Det er som hovedregel ikke adgang til å bruke barn som tolk. Andre familiemedlemmer skal som hovedregel heller ikke brukes som tolk.
Kommunen skal dekke alle utgifter til tolk på legevakten.
Helsepersonell på legevakten bør ha tilgang til døgnkontinuerlig tolketjeneste på de mest brukte språkene
Veileder til lov og forskrift inneholder fortolkning og veiledning til lov- og forskriftsbestemmelser
Helsepersonell har plikt til å vurdere behovet for og å bestille tolk med nødvendige kvalifikasjoner, samt ansvar for å;
- informere pasienter og brukere om muligheten og plikten til å bruke tolk for å kunne gi forsvarlig helsehjelp.
- forklare pasient eller bruker som ikke selv ønsker å bruke tolk, men hvor det vurderes som nødvendig for å kunne gi forsvarlig helsehjelp, hvorfor tolk er nødvendig.
- informere pasient/bruker om klagemulighet når tolkingen ikke har vært tilfredsstillende.
Legevakten har ansvar for;
- å ha en avtale om tolketjeneste basert på telefon- eller skjermtolking for å sikre rask tilgang til tolk og ikke bare mulighet for å gjennomføre bestilling av tolk til alle døgnets tider.
- å sikre at nødvendig utstyr er tilgjengelig for gjennomføring av tolkeoppdrag.
- opplæring av ansatte i tolkebruk; fra vurdering av tolkebehov til bestilling av kvalifiserte tolker og gjennomføring av en tolket samtale.
Her finnes hjelp til å utarbeide lokale rutiner og prosedyrer:
- Veileder for kjøp av tolketjenester til offentlige virksomheter
- Nasjonalt tolkeregister. Tolkeportalen.
- Helsedirektoratet. (2011). Veileder om kommunikasjon via tolk for ledere og personell i helse og omsorgstjeneste. Oslo.
Kommunen skal sørge for at det gis slik informasjon som pasient og bruker har rett til å motta etter pasient– og brukerrettighetsloven § 3-2, jf. helse og omsorgstjenesteloven § 4-2 a. Det helsepersonell som yter helsehjelpen har plikt til å gi informasjon til den som har krav på det etter reglene i pasient– og brukerrettighetsloven, jf. helsepersonelloven § 10 første ledd. Det følger av pasient- og brukerrettighetsloven § 3-5 at informasjonen skal være tilpasset mottakerens individuelle forutsetninger, som alder, modenhet, erfaring og kultur- og språkbakgrunn. Dette medfører at legevakten må benytte tolk, for eksempel til minoritetsspråklige, døve, hørselshemmede og døvblinde.
Det fremgår av forvaltningsloven § 11 e at forvaltningsorganer ikke skal bruke barn til tolking eller annen formidling av informasjon mellom forvaltningen og personer som ikke har tilstrekkelige språkferdigheter til å kommunisere direkte med forvaltningen. Unntak kan gjøres når det er nødvendig for å unngå tap av liv eller alvorlig helseskade, eller det er nødvendig i andre nødsituasjoner. Unntak kan også gjøres i tilfeller der det ut fra hensynet til barnet og omstendighetene for øvrig må anses som forsvarlig.
Ved språkbarrierer har helse- og omsorgspersonell plikt til å vurdere behovet for, og eventuelt skaffe tolk med nødvendige kvalifikasjoner. Legevakten bør ha rutiner og prosedyrer for bruk av kvalifisert tolk.
Kommunen skal dekke alle utgifter til tolk på legevakten, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 11-1.
Barn skal ikke brukes i stedet for kvalifisert tolk. Andre familiemedlemmer (enn barn) skal som hovedregel ikke brukes som tolk.
Siste faglige endring: 28. februar 2020 Se tidligere versjoner
Helsedirektoratet (2020). Helsepersonell på legevakten bør ha tilgang til døgnkontinuerlig tolketjeneste på de mest brukte språkene [nettdokument]. Oslo: Helsedirektoratet (siste faglige endring 28. februar 2020, lest 21. november 2024). Tilgjengelig fra https://www.helsedirektoratet.no/veiledere/legevakt-og-legevaktsentral/organisering-av-legevakt/helsepersonell-pa-legevakten-bor-ha-tilgang-til-dognkontinuerlig-tolketjeneste-pa-de-mest-brukte-sprakene
Få tilgang til innhold fra Helsedirektoratet som åpne data: https://utvikler.helsedirektoratet.no