Veiledere

Helsedirektoratets veileder til arbeidet med oversikt over helsetilstand og påvirkningsfaktorer.

Oversiktsarbeidet - oppgaver og anbefalinger

Oppgaven med å ha oversikt over folkehelsen (helsetilstand og påvirkningsfaktorer) innebærer følgende:

  1. å utarbeide et oversiktsdokument hvert fjerde år som grunnlag for kommunens planstrategi, kommuneplan og styring, og
  2. å ha løpende oversikt over helsetilstanden og påvirkningsfaktorer som grunnlag for kommunens ivaretakelse av helsehensyn i planlegging, tiltak, aktiviteter m.m.

Oversiktsdokumentet

Oversikt over helsetilstanden i kommunen og faktorer som påvirker helse og trivsel skal inngå som grunnlag for arbeidet med kommunens planstrategi. Dokumentet skal gi overordnede konklusjoner om hva som er utfordringer og ressurser for folkehelsen og sosial ulikhet i helse i kommunen, som det er viktig å kjenne til når planbehov skal vurderes. Det 4-årige oversiktsdokumentet trenger ikke være et utfyllende grunnlag for all tiltaksutforming.

Kommunal planstrategi er en arena for å drøfte utviklingstrekk i kommunen som samfunn og organisasjon, som grunnlag for å vurdere planbehovet i kommunestyreperioden. Kommunal planstrategi skal utarbeides og vedtas senest ett år etter at kommunestyret er konstituert.

Arbeidet med oversiktsdokumentet kan knyttes til Kommunal- og moderniseringsdepartementets veiledning til kommunal planstrategi (regjeringen.no). I veilederen står det: "For de fleste kommuner vil det være nyttig å sammenstille eller gi en oversikt over utviklingstrekk og utfordringer for kommunen som samfunn og organisasjon som kan ha betydning for vurdering av planbehovet. Underlaget skal brukes til å vurdere planbehovet i valgperioden og må tilpasses dette formålet. Aktuelle tema for å beskrive utviklingstrekk og utfordringer som grunnlag for å vurdere planbehovet kan være:

  • Befolkningsutvikling og sammensetning
  • Levekår og folkehelse (trukket frem som ett av de aktuelle temaene som skal inngå som grunnlag for vurdering av planbehov)
  • Næringsliv og sysselsetting
  • Boligbygging
  • Miljø og klima
  • Transport og infrastrukturutbygging
  • Langsiktig arealbruk
  • Kommunal tjenesteyting." 

Gjennom folkehelseloven er det lovfestet at kommunene skal utarbeide et oversiktsdokument for folkehelse som grunnlag for planstrategiarbeidet. Et samlet dokument som gir oversikt over folkehelseutfordringer og ressurser skal foreligge ved oppstart av arbeidet med planstrategien. «Samlet» innebærer at det skal fremkomme at kommunen har opplysninger om: Befolkningssammensetning, oppvekst- og levekårsforhold, fysisk, biologisk, kjemisk og sosialt miljø, skader og ulykker, helserelatert atferd og helsetilstand.

Innhente og vurdere informasjonen

Til grunn for utforming av oversiktsdokumentet vil det være nødvendig å innhente informasjon, vurdere informasjonen og å identifisere hovedutfordringer og ressurser («hva er viktig», og «hvorfor er det slik»). Det kan være hensiktsmessig å gjøre disse oppgavene i en vekselvirkning, ikke i en fast rekkefølge. Det er ikke én riktig fremgangsmåte.

Vi har omtalt årsaksmodeller som faglig grunnlag for, og hjelpemiddel i, arbeidet med vurderingene lenger ned.

Løpende oversikt

For å ivareta helsehensyn i kommunens arbeid er det nødvendig å ha kunnskap om forholdene i kommunen som kan påvirke helsen. Dette kan være i forbindelse med utarbeidelse av delplaner, saker, tiltak o.l. der det vil være hensiktsmessig å se til kilder for/innhente informasjon og gjøre vurderinger av informasjonen ut fra lokal kontekst opp mot etablert kunnskap. Å ha løpende oversikt handler om å jobbe kunnskapsbasert på folkehelseområdet. Det er nær sammenheng mellom løpende oversiktsarbeid og ordinær kommunal planlegging og virksomhet.

