsstedene og tatt opp problemstillinger som har dukket opp. Kommunikasjon og kampanje har også vært et tema i Styringsrådet.

Rambøll har undersøkt hvordan Styringsrådets funksjon oppfattes blant ledere og behandlere i Det finnes hjelp.

Intervjudataene viser at de som kjenner til Styringsrådet, oppfatter denne strukturen som en svært viktig støtte i en etableringsfase, og kanskje også i den kommende stabiliserings- og utviklingsfasen. Informantene betrakter Styringsrådet som en viktig kanal for å løfte problemstillinger som kommer frem i behandlingen opp i et forum hvor Helsedirektoratet er representert. Flere peker på at den korte veien til Helsedirektoratet gjennom Styringsrådet, er en av suksessfaktorene for implementeringen av Det finnes hjelp.

Flere informanter nevner at Styringsrådet er med på å gi innsikt i hvordan behandlingen foregår på tvers av lokasjoner, noe som oppleves som nyttig og utviklende fordi man kan lære på tvers av tilbudene basert på erfaringsbasert kunnskap. En deltaker i Styringsrådet forteller det slik:

"Styringsrådet bidrar til å samle de fem tilbudene. Er rom for å ta opp utfordringer og problemstillinger. Gjelder alle regioner at man kan utveksle erfaring og kompetanser. Man har alle samme modell som man tar utgangspunkt i, og det er veldig fint. Viktig med felles faglig ståsted for at dataene man samler inn skal kunne sammenliknes. Viktig med den typen standardisering, men også at det er rom for lokal tilpasning, og det er det." – Leder

Funnene viser imidlertid at enkelte savner muligheten til reell påvirkning gjennom Styringsrådet. De som har denne opplevelsen, har en oppfatning av at Styringsrådet først og fremst eksisterer for å orientere om status ut og at sakene drøftes på nokså overordnet nivå, mens det er mindre åpenhet rundt innspill. En informant forklarer det slik:

"Har en opplevelse av at mye var bestemt på forhånd, med sterke føringer fra Helsedirektoratet. Behandlerne skal stille mange spørsmål til pasientene for å lage datagrunnlag, mens det ikke er så naturlig for klinikerne. Innspillene vi har kommet med i Styringsrådet har ikke blitt tatt inn. Helse Sør-Øst og Helsedirektoratet legger sterke føringer for oss andre. Det er ikke akkurat demokrati, selv om de setter pris på innspill. Det bærer preg at forutbesluttede elementer. Men de måtte få tilbudet opp raskt og da måtte det bli sånn. Det har jeg full forståelse for." – Leder

Som illustrert gjennom sitatet over, kommer dette inntrykket av erfaringer med at deltakere har løftet forslag inn i Styringsrådet uten å få medhold. Opplevelsen er derfor at mye er bestemt fra før og ikke kan endres. Det er stor enighet om at dette skyldes fokuset på forskning og betydningen av at man samler inn forskningsdata, som gjør opplegget lite fleksibelt for utvikling underveis. Informantene uttrykker samtidig forståelse for hvorfor det er slik, men savner mer innsikt i hva Styringsrådet er og hvorfor de ikke har myndighet til å styre mer enn de opplever at de gjør.

Informantene har noen nyttige refleksjoner knyttet til representasjonen i Styringsrådet og hvordan man skal få mest mulig ut av deltakelsen og Styringsrådet, basert på sine erfaringer. Deltakelse fra klinikkledernivå eller avdelingsledernivå har vært viktig for å fremme robusthet. Siden behandlere og enhetsledere har mer innsikt i behandlingstilbudet enn avdelingsledere, vil imidlertid en kliniker ha bedre muligheter til å løfte saker som angår behandlingstilbudet. Erfaringen er derfor at det er avgjørende at klinikkleder eller avdelingsleder som er representert i Styringsrådet har god dialog med klinikerne i forkant og i etterkant av møtene, for å kunne løfte relevante innspill opp i Styringsrådet og ta med innspill tilbake fra Styringsrådet. Dette er viktig for å dra nytte av Styringsrådet, fordi man ellers står i fare for å beslutte ting som ifølge behandlerne ikke er gjennomførbart. Deltakerne har erfart dette etter hvert som de har prøvd ulike organiseringer internt.

