Folkehelseloven § 7, andre ledd omhandler kommunens ansvar for helseopplysning som del av arbeidet med å iverksette folkehelsetiltak: «Kommunen skal gi informasjon, råd og veiledning om hva den enkelte selv og befolkningen kan gjøre for å fremme helse og forebygge sykdom». Helseopplysning er et pedagogisk virkemiddel overfor enkeltpersoner, grupper i befolkningen eller hele befolkningen for å fremme helse og forebygge sykdom.
Forventningen til kommunen innebærer å formidle kunnskap om faktorer som påvirker helsen, samt å drive bevisstgjørende og holdningsskapende arbeid. Intensjonen er å endre atferd. Til grunn for bestemmelsen ligger også idéen om at befolkningen har rett på informasjon om faktorer som påvirker helse.
Kommunene kan drive helseopplysning på ulike måter. Lovgiver stiller ingen krav om spesifikke metoder, arenaer eller liknende, men bemerker at helseopplysning ikke er en oppgave for helsetjenesten alene. Kommunen bør søke samarbeid med frivillig sektor, andre myndigheter og aktører.
Lovgiver er tydelig på at helseopplysning omfatter mer enn enveisformidling. Helseopplysning er også kommunikasjon basert på gjensidig forståelse, involvering og deltakelse, jf. prinsippet om medvirkning. Dette er også i tråd med utviklingen av folkehelsearbeidet der en har gått fra vektlegging av opplysningsarbeid og planlagt påvirkning av atferd over mot dialog, medvirkning og mobilisering.
Eksempler på hvordan kommunen kan drive helseopplysning:
- Gjennom forebyggende helsetjenester som helsestasjon, helsetjenester i skoler, fastlege, frisklivssentral mv. (jf. helse- og omsorgstjenesteloven). Metoder kan være direkte kommunikasjon, skriftlig materiell, sosiale medier og kampanjer (for eksempel følge opp initiativ fra nasjonale helsemyndigheter).
- Gjennom samarbeid med frivillige organisasjoner som gir helseinformasjon til grupper i befolkningen.
- Gjennom samarbeid med andre myndigheter/aktører som politiet og NAV om informasjon til (grupper i) befolkningen om faktorer som påvirker helse.
Kommunen bør være oppmerksom på at det er sosiale forskjeller i hvem som finner, forstår, vurderer og aktivt forholder seg til helseinformasjon. Det er også ulike barrierer som bidrar til at informasjonen ikke når enkelte befolkningsgrupper, som kulturelle, språklige og andre subjektive forhold (eksempelvis tidligere mestringserfaring). Denne kunnskapen bør legges til grunn ved utforming og tilpasning av informasjon til ulike målgrupper, valg av arenaer, kanaler osv.