Kommunens frihet til selv å organisere tjenestetilbudet innebærer at de kan benytte hele spekteret av tjenester for å organisere et forsvarlig tilbud til den enkelte bruker/pasient. Det bør legges planer for å flytte ressurser fra tjenester som ikke medfører brudd på kravet til forsvarlighet. En rekke tjenester innenfor praktisk bistand kan ved store kapasitetsutfordringer reduseres til et minimum uten å bryte forsvarlighetskravet.
En situasjon der helse- og omsorgstjenesten opplever høyt fravær hos helsepersonell kan føre til at pasienter/brukere flyttes oppover i omsorgstrappen. En kjent effekt av stort fravær eksempelvis i hjemmesykepleien kan føre til at kommunens korttids- og KAD-plasser fylles opp. Dette kan igjen påvirke kapasiteten i sykehusene. Samhandling mellom kommuner og helseforetak ved kapasitetsutfordringer bør derfor planlegges av ledelsen i kommuner og helseforetak.
Kommunen har ansvar for organisering og dimensjonering av allmennlegetjenesten i kommunen.
Det fremgår av fastlegeforskriftens § 10 at fastlegens listeansvar dekker alle allmennlegeoppgaver innen somatikk, psykisk helse og rus for innbyggerne på listen dersom ikke annet er presisert i lov eller forskrift.
Det fremgår av fastlegeforskriftens § 21 at fastlegen skal kunne motta og vurdere alle typer henvendelser i sin åpningstid.
Fastlegen skal prioritere listeinnbyggerne ut ifra en konkret medisinsk vurdering av haste- og alvorlighetsgrad.
Ved stor pågang og/eller ved utfordrende kapasitetssituasjon må kommunen prioritere hvilke oppgaver som legetjenesten kan eller skal nedprioritere. Dette må skje i tett dialog med statsforvalter.
En forutsetning for at slik prioritering skal være mulig uten større helsetap enn strengt nødvendig vil kreve at ordinære krav til fastlegers attestering av ulike velferdstilbud som trygdeordninger, fornyelse av resepter, m.m. kan suspenderes.
Kommunen har det overordnede virksomhetsansvaret for fastlegetjenesten og kommunen må ta ansvar for å kommunisere hva innbyggerne kan forvente i de ulike fasene med kapasitetsbrist i tjenesten.
Kommunen bør sammen med fastlegene og ansvarlig for legevakttjenesten legge planer for hvordan øyeblikkelig hjelp-kapasiteten kan økes.
Belastningen på allmennlegetjenesten og legevakt vil være dynamisk og kan endre seg raskt som følge av høyt sykefravær i tjenesten og stor pågang. Dette vil sannsynligvis skje til forskjellig tidspunkt og i ulik grad fra kommune til kommune. Bruk av råd og anbefalinger vil derfor kunne variere mellom kommuner.
Kapasiteten er ikke påvirket av pandemien, og vurderinger gjøres i tråd med vanlig (klinisk) praksis.
Fastlegene skal i en normalsituasjon ha ansvar for utredning, diagnostikk, behandling og oppfølging av sine listepasienter, samt å koordinere helsetilbudet til pasientene opp mot andre tjenester i primær- og spesialisthelsetjenesten.
Kapasiteten er alvorlig utfordret, slik at en ikke kan tilby helse- og omsorgstjenester til alle de som ville blitt tilbudt disse tjenestene i en normalsituasjon. I en slik situasjon vil driften avvike fra vanlig klinisk praksis.
Kapasiteten er alvorlig begrenset, slik at kommunen ikke kan tilby allmennlege- og legevakttjenester til befolkningen på lik linje som i en normalsituasjon. I en slik situasjon vil driften avvike fra vanlig klinisk praksis.
Helsepersonellet skal foreta en individuell medisinskfaglig vurdering av om pasienter skal få helsehjelp eller om helsehjelpen kan utsettes. Vurderingen må ses i sammenheng med kapasiteten.
Legevakten kan måtte prioritere strengere og avvise flere med milde symptomer og/eller løse problemer over telefon.
Ved alvorlig kapasitetsbrist kan pasienter forvente at følgende oppgaver blir prioritert av fastlegen:
diagnostisering og behandling av akutte tilstander
vurdering av forverring ved alvorlig kronisk sykdom
lindrende behandling av alvorlige tilstander.
vurdering av begynnende funksjonstap etter individuell vurdering
vurdering av kroniske sykdommer med akutt forverring.
behandling hvor det forventes å ha betydning for pasienten for å forbedre eller opprettholde funksjonsnivå og livskvalitet.