Når det gjelder eventuell opprettholdelse av Styringsrådet fremover, har enkelte informanter påpekt at det ville vært trygt å opprettholde Styringsrådet en stund til, til man vet mer om hva som fungerer og ikke i tilbudet. En informant trekker en parallell til tilbudet BASIS, hvor Helsedirektoratet har trukket seg helt ut og blant annet avviklet et tilsvarende Styringsråd. Informanten mener Det finnes hjelp fungerer bedre i dag fordi det har et Styringsråd som en felles møteplass på tvers av behandlingsstedene.

Rambølls vurderinger

Rambøll vurderer at Styringsrådet har spilt en viktig rolle i etableringsfasen til Det finnes hjelp, for å sikre behandlingstilbud med samme faglige kvalitet og praktisering og dermed likeverdige tilbud på tvers av de fem lokasjonene. Dette har Styringsrådet bidratt til primært gjennom å være en arena for dialog på tvers av tilbudets strukturer og aktører, og ikke minst gjennom å gi behandlingsstedene en «kort vei» til Helsedirektoratet. Tilbakemeldingene sett under ett kan indikere et behov for et forum tilsvarende Styringsrådet også i den kommende fasen for Det finnes hjelp, ettersom tilbud og rutiner enda er noe ulike på de fem behandlingsstedene og på grunn av mulige justeringer som implementeres i overgangen fra prosjekt til ordinær helsetjeneste og i kjølvannet av evalueringen av Det finnes hjelp.

Faglig forum trenger mer faglig fokus

Faglig forum er et forum på operativt nivå for Det finnes hjelp. Faglig forum skal ifølge mandatet (Hdir, 2021) «være et samlingspunkt for faglig erfarings- og kompetanseutveksling for den nasjonale lavterskeltjenesten Detfinneshjelp.no og behandlingstjenestene, herunder utredning og behandlingsmetodikk, gi kunnskapsbaserte råd til Styringsrådet i beslutninger om faglig utvikling av tjenesten, fokusere på forhold som hemmer og fremmer uønsket praksisvariasjon i tilbudet (tilgjengelig og likeverdig tilbud av Det finnes hjelp), og sørge for jevnlig kontakt med Styringsrådet og tjenestene i Det finnes hjelp. Et viktig formål med Faglig forum er å bidra til enhetlig praksis i helseforetakene, og slik forhindre uønsket variasjon og dermed legge godt til rette for forskning og kvalitetsutviklingsarbeid.

Det avholdes digitale møter i Faglig forum, én gang per måned. Forumet er åpent for både behandlere og ledere fra klinikkene, samt KvaSO og Helsedirektoratet. Samisk nasjonal kompetansetjeneste – psykisk helsevern og rus (SANKS), er invitert og deltok i begynnelsen, men trakk seg ut etter hvert. OUS har fått oppgaven med å koordinere Faglig forum, gjennom en administrativ koordinatorstilling for både Det finnes hjelp og tilbudet BASIS. Koordinatoren koordinerer veiledning- og opplæringstilbudet også.

Gjennom oppdraget har Rambøll undersøkt hvordan Faglig forum oppfattes og vurderes blant involverte aktører i Det finnes hjelp.

Overordnet sett er informantenes tilbakemeldinger til Faglig forum relativt like på tvers av behandlingsstedene. Tilbakemeldingene går primært ut på at det er et godt initiativ med gode intensjoner, men at det er potensial for å øke det faglige fokuset og nytteverdien for deltakerne.

Funnene fra intervjuer med enhetsledere og behandlere på behandlingsstedene, viser enstemmig positive meninger om å ha et forum for faglige diskusjoner på tvers av fagmiljøene. Informantene oppgir at et Faglig forum er spesielt viktig når det oppstår spørsmål om praktisering av de ulike elementene av tilbudet og når det oppstår spesifikke problemstillinger som man ønsker å drøfte. Dette kan blant annet være etiske problemstillinger og overveielser knyttet til inklusjonskriterier og eksklusjonskriterier, eller med anonymitet og opplysningsplikt. Behandlere opplever det som nyttig og viktig å drøfte slike spørsmål blant andre behandlere som jobber i samme tilbud og med samme målgruppe. På den ene siden handler det om å utveksle erfaringer, men også bekymringer, med andre som står i samme situasjon. Dette kan bidra positivt både til tilbudets utvikling og faglige kvalitet og fremme likeverdig tilbud på tvers av behandlingssteder. Videre kan det ha betydning for fagmiljø og behandlernes ønske om å stå i jobben over tid, og dermed ha innvirkning på tilbudets robusthet.

