​Kunnskapsgrunnlag

Miljørettet helsevern omfatter faktorer som biologiske, kjemiske, fysiske og sosiale miljøfaktorer, herunder temaer som innemiljø, luftkvalitet, vann og vannforsyning, støy, omgivelseshygiene, forebygging av ulykker og skader, m.m. Kvaliteten på miljøfaktorene har stor betydning for livskvalitet, helse og trivsel.

​For mange miljøfaktorer kan dagens situasjon dokumenteres med kvantitative metoder som statistikk og målinger. Endringer kan beregnes og vurderes opp mot kriterier for helsemessig akseptabel kvalitet. For andre forhold, for eksempel nærmiljøkvaliteter, bør man bruke kvalitative metoder som blant annet inkluderer brukernes og befolkningens opplevelse av situasjonen.

Inneklima

Se mer om inneklima under Bolig – lokalt folkehelsearbeid

Støy

Støy defineres ofte som uønsket lyd. Støy er det miljøproblemet som rammer flest mennesker i Norge. Forstyrrelse av søvn regnes blant de mer alvorlige virkningene av støy, og i Norge har 200 000 problemer med nattesøvnen på grunn av støy. Forskning viser at støy kan gi psykisk stress, og helseplager som muskelspenninger og muskelsmerter. Støy kan også være en medvirkende årsak til høyt blodtrykk og utvikling av hjertesykdom.

Støyproblemet øker med økende botetthet. Omfanget av støyproblemer er derfor størst i byer og tettbygde strøk.

Luftforurensning

En hovedkilde til lokal luftforurensning er trafikk, men også utslipp fra industri, oppvarming og forurensning transportert langveisfra kan gi betydelige bidrag.

Helserisikoen knyttet til lokal luftforurensning avhenger av hvor høy konsentrasjonen av de forurensede stoffene er, og hvor lenge vi blir utsatt for dem. Det er særlig svevestøv som gir risiko for helseskader.
Det er i hovedsak astmatikere og personer med luftveislidelser eller hjerte- og karsykdommer som opplever helseeffekter fra luftforurensning i Norge. I tillegg er barn og unge, gravide og eldre spesielt følsomme.

Avfall

De forskjellige bestanddelene i avfall kan forurense miljøet og skade helsen ved at de har uheldige kjemiske egenskaper, ved at de avgir stråling, og ved at de fører til spredning av bakterier og virus som kan gi sykdom. Farlig avfall betyr et særskilt problem ved sitt innhold av potensielt miljø- og helseskadelige komponenter.

Direkte helseskader knyttet til avfall og avfallsbehandling kan være vanskelig å påvise. Samtidig kan særlig husholdningsavfall være kilde til spredning av lukt og ansamling av skadedyr som igjen kan føre til smittespredning, spesielt gjennom vannkilder. 

Avfallsmengdene har økt med nesten 40 prosent siden 1995. 87 prosent av avfallet blir gjenvunnet, og mer enn 95 prosent av alt farlig avfall samles inn.

Stråling

Stråling er overføring av energi i form av bølger som forplanter seg gjennom rommet eller gjennom et medium. Størsteparten av strålingen vi eksponeres for er fra naturlige kilder, slik som kosmisk stråling, UV-stråling fra solen og solarier, og fra radioaktive stoffer i berggrunn og jordsmonn (for eksempel radongass). I tillegg har vi flere menneskeskapte strålekilder, for eksempel røntgenstråling, laserstråling og elektromagnetiske felt fra kraftledninger, basestasjoner og mobiltelefoner. De biologiske virkningene ved eksponering avhenger blant annet av stråledosen og stråletypen.

Radon

Radon er en usynlig og luktfri gass som dannes kontinuerlig nede i bakken, særlig i områder med granitt og alunskifer. Både jordluft og grunnvann kan inneholde radon. Radon i borebrønnvann kan gi økte radonnivåer i inneluft, for eksempel i dusjområdet.

Radon er en kilde til radioaktiv stråling og utgjør en risiko for lungekreft ved innånding. Kreftrisikoen øker med radonkonsentrasjonen og med tiden man oppholder seg i en radonutsatt bygning. Nivåene av radongass i innemiljøet er ofte høyere om vinteren fordi vi varmer opp husene og lufter mindre. Utendørs vil radonkonsentrasjonen normalt være lav. 