Å ha løpende oversikt kan også innebære å følge med på nøkkelindikatorer innenfor noen hovedområder (utfordringer som er identifisert gjennom fireårsdokumentet). Løpende oversiktsarbeid kan ta mange former og det er opp til kommunen hvordan løpende oversikt skal dokumenteres. 

Helsedirektoratet har utarbeidet en veileder til arbeidet med oversikt over helsetilstand og påvirkningsfaktorer.

Kunnskapsgrunnlag for lokal samfunnsutvikling

Å ha oversikt over helsetilstanden og påvirkningsfaktorer på helse i kommunen betyr å ha kunnskap om befolkningens helse og faktorer som virker inn på befolkningens helse. Hvorfor trenger kommunen slik kunnskap? Først og fremst for å styrke grunnlaget for prioriteringer og beslutninger i forbindelse med planlegging og utforming av strategier og tiltak.

Folkehelsearbeid handler om å påvirke faktorer som direkte eller indirekte fremmer befolkningens helse og trivsel, forebygger sykdom, beskytter mot helsetrusler og reduserer sosial ulikhet i helse. Det er et samfunnsansvar å bidra til god helse og trivsel i hele befolkningen. Befolkningens helse og trivsel er blant samfunnets viktigste ressurser.

Helse og trivsel skapes og opprettholdes på en rekke arenaer og livsområder. Et eksempel: Barns levekår og omgivelser i oppveksten kan påvirke utdanningsløp og yrkesmuligheter senere i livet, som igjen påvirker helse og trivsel i voksen alder. Dessuten kan ulikhet i tilgang til ressurser tidlig i livet bidra til sosial ulikhet i helse. I folkehelsearbeidet er det viktig å være klar over disse sammenhengene fordi målet er å gjøre noe med årsakene til at helseutfordringer oppstår og til ujevn fordeling av helsen.

Årsakene til god eller dårlig helse og trivsel i befolkningen, og sosiale helseforskjeller, henger i stor grad sammen med hvordan vi har innrettet samfunnet vårt. Hvordan f.eks. oppvekstmiljøet, boligforholdene og arbeidsmarkedet er.

Kommunene har mulighet til å innvirke på en rekke faktorer som har betydning for befolkningens helse og trivsel, i kraft av sine roller, oppgaver og virkemidler. Planlegging er kommunens viktigste verktøy i arbeidet med å utvikle kommunesamfunnet. Det er derfor viktig at kommunen ivaretar helsehensyn i planprosessene. Planer skal i henhold til plan- og bygningsloven § 3-1 «fremme befolkningens helse og motvirke sosiale helseforskjeller, samt bidra til å forebygge kriminalitet».

Å ha kunnskap om helsetilstanden i befolkningen og faktorer som påvirker helsen er dermed et viktig grunnlag i planarbeidet. Denne kunnskapen skal være til hjelp bl.a. i arbeidet med å vurdere hvilke planoppgaver kommunen bør starte opp eller videreføre for å legge til rette for en ønsket utvikling i kommunen (planstrategien), og i planlegging og utforming av strategier og tiltak.

Hovedelementene i et systematisk folkehelsearbeid

Folkehelseloven angir en arbeidsform for folkehelsearbeidet som er tilpasset plan- og bygningsloven. Det systematiske folkehelsearbeidet er illustrert ved hjelp av figuren under. Gjennom å få oversikt over helsetilstanden og påvirkningsfaktorer på helse skal folkehelseutfordringer og ressurser identifiseres. Disse skal inngå som grunnlag for planlegging etter plan- og bygningsloven. For å fatte gode beslutninger og utforme tiltak er det viktig at hensyn til folkehelse og sosial ulikhet i helse vurderes. 
oversikt til nett.pngllustrasjonen tydeliggjør også at oversiktsarbeidet er integrert i folkehelsearbeidet, det skal ikke ses på som noe eget eller være løsrevet fra de andre elementene.  

Fremgangsmåte i oversiktsarbeidet

Det finnes ikke én måte kommunene kan gå frem på for å lage lokale folkehelseoversikter. Fremgangsmåten som her er skissert skal kun betraktes som et eksempel eller én mulighet. Utgangspunktet er at oversikten skal omfatte følgende områder (jf. forskrift om oversikt over folkehelsen):
a) Befolkningssammensetning
b) Oppvekst- og levekårsforhold
c) Fysisk, biologisk, kjemisk og sosialt miljø
d) Skader og ulykker
e) Helserelatert atferd
f) Helsetilstand

En trenger informasjon fra alle de ovennevnte områdene, men konklusjoner om hva som er hovedutfordringsområder eller hovedmulighetsområder for kommunene trenger ikke å oppsummeres innen hvert område. Oftest må vurderingene gjøres på tvers av disse områdene.