Selv om intensjonen med Faglig forum er meget god, har de fleste informantene innspill om å bruke forumet til nettopp faglige diskusjoner. Flere løfter frem at det har vært behov for å benytte forumet til å informere om administrative forhold og kampanje, slik at Faglig forum har bidratt mest til samkjøring på tvers av behandlingsstedene frem til nå. Dette er også viktig, men det indikerer samtidig at Faglig forum enda har et potensial for å bidra enda mer til faglig utvikling og trygghet. Gjennom intervjuene er det identifisert flere utviklingsmuligheter som kan bidra til å øke nytteverdien for deltakerne. Innspillene handler i stort om å rendyrke den faglige agendaen og å øke deltakelsen.

Et av disse innspillene går på det med å tydeliggjøre formålet med Faglig forum. Intervjudataene indikerer et behov for å tydeliggjøre agenda, og la den faglige agendaen få forrang i forumet. Noen opplever at møtet er for teknisk og langt. Et konkret forslag er bruke mindre tid på å rapportere om antall brukere på chat og pasienter i møtene og erstatte det med faglige diskusjoner. Samtidig etterlyser enkelte en tydelighet i hvem som skal delta – om det kun er for behandlere eller også for ledere. Det kan være vanskelig å sette en faglig agenda for koordinator som har en administrativ rolle og samtidig får lite innspill fra klinkerne på relevant tematikk for forumet.

En annen tilbakemelding er at Faglig forum er stort, noe som kan påvirke deltakeres trygghet til å dele og stille spørsmål. En antakelse er at dette er spesielt utfordrende for nye behandlere som ikke har opparbeidet seg trygghet i rollen eller i gruppen. Dersom forumet ikke er innrettet på en måte som gjør at det oppleves trygt å stille spørsmål og dele erfaringer, når det ikke nødvendigvis målet om å bidra til faglig kvalitet selv om agendaen er faglig orientert. Det kan gi faglig forum begrenset nytteverdi både for den som ikke våger å dele, og for de som ikke får høre spørsmålene og innspillene til den som ikke deler. Et annet funn relatert til størrelsen på Faglig forum, er at det er vanskelig å gå detaljert inn i konkrete saker med mange deltakere og at drøftelsene holdes på et mer overordnet nivå enn ønskelig.

Oppsummert, når det gjelder innhold og organisering, tyder funnene på at det er behov for et forum med faglig diskusjon og erfaringsdeling mellom behandlerne innenfor trygge rammer. For å lykkes med å sette en faglig agenda, har det har kommet et innspill om å gi ansvaret for innholdet i Faglig forum til klinikere og å rotere på hvilket behandlingssted som har ansvar for møtene. På den måten kan man oppnå faglig fokus, variert fokus og konkrete problemstillinger. En informant foreslår at møtet inneholder en variasjon av innlegg og diskusjon rundt caser. Det er også ytret ønske om å møtes fysisk et par ganger i året.

