Generelt om målgrupper med behov for habilitering
Målgruppene for habilitering er personer som har, eller står i fare for å få begrensninger i sin fysiske, psykiske, kognitive eller sosiale funksjonsevne.
Pasienter og brukere med behov for habilitering har funksjonsnedsettelser som skyldes medfødte eller tidlig ervervede tilstander. For mange innebærer dette at de ikke følger et forventet utviklingsforløp. Med tidlig ervervet menes at tilstanden har oppstått før 18 år, jfr. prioriteringsveileder for habilitering av voksne i spesialisthelsetjenesten. Behovet for habilitering varer oftest livet ut.
Det er stor grad av komorbiditet i gruppen. Bidiagnoser kan ofte gi større funksjonsvansker enn en hoveddiagnose. De fleste trenger kompetanse fra kommunene og spesialisthelsetjenesten i både utredning, diagnostisering og oppfølging.
Et sentralt kjennetegn ved målgruppene innen habilitering er at de trenger bistand til å oppøve nye funksjoner og ferdigheter som de i utgangspunktet ikke har hatt. Tiltak har som mål å utvikle funksjons- og mestringsevnen for å nå størst mulig grad av selvstendighet, deltakelse og livskvalitet. Tidlig innsats, helsefremmende og forebyggende tiltak for å bevare eksisterende funksjoner og bremse utvikling av funksjonstap er viktig. Medisinsk og fysikalsk behandling relatert til somatisk og/eller psykisk sykdom, er ofte elementer i habiliteringsprosessen.
Livsfaseoverganger fra barn – ungdom – voksen er særlig sårbare. Behovet for langsiktig planlegging og tverrfaglig samarbeid på tvers av sektorgrenser og forvaltningsnivå er dermed fremtredende. Individuell plan og koordinator er viktige verktøy for samhandling og forutsigbarhet i forløpet.
Se også veilederen "Gode helse- og omsorgstjenester til personer med utviklingshemming".
Barn og unge med behov for habilitering
Barn og unge med behov for habilitering har ofte ulike medisinske tilstander eller kroniske sykdommer. Felles er at tilstanden påvirker funksjonsnivå, læringsevne og livskvalitet i en slik grad at de har behov for strukturert, tverrfaglig og tverrsektoriell bistand – ofte over lengre tid.
Symptombildet hos barn og unge er ofte sammensatt og krever tverrfaglig utredning og kunnskap om virksomme tiltak. Tilstander kan påvirke vekst og utvikling på mange ferdighetsområder og berøre samspillet i familie og nettverk. Det er derfor viktig at barn og unge tidligst mulig får avklart sin tilstand og at det settes inn relevante tiltak for den enkelte og familien. Tidlig innsats, helsefremmende og forebyggende tiltak er særlig viktig for å bevare eksisterende funksjoner og bremse utvikling av funksjonstap.
De fleste barn og unge som trenger habilitering har diagnose/r med ulike symptomer. Diagnoser sier vanligvis lite om funksjonsnivå og evne til mestring, selvstendighet og deltakelse. Arbeidet må dermed baseres på flere kriterier enn de diagnostiske.
Se også veileder "Psykisk helsearbeid barn og unge".
Voksne med behov for habilitering
Voksne med behov for habilitering har medfødte eller tidlig ervervede funksjonsnedsettelser med konsekvenser for fungering på mange livsområder. Behov for tilrettelegging av bosituasjon, arbeidsdeltakelse, aktiviteter, ernæring og det sosiale miljø er sentralt. Tverrsektoriell samhandling er ofte avgjørende. Voksne defineres som personer over 18 år.
Eksempler på brukergrupper er mennesker med tidlig ervervede hjerneskader og utviklingsforstyrrelser, syndromer som medfører kognitive vansker, utviklingshemming, autismespekterforstyrrelser. Det kan også omfatte mennesker med tidlig ervervede nevrologiske skader eller sykdommer, nevromuskulære sykdommer, eksempelvis muskeldystrofier, CP og ryggmargsbrokk.
Det er hyppigere forekomst av psykisk sykdom hos voksne med habiliteringsbehov enn i befolkningen for øvrig. Det gjelder særlig den delen av målgruppen som har utviklingshemning og/eller autismespekterforstyrrelser.