Når en skal skaffe oversikt over utfordringer og muligheter i en kommune er det lett å gå seg vill i informasjon og data. Det kan være en stor utfordring å trekke noe fornuftig ut av den informasjonen en sitter på. Et viktig hjelpemiddel i arbeidet er å legge årsaksmodeller som er teoretiske, men kunnskapsbaserte, til grunn for vurderingene.

Et eksempel på en slik modell er illustrasjonen av påvirkningsfaktorer på helse som i sin tid ble laget av Dahlgren og Whitehead (1991). regnbuen til nett.pngModellen forsøker å illustrere hvordan samfunnsforhold påvirker befolkningens helse gjennom årsakskjeder, fra grunnleggende miljø- og samfunnsforhold til mer umiddelbare forhold som påvirker helsen. I den ytterste ringen finner vi generelle samfunnsforhold slik som økonomisk utvikling, miljøbetingelser og politisk styresett. Dernest finner vi levekår som utdanning, boforhold og arbeidsforhold. Dette påvirker igjen sosialt nettverk og relasjoner. Til slutt finner vi levevaner og helseatferd som har en mer umiddelbar betydning for helsen, men som også kan være formet av bakenforliggende faktorer. Alle disse påvirkningsfaktorene virker inn på enkeltmennesker som har bestemte biologiske og genetiske kjennetegn, beskyttelsesfaktorer og sårbarheter.

En annen måte å fremstille mye av det samme på, er årsakskjeden som er mye brukt for å fremstille mekanismer og tiltaksområder for å redusere sosial ulikhet i helse.

årsakskjeden til nett.pngFiguren forsøker å illustrere hvordan sosial ulikhet oppstår og innsatsområder for å redusere sosial ulikhet i helse. Årsakene til sosial ulikhet i helse spenner fra grunnleggende faktorer som økonomi og oppvekstsvilkår, via risikofaktorer som arbeids- og bomiljø, til mer umiddelbare påvirkningsfaktorer som helseatferd og bruk av helsetjenester. De ulike områdene kan betraktes som sammenhengende og til dels overlappende årsakskjeder. Sosial ulikhet i helse utvikler seg også i et livsløp. Barns levekår og omgivelser i oppveksten påvirker blant annet utdanningsløp og yrkesmuligheter senere i livet, som igjen påvirker helse i ­voksen alder. Dessuten har tilgang på ressurser i oppveksten som sunt kosthold, frisk luft og fysisk aktivitet en direkte betydning for helsen senere i livet.

I folkehelsearbeidet er det viktig å være klar over disse sammenhengene fordi målet er å gjøre noe med årsakene til utfordringene vi står overfor. Finner en for eksempel et høyt nivå av type2 diabetes i kommunene er oppgaven for folkehelsearbeidet å finne frem til hvilke lokale samfunnsutfordringer som kan bidra til dette. Ved å kjenne til hvordan levekår, lokalsamfunn og mulighet til gode levevaner påvirker diabetes i befolkningen gjennom fysiske og psykososiale mekanismer, kan en vende oppmerksomheten mot årsakene.

Mekanismer bak sosial ulikhet i helse

Forskningen har konsentrert seg om ulike årsaksforklaringer eller mekanismer som forklarer hvordan levekår, psykososiale forhold og levevaner virker sammen og hver for seg og forårsaker sosial ulikhet i helse:

Materielle: De materielle forklaringene tar utgangspunkt i hvordan individet utsettes for biologiske, kjemiske og fysiske belastninger i sine materielle omgivelser i hjem, nærmiljø, skole, arbeid og fritid. Med velstandsutviklingen i Norge kan en hevde at materielle faktorer spiller en mindre rolle for ulikhet i helse. Samtidig er det godt dokumentert at vi har sosiale ulikheter i blant annet arbeidsmiljø og bomiljøer. I tillegg kan det å ha økonomi til å erverve seg helsebringende ressurser som gode bomiljøer eller aktiviteter ha betydning for sosial ulikhet i helse. Det å ha dårligere økonomi eller lavere materiell velstand enn de en omgås kan også virke gjennom psykososiale mekanismer.