Det er indikasjoner på at Faglig forum prioriteres ulikt blant behandlerne. Intervjudata peker på varierte forklaringer på dette. På den ene siden handler det om manglende kapasitet til å delta. Dette kan for eksempel gjelde for behandlere som har flere roller og ansvarsoppgaver, mange pasienter og/eller få behandlerkolleger. Relatert til dette aspektet, fremkommer det også at tidspunktet Faglig forum avholdes er midt i den beste tiden for behandling. På den andre siden kan manglende prioritering av Faglig forum handle om hvilket behov behandlerne har for møtet slik det er i dag. Dersom man opplever at forumet ikke bidrar til fagutvikling, kan behovet for møtet bortfalle. Videre er det en antakelse om at behandlere som er del av et større fagmiljø på sitt lokale behandlingssted har mindre behov for å drøfte faglige problemstillinger med behandlere ved andre lokasjoner, mens behandlere som jobber i et lite tilbud med et mindre faglig miljø på sitt behandlingssted har større behov for å møtes på tvers. Samtidig er det variasjon mellom hvor lang klinisk erfaring deltakerne har, og det kan være viktig å balansere behovet hos både behandlere med lang klinisk erfaring og behandlere med kortere klinisk erfaring slik at alle opplever nytte av forumet. Det blir også nevnt at noen behandlere deltar i møter i helseregionen om Det finnes hjelp og BASIS, noe som både tar kapasitet og reduserer opplevd behov for Faglig forum.

Enkelte informanter etterlyser også at man også kan lande noen diskusjoner effektivt i Faglig forum. Dette kan for eksempel gjelde diskusjoner rundt praktisering av eksklusjons- og inklusjonskriterier, som noen informanter mener har vært utydelig kommunisert.

Rambølls vurderinger

Rambøll vurderer at intensjonen med Faglig forum er god, spesielt for å sikre fagmiljø på et lite felt på tvers av behandlingsstedene. Dette kan i neste omgang bidra positivt til både faglig kvalitet, enhetlig praksis og dermed likeverdighet i tilbudene på tvers av landet. Ved å bidra til et fagmiljø på tvers kan Faglig forum være en viktig støtte og arena for utvikling for behandlere, og derigjennom bidra til robusthet i tilbudene. For å realisere disse mulighetene fullt ut er det behov for grep som kan gjøre forumet mer relevant og praktisk å delta på, især øke det faglige fokuset i forumet.

KvaSO: Balansen mellom forskningsmessige hensyn og kliniske vurderinger oppleves som skjev

Jamfør Nasjonale faglige råd (Hdir, 2020) bør alle pasienter i Det finnes hjelp tilbys en strukturert utredning bestående av utvalgte psykologiske måleinstrumenter og klinisk intervju. Måleinstrumentene er blant annet ment å måle kognitiv funksjon, voldsrisiko, pasientvurdert bedring og behandlervurdert måloppnåelse av behandling. Det primære formålet med utredningspakken er å motivere pasienten til å forklare om sine problemer, nåværende livssituasjon, kognitive, følelsesmessige og atferdsmessige trekk. Det kliniske intervjuet er den første arenaen for å bygge en tillitsbasert og trygg relasjon med pasienten.

OUS har ansvar for KvaSO - Medisinsk kvalitetsregister for seksualovergrepsrelatert problematikk. For å ivareta behovet for forskning på tematikken og behandlingsformen er behandlerne som arbeider i Det finnes hjelp pålagt å levere data til KvaSO. Behandlerne forventes å tilby pasientene å delta i forskningen, og dersom de takker ja deles data fra utredningspakken med KvaSO. tillegg til analyse av data sender KvaSO også ut nyhetsbrev, og reiser ut til behandlingssteder for å informere, motivere og bistå med opplæring i bruk av utredningspakken og datainnsamlingen.

Gjennom intervjuer er det identifisert utfordringer knyttet til både omfanget av og kvaliteten på dataene som meldes inn til KvaSO. Utfordringene gjelder både dekningsgrad, altså hvor mange pasienter det samles inn data om, samt hva slags og hvor mye data som registreres. Resultatene indikerer at praksis for registering av data varierer mellom behandlingssteder og mellom individuelle behandlere. Føringene fra ledelsen i de ulike klinikkene varierer eksempelvis fra ingen, via skjønnsmessig, til relativt strengt. Det finnes hjelp i Stavanger har ventet på godkjenning av samtykkeskjema av pasientombudet, og har dermed ikke hatt på plass rutiner og praksis for registrering og deling av data med KvaSO til nå.

