4. Krav til resept og rekvisisjon (kapittelet forvaltes av Helsedirektoratet)

I forskriftens § 4-1 er hovedkravene til resepter og rekvisisjoner gitt. Formålet med bestemmelsen er at alle resepter og rekvisisjoner skal ha et innhold som gjør at man entydig skal kunne identifisere hvem som er rekvirent, se nærmere presisering av dette i §§ 5-2 og 5-3 nedenfor.

I § 4-2 tredje ledd er det bestemt at resepter skal rekvireres via reseptformidleren. Det rettslige grunnlaget for dette finnes i forskrift om behandling av helseopplysninger i nasjonal database for elektroniske resepter (reseptformidlerforskriften). Nærmere informasjon på Norsk helsenetts sider om e-resept. 

Det arbeides fortsatt med å få flere profesjoner og helsevirksomheter koblet til reseptformidleren.

Virksomhetsleder skal sikre at virksomhetens systemer kan kommunisere med elektroniske journalsystemer for dokumentasjon, jf. lov om behandling av helseopplysninger ved ytelse av helsehjelp (pasientjournalloven) og legge til rette for bruk av nasjonale felleskomponenter, som e-helseløsninger ved rekvirering av legemidler – reseptformidler og kjernejournal, jf. forskrift om nasjonal kjernejournal. For eksempel er den nasjonale databasen for elektroniske resepter (reseptformidleren), jf. forskrift om behandling av helseopplysninger i nasjonal database for elektroniske resepter, en samhandlingsløsning som bidrar til å sikre korrekt overføring av reseptinformasjon og som reduserer risikoen for feil ved utlevering av legemidler fra apoteket. Ved at pasientene via helsenorge.no, selv til enhver tid kan gjøre oppslag i reseptformidleren og få informasjon om hvilke legemidler vedkommende har, og dermed får pasienten også oppfylt sine rettigheter etter lov om pasient og brukerrettigheter §§ 3-1 og 3-2.

Dette vil også gi bedre pasientsikkerhet ved at pasientene får bedre tilgang til disse systemene via helsenorge.no. Pasientene er i denne forbindelse både en ressurs og en aktør i verdikjeden. Pasientene kan også følge med på loggene for å se hvem det er som har vært inne og sett på helseopplysningene om pasienten.

Virksomhetsleder skal sørge for at rekvirerende helsepersonell gis opplæring i nasjonale e-helseløsninger for legemidler og deres plikter og ansvar i den elektroniske samhandlingen. Nasjonale e-helseløsninger gir pasient og helsepersonell direkte elektronisk tilgang til pasientens legemiddelbehandling. For at kildene skal ha tillit blant helsepersonell som rekvirerer legemidler må innholdet være forsvarlig og oppdatert. Lege har derfor et ansvar for å sikre at reseptformidleren oppdateres når legen har foretatt endringer i legemiddelbehandlingen eller blir oppmerksom på en åpenbar feil. Hva som vil betraktes som en åpenbar feil er individuelt og vil bero på en konkret vurdering. I slike tilfeller har lege plikt til å slette og trekke tilbake uaktuelle resepter i reseptformidleren. Reseptoversikten i reseptformidleren er grunnlag for pasientens legemiddelliste (PLL) som vil være den elektroniske oversikten over legemidler i bruk, det er derfor viktig at denne vedlikeholdes.

Registrering av opplysninger om en pasients legemiddelbehandling i nasjonale e-helseløsninger erstatter ikke journalføringsplikten. Se pasientjournalloven § 1 og pasientjournalforskriften, særlig §§ 1, 4, 6 og 9. Dokumentasjon gjelder alle former for rekvirering av legemidler som telefon, papir, elektronisk. Når legemidlene inngår i multidose skal det fremgå av pasientjournal.

Som hovedregel skal alle rekvirenter rekvirere legemidler på resept til mennesker via reseptformidleren. Det foreligger ingen nasjonale planer for at dyrehelsepersonell skal bruke reseptformidler for rekvirering av e-resepter.  For de rekvirenter som ikke kan benytte e-resept via reseptformidleren, som for eksempel helsestasjoner, jordmødre, helsesykepleiere, veterinærer og dyrehelsepersonell med rekvireringsrett, må disse rekvirentene sørge for at det i deres kvalitetssystemer er systemer som sikrer faglig forsvarlig rekvirering av legemidler på annen måte. Det er videre gitt en unntaksadgang for rekvirenter som kan benytte e-resept via reseptformidleren til å rekvirere legemidler på andre måter enn via reseptformidleren, dersom rekvirenten, ved rekvirering i enkelttilfelle, ikke har tilgang til et datasystem som gir rekvirenten mulighet til å sende elektroniske resepter. Dette unntaket er gitt for å sikre at det kan ytes helsehjelp i de situasjoner: 