Psykososiale: Mulighet eller evne til å mestre oppstår i sammenhengen mellom individuelle forutsetninger og omgivelsenes krav. Den psykososiale forklaringen tar utgangspunkt i dette og hvordan individet påvirkes både fysisk og psykisk av gjentatte opplevelser av ikke å mestre hverdagslivets utfordringer, noe som kan gi uheldig stress. Eksempler på situasjoner som kan gi vedvarende uheldig stress er økonomiske bekymringer, isolasjon og ensomhet, utfordringer i familien eller arbeidssituasjoner med høye krav og lite kontroll/autonomi. Jo lavere en befinner seg i det sosioøkonomiske hierarkiet (kortere utdanning, lavere inntekt), desto større opphopning er det av faktorer som kan gi slikt stress.

Vedvarende stress påvirker evne til konsentrasjon og problemløsning. Det kan bidra til lavere livskvalitet og til utvikling av psykiske plager og lidelser. Helsen påvirkes også rent fysisk gjennom nedsatt immunforsvar, anspenthet og større risiko for muskelsmerter og forstyrret søvn. Stress kan dessuten føre til endring i mestringsstrategier og medvirke til et høyere inntak av alkohol og manglende overskudd til gode helsevaner som fysisk aktivitet og godt kosthold. 

På samme måte som uheldig stress virker negativt inn på helsen, kan positive opplevelser og følelser virke helsefremmende. Sosial støtte, nettverk, tilhørighet og trivsel på livets arenaer virker positivt inn på helse og kan bufre mot konsekvenser av negative opplevelser.

Atferdsmessige: Levevaner som fysisk aktivitet, kosthold, tobakksbruk og alkohol påvirker forekomst av ikke-smittsomme sykdommer som kreft, diabetes type2 og hjerte-karsykdommer. Vi har tydelig sosial ulikhet i levevaner i Norge, særlig når det gjelder røyking. Dette forårsaker sosial ulikhet i helse. Individuelle forhold, men også en rekke strukturer påvirker levevaner, som for eksempel tilgang til områder og tilbud for aktivitet, pris og tilgjengelighet på mat, tobakk og alkohol, næringsinnhold i matvarer m.m. Fordi atferd følger utdannings-, inntekts og arbeidsmønstre i befolkningen forstår vi at atferden også har bakenforliggende årsaker, jf. de to forklaringene over.

Oversiktens områder sett i årsaksmodeller

Ser vi nærmere på temaene som folkehelseforskriften angir for oversikten, springer de nettopp ut av en modell for hvordan folkehelse og sosial ulikhet i helse oppstår. Dette kan være et hjelpemiddel til å analysere hva som er hovedutfordringer og muligheter i en kommune.
årsakskjede med tekst til nett.png
I FHIs folkhelseprofiler for 2016 fremstilles pil-modellen slik:

pilmodell til nett.png

I oversiktsarbeidet kan en nøste seg frem til utfordringer og muligheter med utgangspunkt i flere områder. Starter en med et levekårsforhold som familieøkonomi eller skoleforhold viser figuren grovt hvilke konsekvenser, postive eller megative forhold på disse områdene, som kan påvirke mulighet til gode levevaner og helse. Starter en med et funn innen sykdommer eller levevaner, viser figuren at en må se bakover i årsakskjeden for å vurdere mulige årsaker til funnet innen levevaner eller helsetilstand.

Som nevnt innledningsvis kan ulike fremgangsmåter brukes for å komme frem til en oversikt over folkehelseutfordringer og ressurser i kommunen. En måte å gå frem på er å starte med statistikk som fremkommer av folkehelseprofilene for så å analysere seg frem til områder hvor det foreligger utfordringer eller muligheter.

Planlegging og folkehelse

​Folkehelseloven og plan- og bygningsloven

Plan- og bygningsloven (pbl) er kommunens viktigste verktøy for en samlet og helhetlig samfunnsplanlegging (lovdata.no), og en sentral lov i folkehelsearbeidet. Det er en tett kobling mellom folkehelseloven og pbl, og oversikt over helsetilstand og påvirkningsfaktorer etter folkehelseloven § 5 (lovdata.no) er derfor et viktig grunnlag for kommunal og regional planlegging.