Med hensyn til kvaliteten på dataene som registres er en utfordring at skåringen av måleinstrumenter ikke alltid gjennomføres korrekt. Kulturforskjeller mellom behandlingsstedene med hensyn til hvor stort fokus de har på diagnoser gjenspeiles også i rapportering til KvaSO. Videre er det variasjoner mellom behandlingsstedene med hensyn til bruk av uspesifiserte koder i ICD-10, som F65.9 «Uspesifisert forstyrrelse av seksuelt objektvalg». F65.9 er en samlekategori som kan benyttes når andre kategorier ikke er dekkende. Det spekuleres i om denne kategorien brukes av noen, men ikke alle, behandlere og behandlingssteder i tilfeller hvor pasienten har seksuell interesse for pubertale barn (hebefili), ettersom ICD-10 avgrenser pedofili (F65.4) til seksuell interesse for prepubertale barn.[23] Disse variasjonene påvirker kvaliteten på datagrunnlaget til KvaSO.

Behandlerne anerkjenner behovet for forskning på tematikken, men opplever balansen mellom forskningsmessige hensyn og kliniske vurderinger som skjev. Behandlerne forteller at kun en brøkdel av måleinstrumentene oppleves som relevante for det kliniske arbeidet med pasientene.[24] Dette handler både om at noen måleinstrumenter oppfattes som lite relevante for pasientgruppen eller den enkelte pasient, og at det for noen måleinstrumenter i liten grad eksisterer normer for tolkning.

Flere av behandlerne forteller for eksempel at det forventes at de gjennomfører enkle tester av kognitiv funksjon på pasientene, som er egnet for å avdekke tilfeller hvor pasienten har lav intelligens. Behandlerne forteller at det oppfattes som lite hensiktsmessig å gjennomføre denne typen test når det ikke er klinisk indikasjon på lav intelligens, for eksempel dersom pasienten er høyt utdannet. Det vises til at det kan bidra til å svekke relasjonen mellom pasient og behandler som er sentral for et positivt behandlingsutfall.

"F.eks. en pasient som forteller at han har 8 års utdanning fra universitet. Også ber man ham om å ta enkle intelligenstester, basic screeningtester man ikke har noen indikasjoner for å gjøre. Får pasienten til å føle seg dum. Pinlig og relasjonsødeleggende." – Behandler

Funn fra intervjuene og KvaSOs årsrapport[25] tyder på at enkelte av måleinstrumentene ikke er godt nok tilpasset målgruppen for Det finnes hjelp. Måleinstrumentene er valgt ut på bakgrunn av internasjonalt samarbeid, og det eksisterer i begrenset grad måleinstrumenter som er tilpasset pasienter innen prehabilitering, som er Det finnes hjelp sin målgruppe. Dette gjelder både SGAS som omhandler spørsmål om lovbrudd, og VRS-SO som brukes til å vurdere risiko for tilbakefall til seksuallovbrudd. Ettersom Det finnes hjelp er ment å være et tilbud for personer som ikke har handlet på sin seksuelle interesse oppfattes verktøyene som mindre egnet for denne pasientgruppen. I praksis forteller likevel flere behandlere at pasientgruppen i stor grad består av personer som har begått nettovergrep. Enkelte peker på at VRS-SO heller ikke er godt nok tilpasset denne gruppen.[26]

"[Vi] trenger risikoverktøy som er validert for gruppen vi jobber med (de som har begått nettovergrep)" – Behandler

Mangelfulle normer for tolkning gjør det krevende å tolke resultatene fra utredningen og videre utfordrende å bruke resultatene inn i behandlingen. I slike tilfeller oppleves derfor også den kliniske relevansen av verktøyene som lav.

"Blir mye arbeid med pasientene som ikke nødvendigvis gir noen klinisk effekt eller informerer mine vurderinger. Kartleggingsverktøyene har liten klinisk relevans. Særlig når det ikke er normer for tolkning." – Behandler

Flere informanter påpeker videre at utredningspakken er stor og tar mye tid å gjennomføre. Det oppfattes som at utredningen går ut over den allerede begrensede tiden behandler og pasient har til rådighet sammen.[27] Noen av temaene som dekkes av måleinstrumentene oppleves i tillegg som mer hensiktsmessig å dekke gjennom samtale, i stedet for et skjema. Flere behandlere ønsker derfor at antallet måleinstrumenter i utredningspakken reduseres. Enkelte etterspør også skåringsprogram for å lette tidsbruken, da de i dag gjennomfører skåringen manuelt.[28]

