Innledning
Dermatologifaget kjennetegnes ved et bredt spekter og betydelig antall spesifikke diagnoser, herunder et stort antall diagnoser som er meget sjeldne, og dermed tilstander som de fleste dermatologer ikke vil håndtere i hverdagen. Dessuten er en rekke av de svært vanlige tilstandene, særlig de kroniske dermatosene, kjennetegnet ved en stor variasjon i sykdomslokalisasjon og sykdomsaktivitet, og dermed varierende alvorlighetsgrad av sykdommen. Dette gjelder både den enkelte pasienten med stor variasjon i sin sykdom over tid og innenfor gruppen av pasienter med samme diagnose. Dette gjelder særlig pasienter med psoriasis og forskjellige typer eksemer/dermatitter, og det fører nødvendigvis til ulik prioritering av pasienter innenfor samme diagnosegruppe.
Hudlidelser og hudplager er meget vanlige. I en gjennomsnittlig allmennlegepraksis søker 10-15 % av pasientene hjelp på grunn av plager i huden. Bare et fåtall av disse skal eller bør henvises til spesialisthelsetjenesten. I spesialisthelsetjenesten vil de fleste pasientene kunne tas hånd om poliklinisk eller ved dagbehandling, og det er relativt sjeldent behov for sykehusinnleggelse. Det er meget få livstruende tilstander i huden som krever øyeblikkelig diagnostikk og behandling hos spesialist.
Gruppen hudsykdommer er ellers kjennetegnet ved at mindre alvorlige tilstander kan gi betydelig psykisk tilleggsbelastning. Livskvalitetsdimensjonen spiller derfor en vesentlig rolle for prioriteringer av denne pasientgruppen.
Halvparten av landets hudspesialister er leger i privatpraksis utenfor sykehus. Derfor vil en stor del av henvisningene til sykehusavdelingene komme fra dermatologer.
Tilstander som ikke omfattes av prioriteringsveilederen
Veneriske sykdommer
Seksuelt overførte (veneriske) sykdommer er ikke med i prioriteringsveilederen. Det skyldes at en stor andel av disse tilstandene omfattes av Lov om allmennfarlige smittsomme sykdommer og håndteres særskilt i tråd med dette, blant annet i forhold til hastegrad.
Svært mange av pasientene tas hånd om i primærhelsetjenesten. De veneriske sykdommene som ikke er omfattet av særloven, vil i noen grad bli henvist til spesialisthelsetjenesten og vil kunne prioriteres på linje med sykdommer i de nevnte gruppene. Dette gjelder for eksempel veneriske vorter som skal prioriteres på linje med godartede hudsvulster.