Kapittel 2Innledning

Helsedirektoratet har fått oppdrag fra Helse- og omsorgsdepartementet om å følge opp rapportering av heldøgns omsorg i statistikk, forskning og tilskuddsforvaltning. Videre skal Helsedirektoratet utvikle analyser og innhente systematisk informasjon om overganger innenfor de kommunale omsorgstjenestene. Denne rapporten belyser siste del av oppdraget, og det ble etter en intern forankring med Helse- og omsorgsdepartementet besluttet å se på bruk av kommunale helse- og omsorgstjenester blant personer med demens.

Personer som er registrert med en demensdiagnose i 2017 i Kommunalt pasient og brukerregister (KPR) utgjør utvalget i analysen. Formålet med rapporten er å gi en deskriptiv analyse av bruk av kommunale helse- omsorgstjenester for denne gruppen i perioden 2017-2020. Rapporten viser variasjoner hovedsakelig etter kjønn og alder. Fra og med 2019 ble det innført en egen registrering av heldøgnstjenestetilbud i KPR, og det har vært et mål å ha særlig fokus på nettopp bruk av heldøgns omsorg. Men på grunn av underrapportering ved innføringen av registrering av heldøgnstjenestetilbud, har vi valgt å ha en noe bredere tilnærming. I rapporten inngår både bruk av heldøgns omsorg, samt andre kommunale helse- og omsorgstjenester.

Definisjon av demens^[1]

Verdens helseorganisasjon (WHO) definerer demens slik det er uttrykt i «the International Classification of Diseases» (ICD-10) der følgende seks betingelser må være oppfylt:

1. Hukommelsen må være betydelig dårligere enn hva den var tidligere i livet, og spesielt gjelder dette hukommelsen for informasjon og egenopplevde hendelser i nær fortid.[2]
2. Minst én annen kognitiv funksjon, for eksempel orienteringsevne i tid eller sted, språklig kommunikasjonsevne, logisk resonneringsevne, planleggingsevne og/eller vurderingsevne må være redusert sammenlignet med tidligere.
3. Hukommelsen og den øvrige intellektuelle svikten må være så redusert at man ikke lenger klarer å fungere i vante omgivelser og utføre dagligdagse oppgaver slik man gjorde tidligere.
4. Atferden, eller væremåten, må være forandret. Man kan for eksempel bli mer passiv, tiltaksløs, irritert, bli fortere sint eller bli mistenksom for å nevne noen typiske atferdsendringer.
5. Symptomene beskrevet under 1-4 må ha vedvart over tid i minst 6 måneder.
6. I ICD-10 er det også lagt vekt på at pasienten må ha normal bevissthet for at demensbegrepet skal kunne anvendes. Denne betingelsen er nok ikke alltid til stede ved alvorlig grad av demens.

Demens kan skyldes en rekke ulike sykdommer, der Alzheimers sykdom er den vanligste. Alzheimers fører alltid til demens, og omtrent 60 til 70 prosent av alle med demens har det på grunn av Alzheimers sykdom.[3] Demens er forårsaket av sykdommer som progredierer. Dette betyr at personen som får demens gradvis vil bli dårligere. Totalt antall med demens i Norge ble beregnet til 101 000 personer i 2020. Det er estimert at antall personer med demens vil øke til 235 000 i år 2050 og til 380 000 i år 2100.[4]

En vekst i antall personer med demens, vil føre til høyere samfunnsøkonomiske kostnader. Det er beregnet at én person med demens i gjennomsnitt koster det norske samfunnet 362 800 kroner per år.[5] Antall eldre vil også øke betydelig i kommende år. I 2060 forventes det at hver femte person vil være over 70 år, mot dagens én av åtte.[6] Det at flere personer i Norge vil leve med demens må ses i lys av den generelle økningen av eldre, ettersom forekomst av demens øker med alderen. Den demografiske utviklingen vil samtidig medføre en økning av eldre personer uten demens, som kan ha behov for helse- og omsorgstjenester av andre årsaker. Når en høyere andel av befolkningen består av eldre og personer med demens, vil bruken av pleie- og omsorgstjenester øke. Antall personer over 80 år, er forventet å bli tredoblet de neste 40 årene, fra 220 000 brukere i 2018 til nærmere 700 000 i 2060.[7] Utviklingen vil medføre et større press på de kommunale helse- og omsorgstjenestene, både når det gjelder kapasitet og kompetanse. Det vil også prege den faglige tilnærmingen og utformingen av tjenestene, samspillet med pårørende og samarbeidet mellom primærhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten[8]. Dette gir behov for kunnskap om hvordan bruken av helse- og omsorgstjenester utvikler seg blant personer med demens. Kunnskapsgrunnlaget kan i neste omgang være viktig for videre utforming av tjenestetilbudet i kommunene.