Folkehelseloven § 7 første ledd: Tiltaksplikt og nødvendige tiltak
Veileder til lov og forskrift inneholder fortolkning og veiledning til lov- og forskriftsbestemmelser
Hva mener loven med tiltaksplikt og nødvendige tiltak?
Folkehelseloven § 7 første ledd stadfester at kommunen skal iverksette nødvendige tiltak for å møte folkehelseutfordringene i kommunen og tiltak skal komme som konsekvens av utfordringsbildet beskrevet i oversiktsdokumentet (§ 5). Med nødvendige tar lovgiverutgangspunkt i hva den enkelte kommune har behov for. Hvilke tiltak som iverksettes og omfanget må være et resultat av den enkelte kommunes behov.
Kommunens tiltaksplikt innebærer at kommunen skal iverksette tiltak på de områder med størst folkehelseutfordringer. Tiltakene må sees i lys av rammen de arbeider innenfor, deriblant den økonomiske og personellmessige situasjonen. Det er kommuneorganisasjonen som må vurdere om iverksetting av tiltak er forenlig ut i fra kommunens situasjon (Prp. 90 L (2010–2011)).
Hva er kunnskapsbaserte tiltak?
Det kommunale folkehelsearbeidet skal være systematisk og kunnskapsbasert. Med kunnskapsbasert henviser lovgiver til at arbeidet bygger på faglig anerkjente metoder. Folkehelsearbeidet skal bygge på kunnskap om de faktiske ressurser og folkehelseutfordringer lokalt. Dette innebærer at oversiktsarbeidet og kommunens fireårige oversiktsdokument er en forutsetning for det øvrige lokale folkehelsearbeidet. Dette fritar imidlertid ikke kommuner fra ansvaret om å møte utfordringene med iverksetting av handling, jf. føre-var-prinsippet. Dette innebærer at det skal være målene som styrer tiltakene og ikke motsatt. Helsedirektoratets veiledning vil være knyttet til tiltak og eventuelt prioriteringsverktøy og ikke til selve prioriteringen. Det legges ikke opp til at nasjonale normeringer skal gi grunnlag for hva kommunene skal prioritere av tiltak. Prioriteringene skal ta utgangspunkt i lokale utfordringer.
Tiltak og strategier for å utjevne sosiale helseforskjeller – hva kan kommunene gjøre?
Det stilles ofte spørsmål om hva kommunene kan gjøre for å utjevne sosiale helseforskjeller. Vi møter gjerne en oppfatning av at sosiale forskjeller, herunder i helse, først og fremst kan reduseres gjennom statlig omfordelingspolitikk i form av ytelser eller liknende. I Riksrevisjonens undersøkelse av offentlig folkehelsearbeid kom det frem at nesten halvparten av kommunene regner levekår og sosial ulikhet som en av de største folkehelseutfordringene, mens bare 15 prosent oppgir å ha iverksatt flest tiltak på disse områdene (Dokument 3:11, 2014–2015). Utjevning av sosial ulikhet i helse er et mål og en oppgave for alle samfunnssektorer og -nivåer. Kommunene har et lovpålagt ansvar for å bidra til utjevning av sosiale helseforskjeller (folkehelseloven § 4). Hva kan kommunene gjøre?
I forbindelse med oppfølgingen av Nasjonal strategi for å utjevne sosiale helseforskjeller (St.meld. nr. 20, 2006–2007) utarbeidet Helsedirektoratet et «kart» over eksempler på strategier og tiltak. Hensikten var å illustrere behovet for en bred tilnærming. Denne bredden er nødvendig fordi det er mange årsaker til sosiale helseforskjeller, fra grunnleggende faktorer som økonomi og oppvekstsvilkår, via risikofaktorer som dårlig bomiljø og uheldig helseatferd, til mer umiddelbare påvirkningsfaktorer som helsetjenestetilbud og oppfølgingstjenester. Altså: Fordi årsakene til sosiale helseforskjeller er sammensatte må disse møtes med sammensatte strategier og tiltak.
I arbeidet med å utjevne sosiale helseforskjeller må en kombinere målrettet innsats mot spesielt utsatte grupper med generelle velferdsordninger og befolkningsrettede tiltak (ibid.). Når forskere gir råd om innretning av strategier og tiltak for å redusere sosiale ulikheter i helse legger de vekt på følgende to prinsipper (Dahl et. al. 2014):
1. Brede, befolkningsrettede strategier og tiltak som når til alle må kombineres med strategier og tiltak spesifikt rettet mot høyrisikogrupper. Høyrisikostrategier alene vil ikke være tilstrekkelig (jamfør forebyggingsparadokset (forebygging.no)).
2. Tiltak må rettes inn mot alle ledd i årsakskjeden som fører til sosial ulikhet i helse. Ikke minst er det viktig med innsats mot de grunnleggende, sosiale årsakene til helseforskjeller – mot årsakene til årsakene eller selve ulikhetsstrukturen.
Basert på disse prinsippene, forskning, erfaringer fra kommuner og fylker er det forsøkt å illustrere eksempler på hva kommunerkan bidra med for å redusere sosiale ulikheter i helse. Kommunen rår over vesentlige virkemidler av betydning for befolkningens helse og en jevn fordeling av denne. Kommunens virkemidler i dette arbeidet er for eksempel i kraft av å være planmyndighet etter plan- og bygningsloven, samfunnsutvikler og eier av skoler og barnehager, og som ansvarlig for kommunale helse- og omsorgstjenester.
Strategier og tiltak for å redusere sosiale helseforskjeller må ses i sammenheng med utviklingen av lokalt kunnskapsgrunnlag. I arbeidet med kunnskapsgrunnlaget for folkehelsearbeidet skal kommunen være særlig oppmerksom på trekk ved kommunesamfunnet som kan skape eller opprettholde sosiale helseforskjeller (jf. forskrift om oversikt over folkehelsen). God kontekstuell kunnskap er blant annet viktig for å kunne planlegge strategisk for å motvirke opphoping av levekårsutfordringer (Hofstad 2019, ikke publisert).
Tabellen under tar utgangspunkt i kartet over strategier og tiltak som tidligere er utviklet av Helsedirektoratet, men som ikke er rettet spesielt mot kommunesektorens innsats.
Ved lesing av tabellen er det verdt å merke seg følgende:
Innholdet er kun eksempler, og må ikke oppfattes som en uttømmende liste.
Inndelingen i kategoriene kan diskuteres, det er ikke nødvendigvis skarpe skiller mellom disse.
Eksemplene må forstås ut fra at utfallsmålet er mindre ulikhet i helse i befolkningen, ikke ulikhet generelt. Det vil blant annet si at virkemidlene som ligger til helsesektoren, i tillegg til andre sektorer, er tydelige.
.png)