Gjennom arbeidet med planlegging kan det settes mål for en helsevennlig samfunnsutvikling, og tverrsektorielle tiltak som gode bosteder og oppvekstmiljøer kan utvikles.

Plan- og bygningsloven kan dermed bli et sentralt verktøy for å:

  • sikre bredden i folkehelsearbeidet på tvers av samfunnssektorer og avveie ulike interesser og behov
  • bidra til langsiktighet og forutsigbarhet i folkehelsearbeidet og dermed færre ad hoc- og prosjektorganiserte tiltak
  • forankre planer i politiske drøftinger og prioriteringer og dermed føre til mer politisk eierskap
  • bidra til medvirkning i lokale tiltak

 

Mål og strategier

​Mål og strategier for folkehelsearbeidet er hele kommunens ansvar og har betydning for å få til en helsefremmende lokalsamfunnsutvikling.

Kommunen skal i sitt arbeid med kommuneplaner etter plan- og bygningsloven fastsette overordnede mål og strategier for kommunens folkehelsepolitikk. Utgangspunktet for utarbeidelse av mål og strategier skal være folkehelseutfordringer som kommunen har identifisert.

Dette er lovfestede føringer (jf. § 6 i folkehelseloven) om skal sikre politisk forankring av folkehelsearbeidet og sikre at folkehelseansvaret ligger over sektornivå. Kommunens ansvar for arbeidet med mål og strategier presiseres ytterligere i merknader til folkehelseloven § 6 (regjeringen.no).

Det kan være aktuelt å identifisere aktuelle samarbeidspartnere som har ansvar og virkemidler i folkehelsearbeidet; f.eks. andre sektorer og myndigheter, frivillige organisasjoner, næringsliv, private aktører mv.

Mål og strategier skal:

  • Integreres i kommunens planer: Kommunen skal i arbeidet med kommuneplaner etter plan – og bygningsloven kapittel 11 fastsette overordnede mål og strategier for folkehelsearbeidet. 
  • Forankres politisk: Folkehelsearbeidet skal i henhold til annet ledd behandles politisk som ledd i de alminnelige plan- og beslutningsprosessene i kommunen.
  • Være et svar på kommunens folkehelseutfordringer: Kommunens folkehelsepolitikk (mål og strategier) skal være et svar på de utfordringer som fremkommer av oversikten etter § 5, annet ledd.
  • Være målbare: Kommunens mål og strategier (kommunens folkehelsepolitikk) skal være av en slik karakter at de påfølgende aktiviteter (tiltak etter § 7) skal kunne måles mot disse.

 

 

Tiltak (veivisere i lokale folkehelsetiltak)

For å understøtte kommunenes arbeid med folkehelsetiltak har Helsedirektoratet utarbeidet Veivisere i lokale folkehelsetiltak på temaområder relatert til folkehelselovens § 7 Folkehelsetiltak.

Evaluering i det kommunale folkehelsearbeidet

Forståelse av «evalueringselementet» i det systematiske folkehelsearbeidet

Hensikten med evaluering er å sikre utvikling og kontinuerlig forbedring av folkehelsearbeidet.

I illustrasjonen av det systematiske folkehelsearbeidet inngår «evaluering» som et element, og det henvises til paragrafene 5 og 30 i folkehelseloven. Evaluering dreier i denne sammenheng seg om å vurdere om folkehelsen i kommunen bedres, med utgangspunkt i folkehelseutfordringene som er identifisert (§ 5) og de mål og strategier som er fastsatt.

Evaluering kan dermed også kobles til kravene til internkontroll (§ 30, første ledd). Kravet til internkontroll innebærer at kommunen har et system for å sikre at krav i loven overholdes. Internkontrollkravet omfatter alle elementene i det systematiske folkehelsearbeidet, jf. bestemmelser i folkehelseloven. Kravene til internkontroll innebærer at kommunen følger med på (evaluerer) at den etterlever relevante bestemmelser i folkehelseloven. Kravene til internkontroll ligger slik sett «utenpå» sirkelen som illustrerer det systematiske folkehelsearbeidet.