For en gjennomsnittsperson i Norge, utgjør radon nesten halvparten av den samlede årlige stråledosen vi eksponeres for, men dette varierer betydelig.

UV-stråling fra sol og solarier

Vi trenger sol, blant annet er sola vår viktigste kilde til D-vitamin. På den annen side gir for mye UV-stråling hudskader som solbrenthet, hudkreft og grå stær. Nordmenn er med sin lyse hud spesielt utsatt, og barn og ungdom er fortsatt de som er mest ute og dermed mest eksponert for naturlig UV.

Vi kan også eksponeres for UV-strålingen i et solarium. UV-strålingen fra et solarium er mer intens enn fra sola i Norge.

Elektromagnetiske felt fra mobil og trådløse sendere

For å gi god dekning for mobiltelefoni og datatrafikk monteres det opp basestasjoner som er spredt over hele landet. Enkelte er bekymret for mulige helseskader som følge av mobilbruk og ferdsel nær basestasjoner. Slik mobilantenner normalt er montert, vil det være svært lave nivåer på radiobølgene der vanlig ferdsel forekommer.

Trådløse nettverk finnes nesten overalt i våre omgivelser - hjemme, på kontoret, på skolen, i byer og tettsteder. Eksponeringen fra trådløse nettverk er så lav at det er usannsynlig at opphold i nærheten gir negative helseeffekter.

Post- og teletilsynet måler strålingen fra elektronisk utstyr. Statens strålevern støtter seg til disse måleresultatene, og gir helseråd.

Forurensning til vann og grunn

Forurensning til vann og grunn er viktig fordi vi stadig eksponeres for drikkevann og badevann. Avhengig av konsentrasjonen på forurensningen kan skadevirkningene av forurenset vann og grunn variere fra direkte helseskade til opplevd ulempe.

Kloakkvann inneholder bakterier og virus som kan gi mage- og tarminfeksjoner. Noen kjemikalier er sterkt toksiske, og vil kunne medføre alvorlig sykdom og død ved eksponering. Også eksponering av mindre doser over tid kan gi alvorlig skade på vitale organer. Svært mange kjemikalier er også kreftfremkallende og vil kunne gi kreftsykdom mange år etter eksponering. Noen kjemikalier er også sterke allergener og kan gi allergiske plager hos disponerte selv i små konsentrasjoner. Det er også her holdepunkter for at vår stadige eksponering for nye kjemikalier kan være medvirkende årsak til økningen av astma og allergi.

Lukt

Både industri, avfallsdeponier, avfallsbehandlingsanlegg og trafikk kan generere lukt som kan oppleves svært ubehagelig, og medføre at blant annet lokalbefolkningens uteaktiviteter og luftemuligheter begrenses. Andre kilder kan være dyrehold og ikke-industrielle virksomheter som restauranter etc.

Forekomst av ubehagelig lukt utgjør sjelden noen alvorlig helsetrussel. Dette skyldes at i de situasjoner der folk klager over lukt er konsentrasjonene av luktstoffene som oftest så lave at disse ikke representerer noen helserisiko. Likevel kan lukten via psykiske og sosiale konsekvenser virke så forstyrrende på et individs livsutfoldelse at det må betraktes som klart helseskadelig. Dette er hovedgrunn for mange klager. I enkelte tilfeller kan imidlertid lukt indikere en forurensningssituasjon der andre farlige stoffer er tilstede.

Smittevern

Tiltak og tjenester for å forebygge smittsomme sykdommer eller motvirke at de spres skal utgjøre et eget område i planen for kommunens helsetjeneste. Helsetjenesten i kommunen skal samarbeide med myndigheter som har oppgaver av betydning for smitteverntiltakene.

Den hyppigst forekommende sykdom ved smitte via drikkevann er gastroenteritt. Slik mage-tarmsykdom forårsakes av en lang rekke smittestoffer. Andre sykdommer enn gastroenteritt kan også smitte på denne måten, for eksempel smittsom gulsott som forårsakes av Hepatitt A-virus.

Dårlig drevne renseanlegg ved bassengbad er vist å kunne gi opphav til sykdomsutbrudd, spesielt hos personer med nedsatt immunforsvar. De vanligste sykdommene forbundet med bading er øye-, øre-, nese-, hals- og hudinfeksjoner, men mage-tarminfeksjoner kan også forekomme. I den senere tid har man også sett en del tilfeller av pontiacfeber forårsaket av smitte av legionellabakterier fra dårlig drevne boblebad.

