De juridiske rammene for ernæringsarbeidet er nokså sammenfallende med kravene for det arbeidet helsepersonell generelt utfører. Les om hovedtrekkene i lovverket om forsvarlighet.
Helse- og omsorgstjenesteloven og lov om spesialisthelsetjenesten
Enhver helsetjeneste skal ytes forsvarlig, uansett om det er snakk om tjenester i kommunehelsetjenesten eller i spesialisthelsetjenesten. Dette fremkommer både i helse- og omsorgstjenesteloven §4-1 om forsvarlighet (lovdata.no) og spesialisthelsetjenesteloven §2-2 om plikt til forsvarlighet (lovdata.no).
Lov om helsepersonell – faglig forsvarlig
Det er helsepersonellets individuelle plikt å utføre sitt arbeid i samsvar med de krav til faglig forsvarlig og omsorgsfull hjelp som kan forventes ut fra helsepersonellets kvalifikasjoner, arbeidets karakter og situasjonen for øvrig. Dette fremkommer av helsepersonelloven § 4 om forsvarlighet (lovdata.no).
Videre skal organiseringen av helsetjenesten reguleres slik at helsepersonellet blir i stand til å overholde sine lovpålagte plikter, jf helsepersonelloven §16 (lovdata.no).
Forsvarlig helsehjelp innebærer at pasienten har krav på hjelp som er tilpasset individuelle behov, når det gjelder helsetilstand og livssituasjon. Ved valg av tiltak eller behandlingsform i forbindelse med ernæring må det derfor vurderes i hvilken grad pasienten evner å følge opp råd og veiledning som blir gitt.
Forsvarlighetskravet i helsepersonelloven § 4 er en rettslig standard. Det betyr at innholdet vil endre seg over tid, i tråd med det som til enhver tid er anerkjent praksis. At en praksis er vanlig behøver ikke uten videre bety at den er anerkjent og forsvarlig. Det stilles krav til at praksis er kunnskapsbasert.
Forsvarlig helsehjelp innebærer at pasienten har krav på hjelp som er tilpasset individuelle behov, når det gjelder helsetilstand og livssituasjon. Valg av tiltak må baseres på pasientens sykdomshistorie, symptomer, medisinske og psykososiale faktorer. Ved valg av tiltak eller behandlingsform må det også vurderes i hvilken grad pasienten evner å følge opp råd og veiledning for eksempel ved ernæring.
Helsepersonell må holde seg faglig oppdatert, kjenne til og innrette yrkesutøvelsen etter faglig anbefalinger, krav til utstyr, legemidler mv. Sentrale elementer i forsvarlighetskravet er videre at helsepersonell må innhente nødvendig informasjon om pasienten, gi informasjon til pasienten, samt innhente samtykke til helsehjelpen.
Ernæringsarbeid er i stor grad preget av tverrfaglig tilnærming til pasienten. Et krav til forsvarlighet er at helsepersonell ikke skal overskride egne faglige kvalifikasjoner. Dette betyr at helsepersonell som yter ernæringsfaglige tjenester til pasientene må være bevisst på egen kompetanse og begrensninger og med dette som utgangspunkt tilkalle helsepersonell med nødvendig kompetanse. Dette er særlig viktig med tanke på komplekse og multimorbide pasienter, eller pasienter med spesielle sykdommer som påvirker ernæringstilstanden. Her bør for eksempel lege, sykepleier og klinisk ernæringsfysiolog arbeide tett sammen rundt pasienten om ernæringsbehandlingen.
Lov om helsepersonell – omsorgsfull hjelp
Helsepersonelloven likestiller faglig forsvarlighet og omsorgsfull hjelp. Helsepersonell har plikt til å følge opp forhold som kan være avledet av tilstanden, sykdommen, eller plagene pasienten har. Dette er særlig relevant i forbindelse med ernæring, da ernæringsmessige problemer ofte vil være en følgetilstand av sykdom.