Tema for kommunenes evaluering

  1. Evaluering innebærer altså overordnet sett bl.a. å vurdere om folkehelsen i kommunen utvikles i en positiv retning. Det sentrale grunnlaget vil være kommunens oversikt over folkehelsen og faktorer som kan påvirke denne, samt de mål og strategier som er fastsatt. En måte å gjøre en slik vurdering på kan være å bruke statistikkbankene hos Folkehelseinstituttet for å se utvikling over tid på ulike områder, og se til kartlegginger som f.eks. Ungdata som kan være egnet til å vise trender. Det vil være en fordel om kommunen har identifisert noen nøkkelindikatorer å følge med på. Det sentrale spørsmålet er: Utvikler kommunesamfunnet seg i en mer helsefremmende retning, herunder utjevnes sosiale helseforskjeller? 
  2. Evaluering innbefatter vurdering av kommunens styringssystem, bl.a.: Har kommunen gode rutiner (herunder forankring av ansvar og oppgaver), kompetanse og kapasitet til å gjennomføre et systematisk folkehelsearbeid; for arbeidet med oversikt over helsetilstand og påvirkningsfaktorer? Inngår folkehelseutfordringene som grunnlag for arbeidet med kommunens planstrategi? Har kommunen fastsatt mål og strategier for folkehelsearbeidet i arbeidet med kommuneplaner, og er nødvendige tiltak iverksatt? Det landsomfattende tilsynet med kommuners arbeid med løpende oversikt i 2014 (helsetilsynet.no) gir f.eks. et bilde av om kommunene gjennom sin styring har sørget for at det løpende oversiktsarbeidet har kommet i gang.

Når kan det være hensiktsmessig for kommunene å foreta evaluering?

Det kan være hensiktsmessig å foreta evaluering i forkant av eller i sammenheng med arbeidet med det fireårige oversiktsdokumentet. Kommuner skal etter plan- og bygningsloven utarbeide planstrategier hvert fjerde år (jf. plan- og bygningsloven § 10-1). En vurdering av folkehelsesituasjonen, opp mot utfordringene som tidligere er identifisert og målene som er satt, vil gi nyttig kunnskap inn mot kommende planperiode.

Det vil imidlertid være nødvendig å følge utviklingen i folkehelsen og folkehelsearbeidet tettere enn hvert fjerde år. Slik får også kommunestyret en jevnlig redegjørelse for/ kunnskap om status for de mål og strategier som er fastsatt. Kommunen skal årlig oppdatere handlingsdelen av kommuneplanens samfunnsdel (jf. plan- og bygningsloven § 11-1), i tillegg til at kommunen har plikt til årlig å utarbeide økonomiplan (jf. kommuneloven § 44). Evaluering kan skje i forbindelse med disse prosessene eller gjennom andre former for rapportering på økonomi-/virksomhetsplaner.

Omfang og dokumentasjon av evalueringen

Omfanget på evalueringsarbeidet vil variere mellom kommunene, ut fra bl.a. utfordringsbildet man har kommet frem til, målene som er satt og tiltak/innsatser som er gjennomført. Folkehelseloven angir ingen konkrete krav til hvordan evalueringsarbeidet skal gjennomføres.

Evalueringsarbeidet bør dokumenteres. Vurderingene vil utgjøre et viktig grunnlag for det videre folkehelsearbeidet. Det er derfor gunstig om vurderingene nedtegnes på en måte som gjør at hele kommuneorganisasjonen/beslutningstakere har tilgang. Dokumentasjonen må gjøres på en måte kommunen finner hensiktsmessig.

Roller og ansvar i folkehelsearbeidet

Kommuners roller og ansvar

Kommunen har ulike roller og oppgaver i folkehelsearbeidet. For eksempel:

  • Lokaldemokratiet har stor innflytelse på rammevilkårene for en god og tydelig folkehelsepolitikk. Viktige deler av folkehelsearbeidet handler om å mobilisere innbyggere og nærmiljøer til å ta ansvar for egne liv og handlinger.
  • Kommunen er både en tjenesteyter og en viktig samfunnsutviklingsaktør. Kommunens virksomhet gir et naturlig utgangspunkt for å være pådriver og mobilisere til nye partnerskap/forpliktende samarbeid på tvers av både offentlige tjenester, frivillig sektor og lokalt næringsliv. I samarbeid på tvers skapes nye handlingsrom og muligheter for å løse folkehelseutfordringer.
  • Kommunen har en viktig rolle i å samordne lokale initiativ med føringer fra nasjonale og regionale organer i folkehelsearbeidet.
  • Kommunen kan i stor grad påvirke hvordan lokalmiljøene utformes. Lokal arealplanlegging, by- og tettstedsutvikling, trafikksikkerhetsarbeid, universell utforming og gode møteplasser er stikkord for kommunens fysiske og miljørettede folkehelsearbeid.
  • Kommunen skal ved sin helsetjeneste fremme folkehelse og trivsel og gode sosiale og miljømessige forhold. Kommunen ivaretar tjenestene helsestasjon, skolehelsetjeneste, miljørettet helsevern, smittevern mv.