For personer som bor langt unna behandlingsstedet, og kanskje mottar en kombinasjon av fysisk og digital behandling, kan det være utfordrende å få gjennomført utredningspakken. En del pasienter ønsker ikke å få tilsendt ting i posten, og får dermed ikke fylt ut skjemaene i god nok tid. Enkelte behandlere ønsker derfor at utredningspakken gjøres digital.[29] Videre forteller enkelte av lederne og behandlerne at behandlerne ikke har fått tilstrekkelig opplæring i bruk av måleinstrumentene, og dermed føler seg usikre. Det undervises ikke nødvendigvis i de aktuelle verktøyene på profesjonsstudiet i psykologi, så nyutdannede og nyansatte vil ofte ha behov for opplæring og støtte (for mer om opplæring, se neste avsnitt).

Rambølls vurderinger

De omtalte variasjonene i omfanget og kvaliteten på dataene som samles inn kan potensielt gi skjevheter i datagrunnlaget KvaSO skal forske på, og dermed påvirke den faglige kvaliteten på forskningen. På sikt kan det også tenkes å påvirke den faglige kvaliteten på behandlingen, dersom skjevhetene gir utslag i et svakere beslutningsgrunnlag. Variasjonen i praksis kan ut fra dette også sies å ha konsekvenser for tilbudets likeverdighet, både med hensyn til pasientenes mulighet til å bidra til forskning, og hvor mye av pasienttiden som brukes til behandling og hvor mye som brukes til utredning. I tilfeller hvor gjennomføringen av utredningen har negativ innvirkning på relasjonen mellom pasient og behandler kan utredningen tolkes som å ha konsekvenser for den faglige kvaliteten på behandlingen som pasienten mottar. For å redusere variasjonene i dataene som samles inn kan det være gunstig å gjennomføre en felles samtale med både forskere og klinikere med informasjon om bakgrunnen for valg av måleinstrumenter og om erfaringer med bruk av utredningspakken. En slik tilnærming vil kunne bidra til å øke behandlernes eierskap til utredningspakken, og potensielt øke etterlevelse.

Til slutt tyder resultatene på at formatet på utredningspakken kan ha konsekvenser for både tilgjengelighet og likeverdighet. Mangelen på et digitalt alternativ kan føre til at pasienter som bor langt unna behandlingsstedet og mottar digital behandling ikke har samme mulighet til å bidra til forskningen. Dette kan potensielt også påvirke den faglige kvaliteten på forskningen til KvaSO. Både ved at den aktuelle pasientgruppen i mindre grad inngår i datagrunnlaget, og ved å begrense mulighetene for å undersøke effektene av digital og/eller hybrid behandling.

Tilbudet om opplæring og veiledning har forbedringspotensial

OUS har et utvidet ansvar for opplæringstilbudet til alle som jobber med behandlingsmetodikken, og samarbeider med et fagmiljø på New Zealand om veiledningstilbud for behandlerne. I tillegg har fagpersoner fra USA bidratt inn i opplæringen knyttet til Good Lives Model og risikovurdering. Den offisielle opplæringen og veiledningen i Det finnes hjelp koordineres av en nasjonal koordinator, mens selve gjennomføringen er i regi av forskere i New Zealand. Alle nyansatte er pålagt å gjennomføre opplæring i behandlingsmetodikken til Det finnes hjelp og i to av måleinstrumentene som inngår i utredningspakken (VRS-SO og SAPROF-SO). Det gjennomføres veiledningsøkter ca. 8 ganger i året. Veiledningen er ikke obligatorisk, men det oppfordres til å delta. I tillegg til opplæringen og veiledningen i regi av New Zealand gjennomføres det et train the trainer-opplegg, hvor to behandlere skal trenes opp til å bli superbrukere i risikoverktøyet VRS-SO.

Rambøll har undersøkt hvordan tilbudet om opplæring og veiledning oppfattes og vurderes blant ledere og behandlere i Det finnes hjelp.