Nærmiljø (stedskvalitet, byggeskikk, kulturmiljø og estetikk)

Kvaliteten i våre omgivelser har stor betydning for livskvalitet, helse og trivsel. Det fysiske hverdagsmiljøet påvirker oss alle, og definerer det vi i vid forstand kan kalle nærmiljø.

Kommunenes planlegging etter plan- og bygningsloven gir rammene for utviklingen av lokalsamfunnene og for hvordan det fysiske miljøet og landskapet blir forvaltet, fornyet og formet.

Kommunenes arealplanlegging bestemmer også i stor grad om uheldig miljøpåvirkning kan unngås gjennom lokalisering av potensielle støy- og utslippskilder, utforming av trafikksikre veisystemer, sikring av vegetasjon og grønnstruktur, vern av kulturminner, kulturmiljøer og naturområder, samt grad av hensyn til universell utforming. På områder hvor sammenhengen mellom miljøfaktorer og helse ikke er endelig vitenskapelig dokumentert, bør føre-var-prinsippet legges til grunn.

I boligområder er gode miljømessige og sosiale forhold en vesentlig forutsetning for folks helse. Dette er særlig knyttet til tilgjengelighet, trafikksystem, grønnstrukturer og nærmiljøtilbud. Korte avstander og trygge gang- og sykkelveier mellom for eksempel bolig/skole og bolig/kollektivknutepunkt har stor ulykkesforebyggende betydning, og muliggjør reduksjon av privatbiltrafikken og den forurensing og støy denne skaper.

Gode møteplasser for sosial kontakt er en viktig forutsetning for samvær og trivsel, og er dermed et viktig element i god fysisk planlegging både av boligområder og andre steder der mennesker ferdes.

Regelverk

​Kommunens har ansvar for å iverksette tiltak for å bedre det fysiske miljøet.

I tråd med § 9 i folkehelseloven skal kommunen føre tilsyn med de faktorer og forhold i miljøet som kan ha en direkte eller indirekte innvirkning på befolkningens helse.

Flere lover og forskrifter er aktuelle for kommunene i dette arbeidet.

Aktuelle lover

Aktuelle forskrifter

Aktuelle retningslinjer og veiledere

Tiltak og virkemidler

​Miljørettet helsevern omfatter alt i vårt miljø som direkte eller indirekte kan ha innvirkning på helsen, det være seg fysiske, kjemiske, biologiske og sosiale miljøfaktorer. Ansvar og myndighet for fagområdet miljørettet helsevern er tillagt kommunen med hjemmel i folkehelseloven.

Fra reaktiv til proaktiv rolle

For kommunene har det tradisjonelt vært to linjer å arbeide langs innen miljørettet helsevern. Langs den ene linjen finner vi de kontroll- og tilsynsoppgavene etter kap 4a i kommunehelsetjenesteloven, nå kap 3 i folkehelseloven. Langs den andre linjen finner vi oppgaver knyttet til planlegging og forebygging, tidligere beskrevet i kommunehelsetjenesteloven § 1-4, nå videreført i §§ 4-5 i folkehelseloven. Organisering av miljørettet helsevern i henhold til prinsippene for et systematisk folkehelsearbeid, vil bidra til å bringe feltet over i en mer proaktiv rolle.

Støy

Kommunene bør skaffe seg oversikt over støyutsatte områder (vegtrafikk, industri, aktiviteter i nærmiljøet, m.m.), og forankre tiltak i lokale handlinsgplaner.

Norske myndigheter har satte et mål om at støyplager skal reduseres innen 2020. Den nasjonale handlingsplanen mot støy (2007–2011) (regjeringen.no) angir hvilke tiltak som er nødvendige for å nå målene.

I tillegg gir Retningslinjen for behandling av støy i arealplanlegging (regjeringen.no) viktige anbefalinger til kommuner, regionale myndigheter og statlige etater.

Luftforurensning

Luftkvaliteten i Norge er stort sett bedre nå enn i 1990-årene, men lokal luftforurensning er fortsatt et problem i flere byer. Iverksatte tiltak og virkemidler har ikke vært tilstrekkelige, og nasjonale mål for lokal luftkvalitet ble ikke nådd i 2012.

