Plikten til å tilby barnekoordinator er lagt til kommunen etter helse- og omsorgstjenesteloven § 7-2 a. Koordinerende enhet i kommunen har overordnet ansvar for oppnevning, opplæring og veiledning av barnekoordinator. Gjennom oppnevningen av barnekoordinator utpekes hvem som har ansvaret for samordningen av tjenestene til barnet.
Kommunen kan om ønskelig inngå interkommunalt samarbeid for å oppfylle plikten til å tilby barnekoordinator.
Involvering av familien, barnet og ungdommen
Familien skal få gi uttrykk for sine behov, ønsker og synspunkter ved vurdering av rett til barnekoordinator og ved gjennomføringen av retten. Barnekoordinator bør aktivt bidra til å utforske barnet, ungdommen og familien sine mål og ressurser for å støtte dem i å mestre egen hverdag. Ivaretagelse av familieperspektivet er viktig. Å se familien i sitt vante miljø kan være relevant for å forstå den helheten som tjenestetilbudet og koordineringen skal passe inn i.
Sentrale spørsmål er blant annet:
- Hva er viktig for dere som familie?
- Hva trenger dere for å leve et godt liv?
- Hva er viktig for å få til et godt tjenestetilbud for dere?
- Hva trenger du som forelder/barn/søsken?
Barnets beste skal være et grunnleggende hensyn ved handlinger og avgjørelser som berører dem. Dette inkluderer også søsken. Barn har rett til å bli hørt i spørsmål som gjelder dem selv, og deres mening skal tillegges vekt i overensstemmelse med deres alder og utvikling. Barnets medvirkning er nødvendig for å kunne vurdere hva som er til barnets beste. Les om hvordan barnets rett til å bli hørt og barnets beste kan ivaretas.
Se også: Barneombudets ekspertgruppe sine råd til tjenestene om godt samarbeid og barns medvirkning. Rapporten inneholder råd som kan være relevante for barnekoordinators arbeid med å sikre barnets eller ungdommens medvirkning.
Samtykke til tildeling av barnekoordinator
Det er foreldrene eller den som samtykker på vegne av barnet som skal samtykke til oppnevning av barnekoordinator. Barn og ungdom har rett til å bli hørt og at meningen deres skal tillegges vekt i overensstemmelse med alderen og utviklingen deres.
Også når det gjelder ungdom mellom 16 og 18 år er det foreldrene, eller den som samtykker på vegne av barnet, som skal samtykke til at det oppnevnes barnekoordinator. Ungdommens ønsker må tillegges stor vekt i slike tilfeller. I mange situasjoner vil det være mindre hensiktsmessig å tildele barnekoordinator dersom ungdommen motsetter seg dette. Imidlertid vil også andre hensyn i familien kunne være relevante i helhetsvurderingen, herunder hensynet til søsken og familiens behov for å få hjelp til å koordinere barnets/ungdommens helse- og omsorgstjenester og andre velferdstjenester.
Regelen om at det er foreldrene eller den som samtykker på vegne av barnet som samtykker til barnekoordinator følger av helse- og omsorgstjenesteloven § 7-2 a. Bakgrunnen er at barnekoordinator tildeles familien og ikke det enkelte barn eller ungdom.
Samarbeid med spesialisthelsetjenesten og andre velferdstjenester ved behov for barnekoordinator
Kommunen bør ha tverrsektorielle rutiner for hvordan behov for barnekoordinator meldes og hvordan personellet i velferdstjenestene blir gjort kjent med disse. Rutinene bør inkludere situasjoner hvor behov for barnekoordinator oppstår før fødsel, ved adopsjon og ved fosterhjems- eller institusjonsplassering.
Kommunens koordinerende enhet bør, med grunnlag i sitt ansvar for oppnevning, opplæring og veiledning av barnekoordinator, være den enheten som skal motta meldinger om behov for barnekoordinator. Kommunen bør ha informasjon om dette på hjemmesidene sine.
Det vil ikke alltid være åpenbart om barnet eller ungdommen oppfyller vilkår for barnekoordinator. Personell i velferdstjenestene, herunder spesialisthelsetjenesten, bør ha mulighet til å kontakte koordinerende enhet i kommunen for veiledning i tilfeller hvor de er usikre på behovet for koordinering. Kompetanse til å vurdere om vilkårene for barnekoordinator er oppfylt vil ligge til koordinerende enhet eller annen enhet som kommunen har bestemt skal ha slik myndighet.
Når spesialisthelsetjenesten oppdager mulig behov for barnekoordinator, bør helsepersonellet melde dette så raskt som mulig til kommunens koordinerende enhet. Tilsvarende praksis bør også gjelde personell i andre sektorer. Samarbeid mellom spesialisthelsetjenesten og kommunen kan nedfelles i de lovpålagte samarbeidsavtalene, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 6-1 og § 6-2 første ledd nr. 2, 5 og 13. Hvis behov kan dette også formaliseres i avtaler mellom sektorer, men som et minimum bør det fremgå av rutiner.
Meldeplikt om behov for individuell plan og alminnelig koordinator
Helsepersonell og personell som yter helse- og omsorgstjenester etter helse- og omsorgstjenesteloven har plikt til snarest mulig å gi melding om pasienters og brukeres behov for individuell plan og alminnelig koordinator etter
- pasient- og brukerrettighetsloven § 2-5
- helse- og omsorgstjenesteloven §§ 7-1 og 7-2
- spesialisthelsetjenesteloven § 2-5 a.