Fylkeskommuners roller og ansvar

Fylkeskommunen er en offentlig folkestyrt enhet som ivaretar enkelte offentlige forvaltnings- og tjenesteoppgaver som samferdsel, videregående opplæring, tannhelsetjeneste, kulturminnevern, regional utvikling, arealforvaltning og folkehelse.

Fylkeskommunen har fra 2010 et lovpålagt ansvar for bl.a. å fremme folkehelse innen de oppgaver den er tillagt og å være pådriver for og samordner av folkehelsearbeidet i fylket. Utfordringen som er gitt gjelder i første rekke det brede folkehelsearbeidet som krever tverrsektoriell og nivåovergripende innsats, og der det er rom for regionalpolitisk skjønn og behov for regionale og lokale tilpasninger.

Fylkeskommunen har ulike roller i folkehelsearbeidet. Under følger noen eksempler: 

  • I den regionale utviklingsrollen ligger ansvaret for, i samarbeid med kommuner og regional stat, å utforme en folkehelsepolitikk for regionen.
  • Folkehelsearbeidet skal samordne ulike krefter, på tvers av fag, nivåer og sektorer for å sikre en hensiktsmessig ressursutnyttelse og mulighet for måloppnåelse. Planforankring i fylkeskommunens overordnede planverk bør ivareta kontinuitet i arbeidet og angi retningen for hele fylkets folkehelsearbeid.
  • For å kunne ivareta politikk- og planleggerrollen skal fylkeskommunen ha oversikt over viktige folkehelseutfordringer og ressurser,  påvirkningsfaktorer lokalt og regionalt som kan følges over tid.
  • Forskningsrollen skal bidra til at fylkeskommunene kan fylle en kompetanserolle der de gir råd og veiledning til kommuner og frivillige krefter.​

Fylkesmannens roller og ansvar

Fylkesmannen er Statens, herunder Helsedirektoratets, representant i fylket. Innen folkehelsearbeidet innebærer dette å formidle statens faglige føringer til kommuner og andre aktører. Fylkesmannen skal også samordne statlig virksomhet i fylket.​

Fylkesmannen avgir uttalelser til kommunale planer innen ulike fagområder hvor embetet har sektormyndighet. Folkehelse er et slikt sektorområde. Når det gjelder lokal iverksetting av programmer, satsinger og tiltak på folkehelseområdet er Statens intensjon at Fylkesmannen skal ha ansvar i de tilfeller der Staten mener at iverksettingen skal gjøres på samme måte i alle kommuner.

Fylkesmannen er tillagt tre definerte roller etter ny folkehelselov: Fylkesmannen og Helsetilsynet i fylket skal som fagorgan systematisk følge med og overvåke situasjonen og utviklingstrekkene i fylket. Fylkesmannen er også iverksetterorgan i tillegg til delegert myndighet til å fortolke regelverket. Rollen som ansvarlig for å gi råd og veiledning til kommuner og fylkeskommuner i deres folkehelsearbeid formaliseres i ny folkehelselov.​

Både fylkeskommunene og fylkesmennene har tilsatt én eller flere personer som fungerer som rådgivere og koordinatorer for fylkenes innsats innen folkehelsearbeid, bl.a. gjennom koordinering av offentlige, private og frivillige aktørers deltakelse i partnerskap eller andre former for forpliktende samarbeid.​

Nasjonale institusjoner

Det følger av Folkehelselovens § 22 at statlige myndigheter skal i sin virksomhet vurdere konsekvenser for befolkningens helse der det er relevant. Ivaretakelsen av prinsippet om helse i alt vi gjør må ses i sammenheng med regjeringens utredningsinstruks.​

 

 

Sist oppdatert: 20. juni 2016

skriv ut del på facebook del på twitter