Slike problemer kan også utvikle seg på bakgrunn av psykisk eller fysisk svekkelse. Det er derfor et krav at helsepersonell vurderer pasientens evne til å ivareta eget nærings- og væskeinntak, ved sykdom, mistanke om sykdom eller andre konkrete helsemessige problemer. Dersom problemer avdekkes har helsepersonellet en plikt til å foreslå adekvate tiltak, eventuelt innhente bistand med nødvendig kompetanse.
Kvalitetsforskriften og forskrift om en verdig eldreomsorg (verdighetsgarantien)
Kvalitetsforskriften gjelder for pleie- og omsorgstjenester i kommunene og kan ses på som en utdypning av forsvarlighetskravet i helsepersonelloven. Forskriften er derfor nyttig å sette seg inn i uansett hvilken del av helsetjenesten du arbeider, også spesialisthelsetjenesten. Forskriften slår fast at personer som mottar pleie- og omsorgstjenester skal få ivaretatt sine grunnleggende behov.
Viktige bestemmelser for ernæringsarbeidet
Kommunen skal etablere et system av prosedyrer som søker å sikre at:
- tjenesteapparatet og tjenesteyterne kontinuerlig tilstreber at den enkelte bruker får de tjenester vedkommende har behov for til rett tid, og i henhold til individuell plan når slik finnes
- det gis et helhetlig, samordnet og fleksibelt tjenestetilbud som ivaretar kontinuitet i tjenesten
- brukere av pleie- og omsorgstjenester, og eventuelt pårørende/verge/hjelpeverge, medvirker ved utforming eller endring av tjenestetilbudet. Den enkelte bruker gis medbestemmelse i forbindelse med den daglige utførelse av tjenestene.
For å løse de oppgaver som er nevnt foran skal kommunen utarbeide skriftlige nedfelte prosedyrer som søker å sikre at brukere av pleie- og omsorgstjenester får tilfredsstilt grunnleggende behov. Med det menes bl.a.:
- oppleve respekt, forutsigbarhet og trygghet i forhold til tjenestetilbudet
- fysiologiske behov som tilstrekkelig næring (mat og drikke), variert og helsefremmende kosthold og rimelig valgfrihet i forhold til mat
- mulighet til selv å ivareta egenomsorg
- nødvendig tannbehandling og ivaretatt munnhygiene
- tilpasset hjelp ved måltider og nok tid og ro til å spise»
Eksempler – grunnleggende ernæringsbehov
Eksempler på grunnleggende behov for ernæring er:
- fysiologiske behov som tilstrekkelig næring (mat og drikke)
- helsefremmende kosthold og rimelig valgfrihet med hensyn til mat
- konsistenstilpasset kost
- spesialkost ved behov
- sondeernæring og intravenøs ernæring ved behov
- tilpasset hjelp ved måltider og nok tid og ro til å spise
- sosiale behov som mulighet for samvær, sosial kontakt og aktivitet
- spesiell tilrettelegging av matvaretilbud og måltider for personer med demens og andre som har vanskelig for å formulere sine behov
- nødvendig medisinsk undersøkelse og behandling, rehabilitering, pleie og omsorg tilpasset den enkeltes behov
- nødvendig tannbehandling og ivaretatt munnhygiene
Forskrift om en verdig eldreomsorg (verdighetsgarantien) gjelder den eldreomsorgen som ytes i medhold av helse- og omsorgstjenesteloven. Forskriften fastslår at tjenestetilbudet skal utformes for å sikre retten til nødvendig helsehjelp og et verdig tjenestetilbud (lovdata.no). Den skal bidra til at tjenestetilbudet innrettes i respekt for den enkeltes selvbestemmelsesrett, egenverd og livsførsel og sikre at medisinske behov blir ivaretatt. Dette innbefatter å legge til rette for et variert og tilstrekkelig kosthold og tilpasset hjelp ved måltider.
Pasient- og brukerrettighetsloven og samtykke
Pasienter gis rett til nødvendig helse- og omsorgstjenester fra kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten, rett til å medvirke ved gjennomføring av helsehjelpen, herunder rett til å medvirke ved valg mellom tilgjengelige undersøkelses- og behandlingsmetoder, jf. pasient- og brukerrettighetslovens §§ 2-1 a og b (lovdata.no).
