En kode i NLK består av en unik kodeverdi, i tillegg til elementer som beskriver koden: system, komponent, egenskapsart og enhet, se Veileder for Norsk laboratoriekodeverk (NLK) for begrepsforklaringer og eksempler. Kodedefinisjonen sammenstiller alle disse elementene og er derfor den unike beskrivelsen av undersøkelsen:
System(spesifikasjon)—Komponent(spesifikasjon); egenskapsart(spesifikasjon) = ? enhet
Norske bruksnavn består som hovedregel av et systemprefiks etterfulgt av bindestrek og komponentangivelse. De formidler derfor ikke all informasjon knyttet til den enkelte NLK-koden. I mange tilfeller vil norske bruksnavn være like for flere koder, og man må se på elementer i kodedefinisjonen for å skille kodene. Ved behov for å skille koder som har samme system- og komponentangivelse, kan andre elementer fra kodedefinisjonen inngå i norske bruksnavn. Det skal ikke legges til informasjon som begrenser, utvider eller tilfører annen informasjon enn det som ligger i kodedefinisjonen. Dette gjelder f.eks. informasjon om indikasjon, metode/teknikk, administrative opplysninger eller ikke-autoritative referanser, som f.eks. firmanavn. Denne type informasjon må formidles på en annen måte i svarmeldingen.
Det er ingen begrensninger på antall tegn i navnefeltet til XML-meldingen, og det er et krav om at all informasjon i en mottatt melding skal vises, se Bruk av Norsk laboratoriekodeverk (NLK) i rekvirering og svarrapportering av medisinske tjenester. Derfor er det ikke satt noen øvre grense for antall tegn i norske bruksnavn. Det bør likevel tilstrebes å holde norske bruksnavn korte og konsise.
Etablering av norske bruksnavn skjer når koder opprettes i NLK. Revisjon av norske bruksnavn vurderes for eksempel ved faglige endringer, ved feil, og på oppfordring fra laboratorier og andre brukere av NLK. Norske bruksnavn endres ikke på koder som er satt ugyldige.