Intervjudata viser at behandlere og ledere generelt er positive til og ønsker seg kompetanseutvikling, også utover det offisielle tilbudet om opplæring og veiledning i regi av New Zealand. Noen av behandlingsstedene forteller at de har hatt ekstra fokus på å gjennomføre kompetanseheving blant behandlerne. Det vises til at en lærer lite om sexologi på profesjonsstudiet i psykologi, og at kurs og opplæring derfor er veldig viktig. Behovet for kompetanseutvikling knyttes også til et ønske om å holde tritt med forskning på diagnoser og behandlingsformer.

Behandlere og ledere ønsker seg blant annet mer kunnskap om:

• Sexologi, særlig hva som er normal seksualatferd og ikke
• Utredningspakken/kartleggingsverktøyene som brukes
• Etikk
• Påfyll på forskning, tips og hensyn ifbm. digital terapi
• Kurs i motiverende intervju

Erfaringene med opplæringen som ble gitt i regi av New Zealand er generelt positiv. Opplæringen oppleves blant annet som godt organisert, og nyttig for implementering og standardisering av behandlingstilbudet. Ettersom opplæringen er relativt dyr er nåværende praksis at det gjennomføres opplæring med nyansatte når det har samlet seg opp et visst antall. Det samlede omfanget av metoder og verktøy som behandlerne må lære seg er stort, og det kan være vanskelig å få oversikt på egenhånd eller kun gjennom lokal innføring. En tilbakemelding fra flere ledere og behandlere er at enkelte synes opplæringen burde kommet tidligere etter ansettelse i Det finnes hjelp og vært mer sammenhengende. Et fast årshjul med opplæring to ganger i året nevnes som et forslag for å bøte på dette. Videre gir enkelte uttrykk for at det hadde vært gunstig om opplæringen var på norsk og ble gjennomført med fysisk oppmøte. I Oslo har i tillegg en av behandlerne mottatt train the trainer-opplæring. Denne opplæringen oppleves som særlig nyttig med hensyn til å forbedre egne ferdigheter i bruk av måleinstrumenter.

Meningene rundt veiledningen som gis i regi av New Zealand er delte. Noen opplever veiledningen som nyttig, mens andre opplever varierende eller begrenset nytte av veiledningen. Noen av behandlingsstedene opplever at selv om forskerne fra New Zealand har god kompetanse på forskningen og Good lives modellen (GLM), så har de mindre klinisk erfaring enn noen av behandlerne selv. Dette bidrar til at veiledningen har begrenset relevans for enkelte av de mest erfarne behandlerne. De aktuelle behandlingsstedene ønsker seg derfor i stedet veiledning i regi av noen med lengre klinisk erfaring på feltet, i tillegg til god kjennskap til den norske konteksten og lovverk. Sitatet under illustrerer de delte oppfatningene.

"Jeg har ikke opplevd [veiledningen] direkte selv, men hører fra klinikerne at det er delte meninger. Det jeg kan si er at nasjonalt så er det noen som setter veldig pris på det, særlig de litt mindre stedene." – Enhetsleder  

Rambølls vurderinger

Tilstrekkelig opplæring og kompetanse hos de ansatte er viktig for å kunne tilby behandling med god faglig kvalitet. Ettersom funnene i evalueringen viser at behandlingsmetodene og tematikken ikke nødvendigvis er allment kjent blant nyansatte, vurderes det som viktig at det sikres tilstrekkelig opplæring på et tidlig tidspunkt etter nyansettelse. Opplæringstilbudet bør inkludere både behandlingsmetoder og utredningspakken. Man kan i tillegg vurdere å inkludere en innføring i sexologi, som etterlyses av flere.

Funnene viser at flere opplever muligheten for faglig utvikling og mestring som viktig for å trives i jobben (se kap. 4.3 for mer om dette). Ettersom turnover er en risikofaktor for faglig kvalitet og robuste fagmiljøer vurderes det som viktig at det legges til rette for videre faglig utvikling, utover det offisielle tilbudet om opplæring og veiledning. Resultatene fra evalueringen indikerer også at veiledningstilbudet med fordel i større grad kan tilpasses til de ulike behandlernes behov og erfaringsnivå, for å legge bedre til rette for faglig utvikling.