Det er kommunen som er forurensningsmyndighet for lokal luftkvalitet. Trafikkreduserende tiltak er mest effektive når flere brukes samtidig, for eksempel kombinasjoner av rushtidsavgifter, parkeringsrestriksjoner og kollektivtransport. Andre virkemidler kan være aktiv bruk av plan- og bygningsloven knyttet til lokalisering av virksomheter og boliger, både for å redusere befolkningens nærhet til utslippskildene og for å redusere totalt transportbehov.

Avfall

Kommunen har ansvar for at husholdninger kan kvitte seg med avfall på en god måte. Næringslivet har ansvar for eget avfall.

Kommunen skal utarbeide avfallsplaner som omfatter alle avfallstyper; både husholdningsavfall, produksjonsavfall og spesialavfall. Kommunene er oppfordret til å søke løsninger gjennom interkommunalt samarbeid.

Stråling

Alle bygninger bør radonmåles regelmessig og alltid etter ombygninger.

Radonmålinger bør utføres som langtidsmålinger i vinterhalvåret med sporfilmmetoden. Radonreduserende tiltak i eksisterende bygninger bør være årsaksspesifikke, rettet mot identifiserte radonkilder og søke å oppnå så lave radonnivåer som mulig. For nybygg stiller Byggteknisk forskrift krav til forebyggende radontiltak og grenseverdier.

Statens strålevern er interessert i å bistå kommunene med å utvikle strategier for kommunal kartlegging av radonforholdene samt generelt å være behjelpelig med råd. Ved spesielle prosjekter har Strålevernet også kunnet bistå med gjennomføringer av målinger.

I Folkehelseinstituttets kunnskapsbase om miljø og helse gis det råd om enkeltsaker og forebygging av stråling (fhi.no).

Forurensning til vann og grunn

Helseetaten i kommunen bør skaffe seg en oversikt over mulige kilder til forurensning av vannkildene for vannverkene i kommunen.

Folkehelseinstituttet gir gode råd om tiltak både når det gjelder drikkevann og badevann:

Kommunen er forurensningsmyndighet for utslipp fra enkelthus og mindre tettbebyggelser, og Fylkesmannen for utslipp fra større tettbebyggelser.

Lukt

Det er ikke fastsatt norske retningslinjer eller nasjonale mål for lukteffekter, og vurdering av dette er stort sett basert på skjønn.

Miljødirektoratet har laget en veileder som omhandler regulering av luktutslipp i tillatelser etter forurensningsloven (miljødirektoratet.no).

Smittevern

Tiltak og tjenester for å forebygge smittsomme sykdommer eller motvirke at de spres skal utgjøre et eget område i planen for kommunens helsetjeneste. Helsetjenesten i kommunen skal samarbeide med myndigheter som har oppgaver av betydning for smitteverntiltakene.

Det er lav forekomst av smittsomme sykdommer i Norge. Kommunene bør være særlig oppmerksomme på drikkevann og badevann i forbindelse med sykdomsutbrudd.

Nærmiljø (stedskvalitet, byggeskikk, kulturmiljø og estetikk)

Kommunenes planlegging etter plan- og bygningsloven gir rammene for utvikling av lokalsamfunnene og for hvordan det fysiske miljøet og landskapet blir forvaltet, fornyet og formet.

I Folkehelseinstituttets kunnskapsbase om miljø og helse beskrives sammenhengen mellom positive miljøfaktorer og helse, og hvilke tiltak kommunen kan iverksette for å understøtte slike faktorer.

Konsekvensutredninger (KU) er et systematisk verktøy som kan bidra til å klargjøre virkningene av tiltak og planer som kan ha vesentlige konsekvenser for miljø og samfunn. KU etter plan- og bygningsloven er det fremste regelverket for å få utredet konsekvenser av ny arealbruk og utbyggingstiltak, og av stor betydning for å håndtere miljø- og klimaeffekter av samferdselstiltak. I tillegg kan kommunene pålegge virksomheter å gjennomføre en utredning av helsemessige konsekvenser av tiltak/forhold (§ 11 i folkehelseloven).

Sist faglig oppdatert: 20. februar 2017

skriv ut del på facebook del på twitter