Kapittel 4.1Dag- eller poliklinisk kontakt

Totalt hadde rundt 24 900 av habiliteringspasientene én eller flere dag- eller polikliniske kontakter i spesialisthelsetjenesten i 2022, noe som tilsvarer 78 prosent. Blant barna mellom 6 og 17 år var andelen litt lavere (75 prosent), mens den var vesentlig høyere for aldersgruppen 0-5 år (91 prosent). Det har sammenheng med hvordan utvalget er trukket. For eksempel vil en pasient som ble født i 2022 og kom med i utvalget, nødvendigvis ha hatt minst én habiliteringskontakt i 2022. Figur 4.1 sier også noe om graden av kontinuitet i tilbudet, og rundt 4 av 10 av barna som var 6 år eller eldre hadde én eller flere dag- eller polikliniske kontakter alle årene i femårsperioden. 

Til sammen fikk 60 prosent dag- eller poliklinisk habilitering i spesialisthelsetjenesten i 2022. Denne andelen var 79 prosent blant de i alderen 0–5 år og rundt 55 prosent i øvrige aldersgrupper. Om lag 20 prosent av barna i alderen 6 år og eldre hadde mottatt dag- eller poliklinisk habilitering alle årene i perioden.

Dag- eller poliklinisk oppfølging i somatisk sektor, ikke kategorisert som habilitering, ble i 2022 gitt til totalt 51 prosent av barna. I yngste aldersgruppe hadde 69 prosent mottatt dette. I øvrige aldersgrupper varierte andelen mellom 43 og 50 prosent, og var lavest blant de eldste. Blant 6–9-åringene finner vi den høyeste andelen som hadde én eller flere dag- eller polikliniske kontakter i somatisk sektor (ekskl. habilitering) alle årene i perioden (32 prosent).

Totalt 18 prosent mottok dag- eller poliklinisk oppfølging i psykisk helsevern, ikke kategorisert som habilitering, i 2022. Denne andelen økte etter alder. Blant 16- og 17-åringene hadde 24 prosent én eller flere dag- eller polikliniske kontakter i psykisk helsevern (ekskl. habilitering) i 2022, og 6 prosent hadde dette alle årene i femårsperioden.

Figur 4.2 viser fordelingen av antall dag- eller polikliniske kontakter i spesialisthelsetjenesten per dag- eller polikliniske pasient. Primært vil vi omtale gjennomsnittlig antall kontakter per pasient (sort sirkel og hvit tekst), men mer detaljer ved fordelingen er illustrert i boksplott[34].

Det var barna i alderen 16–17 år som totalt hadde høyest antall kontakter per pasient (13,8), mens tilsvarende tall for øvrige aldersgrupper varierte mellom 9,3 og 12,5. Det var også eldste aldersgruppe som hadde høyest antall kontakter per pasient når det gjaldt habilitering (8,9). Lavest antall var blant barna i alderen 6–12 år (6,1). Antall kontakter per pasient i somatisk sektor (ekskl. habilitering) var synkende etter alder, fra 5,9 blant 0–5 åringene til 3,7 blant 16- og 17- åringene. Innen psykisk helsevern (ekskl. habilitering) var antall kontakter per pasient høyest blant de eldste barna (16,0). Tilsvarende tall for barna i yngste aldersgruppe var 9,9.

Tabell 4.1 viser andel av kontaktene i spesialisthelsetjenesten i 2022 etter ICD-10-kapittel for hoveddiagnose fordelt på somatisk sektor og psykisk helsevern. Aktiviteten i habiliteringsavdelinger og -seksjoner vil oftest være organisert innunder somatisk sektor.

Hoveddiagnoser innenfor kapittel F – psykiske lidelser og atferdsforstyrrelser – var mest utbredt (44 prosent). Et flertall av disse kontaktene var knyttet til ulike nevroutviklingsforstyrrelser, med en gjennomgripende utviklingsforstyrrelse (ASF) som vanligste hoveddiagnose (23 prosent av alle kontakter), deretter ADHD (7 prosent) og psykisk utviklingshemming (3 prosent).

Symptomdiagnoser fra R-kapittelet – som gjerne benyttes under utredning – var også utbredt, og var hoveddiagnose ved 21 prosent av kontaktene. Kontakter relatert til sykdommer i nervesystemet var tredje vanligst, og utgjorde 8 prosent. Kapittelet dekker blant annet cerebral parese (4 prosent) og epilepsi (2 prosent). 6 prosent av kontaktene hadde en kontaktårsakskode (Z-kode) som hoveddiagnose. Medfødte misdannelser, deformiteter og kromosomavvik (kapittel Q) var hoveddiagnose ved 5 prosent av kontaktene totalt.

Totalt var halvparten av kontaktene i spesialisthelsetjenesten innen somatisk sektor og halvparten innen psykisk helsevern. Dette varierte naturlig nok mellom diagnosegruppene. Omtrent alle kontakter med cerebral parese som hoveddiagnose var innen somatikk. Innenfor diagnosegruppen psykisk utviklingshemming var 87 prosent av kontaktene i somatisk sektor. Ved autismespekterforstyrrelser ble derimot flertallet av kontaktene gjennomført i psykisk helsevern. Innslaget av kontakter i somatisk sektor var imidlertid høyere ved barneautisme (35 prosent) og atypisk autisme (22 prosent) enn Aspergers syndrom (5 prosent).