Rett til samtykke innebærer også rett til å nekte helsehjelp. En pasient har for eksempel på grunnlag av alvorlig overbevisning rett til å nekte å avbryte en pågående sultestreik, i henhold til pasient- og brukerrettighetsloven § 4-9 (lovdata.no). Videre har pasienter rett til å nekte å motta behandling når det ikke er utsikt til helbredelse eller bedring. Dette innebærer blant annet at pasienten kan nekte intensiv, medisinsk ernæringsbehandling.
For barn og ungdom under 16 år er det foreldre eller andre personer med foreldreansvar som må gi sitt samtykke til helsehjelp, i henhold til pasient- og brukerrettighetsloven § 4-4 (lovdata.no). For pasienter som er myndige, men som ikke har samtykkekompetanse, er det egne regler i pasient- og brukerrettighetsloven § 4-6 (lovdata.no).
Pasient- og brukerrettighetsloven peker på pårørende som en viktig ressurs og sier blant annet at pårørende har rett til å medvirke med gjennomføringen av helsehjelpen om pasienten ikke har samtykkekompetanse eller er under 16 år.
Loven gir også på visse vilkår adgang til å yte helsehjelp til pasienter som ikke har samtykkekompetanse og som motsetter seg helsehjelpen. Vilkårene for slik tvungen helsehjelp er at unnlatelse av å gi helsehjelp vil kunne føre til vesentlig helseskade, at helsehjelpen anses nødvendig og at tiltakene står i forhold til behovet for helsehjelp. Bestemmelsene skal blant annet sikre at pasienter uten samtykkekompetanse får helsehjelp i form av pleie og omsorg. Pleie og omsorg kan blant annet være tiltak knyttet til personlig hygiene, nærings- og væskeinntak, tilsyn og andre grunnleggende behov. Hovedregelen er tydelig på at frivillige tiltak alltid skal forsøkes før det gis helsehjelp med tvang.
Det gjelder spesielle saksbehandlings- og overprøvingsregler for slik tvungen helsehjelp, blant annet ved krav om særskilt vedtak før iverksetting av tvang. Reglene om tvungen helsehjelp finnes i pasient- og brukerrettighetsloven kapittel 4A (lovdata.no).
Det er egne regler for bruk av tvang i psykisk helsevern, jf. psykisk helsevernloven § 4-4 (lovdata.no).
Dokumentasjon
Opplysninger som ernæringsstatus (vektutvikling og matinntak) og energibehov, samt ernæringsrettede tiltak er relevante opplysninger i journalen. Dersom man fraviker faglige anbefalinger skal også dette dokumenteres. Dette fremkommer i helsepersonelloven §§ 39 og 40 som sier at den som yter helsehjelp skal føre journal hvor relevante og nødvendige opplysninger om pasienten og helsehjelpen skal nedtegnes (lovdata.no).
Forskrift om pasientjournal § 8 inneholder en nærmere beskrivelse av kravene til hva som skal dokumenteres i journalen (lovdata.no).
Individuell plan
Opplysninger om målrettede tiltak og oppfølging av ernæringstilstanden kan være relevante å ha med i en individuell plan. En individuell plan for pasienter og brukere med behov for langvarige og koordinerte tilbud er noe kommunehelsetjenesten og helseforetakene er pålagt i både helse- og omsorgstjenesteloven § 7-1 (lovdata.no) og spesialisthelsetjenesteloven § 2-5 å utarbeide (lovdata.no).
Spesialisthelsetjenestens veiledningsplikt
Ved overføring av pasient fra én del av helse- og omsorgstjenesten til en annen, må konkrete ernæringstiltak og plan for oppfølging av disse formidles tydelig på lik linje med annen medisinsk behandling.
Spesialisthelsetjenesten skal også gi kommunehelsetjenesten opplysninger om helsemessige forhold, herunder ernæringsmessige forhold, samt råd og veiledning som er påkrevet for at kommunehelsetjenesten skal kunne løse sine oppgaver.
For å sikre at pasientene mottar en helhetlig tjeneste i henhold til helse- og omsorgstjenesteloven § 6-1 har kommunene har selv plikt til å inngå samarbeidsavtale med helseforetak (lovdata.no).