Behandling, pleie og omsorg til den døende pasient skal ha fokus på best mulig lindring og velvære. Pasienten tilbys mat og drikke så lenge han eller hun ønsker det. Pasienten skal aldri sulte eller tørste, men skal heller ikke belastes med mat og væske lenger enn det som er til det beste for pasienten. Dette gjelder også om pasienten får kunstig ernæring. Væsketilførsel og ernæring vurderes fortløpende ut fra klinisk tilstand, pasientens ønske og behov for lindring.
Vær oppmerksom på at opioider og sedativa kan gjøre at pasienten er mindre våken og derved ikke klarer å ta til seg mat og drikke selv om behovet er tilstede. Legemiddeldose justeres i forhold til behov og for å redusere bivirkningene, se rådene om legemiddelbehandling.
Mat, drikke og behandling knyttet til ernæring og væske er et følsomt område som kan skape bekymring og uro hos pårørende. Etablerte rutiner for gjentatt dialog om dette temaet sikrer at pasient/pårørendes synspunkter og forståelse av situasjonen kommer frem. Se forrige råd om samtale om mat og drikke.
Målet er en omforent forståelse mellom pasient/pårørende og helsepersonell. Se rådet «Legg til rette for gode beslutningsprosesser i livets sluttfase». Helsepersonell må tilstrebe å imøtekomme den døende pasientens behov og samtidig lytte til pårørende, støtte dem og trygge dem i situasjonen.
En reduksjon eller avslutning av ernæring- og væskebehandling er å regne som behandlingsbegrensning. Beslutningen skal være faglig forsvarlig og basert på individuell vurdering av pasientens tilstand.
Det er ikke gjort forskning som viser sikker effekt av væskebehandling i livets sluttfase. Forskningsresultatene gir ingen sikre holdepunkter for at parenteral væsketilførsel forlenger livet eller dødsprosessen, og heller ikke at døden framskyndes ved at man ikke gir ekstra væske. Fordi det mangler studier av god kvalitet, kan man ikke gi klare anbefalinger for klinisk praksis basert på forskningsresultatene alene. (Good, Richard, Syrmis, Jenkins-Marsh, &Stephens, 2014).
Arbeidsgruppen som har vært med å utforme de faglige rådene i livets sluttfase mener på bakgrunn av klinisk erfaring at parenteral væsketilførsel i livets sluttfase kun er aktuelt i særlige tilfeller. Etter arbeidsgruppens erfaringer kan parenteral væsketilførsel forverre symptomer som surkling i luftveiene, dyspne og ødemer, og kan følgelig gi mer plager. Hos dehydrerte pasienter med delirium og forvirring kan subkutan eller intravenøs væsketilførsel være aktuelt å forsøke for å se om det bedrer symptomene. Dette er i tråd med konklusjonene i ESPEN guidelines (Arends et al., 2017) og NICE guidelines (National institute for health and care excellence, 2015). Vurdering av effekt eller bivirkninger må gjøres fortløpende.
Tørste kan som regel best lindres gjennom godt munnstell og hyppig fukting av munn. Se neste råd.
Pasienter som får kunstig ernæring (via sonde, PEG eller parenteral ernæring) i livets sluttfase klarer etter hvert ikke nyttiggjøre seg denne. Sondeernæring kan forsterke vanlige symptomer og ubehag som bl.a. kvalme, magesmerter, uvelhetsfølelse, hoste og svette. Nedtrapping av ernæringstilførselen kan da virke symptomlindrende.
Det må journalføres hvilken behandling som eventuelt skal gis, reduseres eller avsluttes, og grunnlaget for beslutningen og eventuelt revurderingstidspunkt må fremkomme.