1. når rekvirenten er utenfor arbeidsstedet og kommer ut for et akutt tilfelle der det ikke er naturlig å henvise vedkommende til fastlegen og situasjonen heller ikke er så akutt at AMK må kontaktes og ambulanse tilkalles,
2. der det ikke praktisk er mulig å koble til og bruke et datasystem for ordinering og rekvirering via reseptformidleren, for eksempel når rekvirent opptrer som frivillig ved et idrettsarrangement, eller lignende,  når det oppstår behov for ordinering og rekvirering av legemidler,  
3. ved midlertidige driftsutfordringer i journalsystemet og/eller IKT-systemet, som gjør det umulig å rekvirere elektronisk, og
4. ved annen nødvendig, unntaksvis og vederlagsfri rekvirering utenfor arbeidsforhold.

Disse kravene til hvordan rekvirenter kan sende resept eller rekvisisjon til apotek har, som det fremgår av bestemmelsenes ordlyd, flere alternative måter dette kan gjøres på. Felles for alle de alternative forsendelsesmetodene er at det skal benyttes en betryggende metode som autentiserer avsender og sikrer resepten eller rekvisisjonens innhold.

Det betyr at telefaks ikke kan benyttes fordi telefaks ikke er et tilstrekkelig sikkert kommunikasjonsmiddel for overføring av pasientopplysninger eller for å autentisere rett avsender. Det kan benyttes kryptert e-post eller lignende, der rekvirent identifiserer seg minst på sikkerhetsnivå 4 (Ulike sikkerhetsnivå | eid.difi.no). Når det gjelder rekvirering av legemidler til institusjon eller multidose ved bruk av e-post eller telefaks i perioden frem til elektroniske løsninger er på plass, vises det til veiledningen til forskriftens § 8-2.
 

Ved bruk av muntlig rekvirering eller ved bruk av telefonresept gjelder de samme kravene til entydig identifisering av rekvirent som gitt i forskriftens § 4-1.

Hovedregel – ett års gyldighetstid

Resept og rekvisisjon har som hovedregel, om ikke annet er oppgitt, en gyldighetstid på ett år, jf. forskriftens § 4-4 første ledd. Reseptfornying ved utløpet av reseptens gyldighetstid brukes i dag som en mekanisme for å sikre at behandlende lege har en konsultasjon med pasienten minst en gang per år for å sikre trygg og effektiv bruk av legemidler.

Rekvirenten kan imidlertid vurdere det slik at det aktuelle tilfellet er et akutt tilfelle som gjør at gyldighetstiden for resepten bør begrenses til en kortere gyldighetstid enn ett år.

Unntak fra hovedregelen om at resept eller rekvisisjon har en gyldighetstid på ett år:

1. Unntak 1: - Resepter på hormonelle antikonseptiva – tre års gyldighetstid
   
   Det er av sikkerhetsgrunner stilt en del krav til bruk av hormonelle antikonseptiva, se forskriftens § 4-4 andre ledd og Helsedirektoratets rundskriv om rekvireringsrett til helsesykepleiere og jordmødre.
    
2. Unntak 2: - Antimikrobielle legemidler til dyr – fem dager gyldighetstid
   
   Forkortelsen av gyldighetstiden til fem dager følger av forordning (EU)2019/6 om legemidler til dyr som gjelder som norsk lov. Innskrenkningen er et ledd i innsatsen for å hindre/forsinke utviklingen av resistens. Veterinæren/fiskehelsebiologen bør gjøre dyreholderen oppmerksom på at resepten kun er gyldig i fem dager.
    
3. Unntak 3: - Antibiotika til mennesker – ti dager gyldighetstid
   
   Det er i forskriftens § 4-4 tredje ledd andre setning gitt bestemmelse om at rekvirerings av antibiotika til mennesker skal ha en gyldighetstid på ti dager, bortsett fra når det rekvireres på blå resept. Det er gitt nærmere informasjon om:

• Systemet for overvåking av antibiotikaresistens i Norge (helsenorge.no)
• Utleveringsbestemmelser for antibiotika til dyr og mennesker (dmp.no)