Dette følger av helsepersonelloven § 38 a.
Oppnevning av barnekoordinator
Koordinerende enhet har det overordnede ansvaret for oppnevning av barnekoordinator. Enhetene bør etablere god praksis for oppnevning av barnekoordinator, i samarbeid med de tjenesteytende enhetene, og nedfelle dette i rutiner i kommunens kvalitetssystem.
I den grad det er praktisk mulig bør det legges vekt på barnets, ungdommens og familiens ønske ved valg av barnekoordinator. Dette gjelder også i situasjoner hvor det er aktuelt å bytte koordinator.
Det er ikke et krav at den enkelte barnekoordinator skal oppnevnes fra den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Kommunen kan også oppnevne barnekoordinator fra andre kommunale velferdstjenester. Krav til forsvarlighet i helse- og omsorgstjenesteloven § 4-1 vil fremdeles gjelde.
Koordinering av helse- og omsorgstjenester er en hovedoppgave for barnekoordinator. God kjennskap til hvordan helse- og omsorgstjenestene er organisert og de konkrete tjenester, tiltak og oppgaver som kan ytes, er derfor sentralt. Av denne grunn er det ofte hensiktsmessig at barnekoordinator oppnevnes fra den kommunale helse- og omsorgstjenesten.
I de fleste tilfeller er det naturlig at barnekoordinator velges blant en av de som yter tjenester til barnet eller ungdommen. Det er et lederansvar å sikre tilstrekkelige rammer for utøvelse av rollen slik at dette ikke kommer på toppen av en fagstilling, men som en integrert del. Noen kommuner velger å opprette egne stillinger med spesialisert kompetanse til rollen som barnekoordinator for å gi et løft til arbeidet med barnekoordinator.
At barnekoordinator velges blant en av tjenesteyterne kan gi god fleksibilitet og utnyttelse av ressurser og kompetanse. Det kan også gi økt kunnskap og erfaring som er nyttig i rollen som tjenesteyter. Målrettet arbeid med koordinering kan påvirke fagrollen og evnen til å se egen tjenesteyting i en større kontekst. Det bidrar også til økt kunnskap og innsikt i andre tjenester.
Egne stillinger kan gjøre det mulig å spesialisere kompetansen som barnekoordinator og muliggjøre kompetanse som er mer tilpasset målgruppene. En ulempe med egne stillinger for barnekoordinator kan være at barnet, ungdommen og familien kan oppleve økt kompleksitet ved at de må forholde seg til flere tjenesteutøvere. Å tilstrebe at barnekoordinator arbeider godt integrert med de øvrige tjenesteyterne er sentralt.
Kommunestørrelse kan være en relevant faktor i vurderingen av hva som er hensiktsmessig organisering av barnekoordinatorrollen. Dersom kommunen velger å opprette egne spesialstillinger med formål om å inneha rollen som barnekoordinator, bør disse organiseres eller på annen måte ha formell tilknytning til koordinerende enhet. Det kan være en god løsning med en kombinasjon hvor barnekoordinatorer i faste stillinger går inn i de mest krevende prosessene. Disse kan også ha en veilederrolle overfor barnekoordinatorer i stillinger som er kombinert med tjenesteyting. Barnekoordinatorer i faste stillinger vil da kunne bidra i oppfyllelse av koordinerende enhets overordnede ansvar for opplæring og veiledning av barnekoordinator.
Ikke krav til enkeltvedtak ved avgjørelser om barnekoordinator
Reglene i forvaltningsloven kapittel IV om saksforberedelse ved enkeltvedtak og kapittel V om vedtaket gjelder ikke for kommunens avgjørelser om barnekoordinator, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 2-7 første ledd.
Kommunen har imidlertid plikt til å skriftliggjøre og begrunne avgjørelsen om tildeling eller avslag på barnekoordinator. Det må opplyses om klageadgang og rett klageinstans. Avgjørelsen skal dokumenteres i egnet saksbehandlingssystem.
Når kommunen har kjennskap til behov som kan gi rett til barnekoordinator, skal kommunen på eget initiativ veilede familien om rettigheten, og ta initiativ til en rettighetsvurdering hvis familien ønsker det. Et ønske fra familien om barnekoordinator kan fremmes både skriftlig og muntlig.
Se Veileder om saksbehandling av tjenester etter helse- og omsorgstjenesteloven for mer informasjon om saksbehandlingsreglene.
Rett til å klage
Pasient, bruker eller dennes representant som mener at retten til barnekoordinator er brutt, kan klage til statsforvalteren etter reglene i pasient- og brukerrettighetsloven kapittel 7.
Klagen kan gjelde
- avslag på ønske om barnekoordinator
- endring eller opphør av barnekoordinator
- manglende oppfyllelse av rett til barnekoordinator
Pasient, bruker eller dennes representant kan også klage på avgjørelser om ikke å innvilge alminnelig koordinator etter fylte 18 år.
- Informasjon om klageregler finner du i Rundskriv til pasient- og brukerrettighetsloven kapittel 7.
- Informasjon om behandling av klagesaker finnes i kapittel fire i Veileder for saksbehandling etter helse- og omsorgstjenesteloven.