Ved alvorlig kapasitetsbrist kan pasienter ikke forvente at følgende oppgaver blir prioritert av fastlegen:
henvendelser som etter en individuell faglig vurdering kan vente
utlevering av helseopplysninger til bank og forsikringsselskap
utstedelse av diverse helseattester
oppgaver på vegne av Pasientreiser HF
Enkelte oppgaver på vegne av spesialisthelsetjenesten
møtevirksomhet generelt
deltagelse i dialogmøter i regi av NAV med mindre det dreier seg om alvorlig sykdom
samhandling med kommunens omsorgstjenester og andre aktører. Denne samhandlingen effektiviseres til det som er nødvendig for å sikre forsvarlig helsehjelp ivaretas.
helsekontroller av friske listeinnbyggere og personer med presumert risiko for fremtidig kronisk sykdom, screeningundersøkelse utsettes. Se Gjør kloke valg (legeforeningen.no)
årskontroller
utredning av mindre alvorlige sykdomstilstander for eksempel allergiutredninger.
godartede hudlidelser, fjerning av atheromer og hudlesjoner uten kreftmistanke, hudvorter o.l
oppfølging av lett til moderat økt blodtrykk
vurdering av lette somatiske og psykiske tilstander
informasjonsarbeid rundt ulike regler, omorganisering, og sykemeldingsarbeid som følge av tiltak/regler i forbindelse med pandemi
vurdering av tilstander som kan henvises direkte til organspesialist eller avtalespesialist innen øye, øre-nese-hals, urologi, gynekologi, nevrologi, kardiologi, ortopedi, gastroenterologi osv.
Kapasiteten er kritisk begrenset, slik at enda færre pasienter/brukere kan tilbys helse- og omsorgstjenester. Det blir også nødvendig å vurdere og prioritere mer systematisk hvem som skal tilbys helsetjenester. I denne situasjonen er det kritisk mangel på ressurser.
Kapasiteten er kritisk begrenset, slik at enda færre pasienter kan tilbys allmennlege- og legevakttjenester. Det blir også nødvendig å vurdere og prioritere mer systematisk om hvem som skal tilbys allmennlegetjenester i kommunen. I denne situasjonen er det kritisk mangel på ressurser.
Kommunale akuttposter (KAD/ØHD) er godt egnet som kommunal kohortavdeling som kan settes raskt i aktivitet, med lokaler, utstyr og ikke minst personell.
Legevakten må prioritere strengere og avvise flere med milde symptomer og/eller løse problemer over telefon.
Ved kritisk kapasitetsbrist kan pasienter forvente at følgende oppgaver blir prioritert av fastlegen:
akutt og livsnødvendig helsehjelp
svært alvorlig syke eller fare for alvorlig sykdom
alvorlig sykdom der tiltaket er rettet mot lindrende behandling og pasienter med fare for å utvikle akutt funksjonstap
Ved kritisk kapasitetsbrist kan pasienter ikke forvente at følgende oppgaver blir prioritert av fastlegen:
pasienthenvendelser som etter en individuell faglig vurdering kan vente
tilleggsoppgaver (se eksemplene over under fase 1)
deltagelse på dialogmøter i regi av NAV
attestarbeid eller legeerklæringer, heller ikke lovpålagte
oppfølging av kronikere i stabil fase
utredninger med mindre det dreier seg om mistanke om alvorlig sykdom
Befolkningen vil ha behov for tilgang til akutt nødvendig tannhelsehjelp. Annen tannbehandling skal utsettes der det er faglig forsvarlig.
Privat og offentlig tannhelsetjeneste må samarbeide om å gi et forsvarlig tilbud om nødvendig tannbehandling til befolkningen. Dette inkludere også etablering av beredskapsklinikker som kan håndtere pasienter som er mistenkt, sannsynlig eller smittet med korona og har behov for akutt tannbehandling.
Den overordnede anbefalingen er at de kommunale helse- og omsorgstjenestene benytter de samme prioriteringskriteriene som spesialisthelsetjenestene, det vil si nyttekriteriet, ressurskriteriet og alvorlighetskriteriet. Mestring bør vektlegges når kriteriene skal operasjonaliseres i kommunene. For mange pasient- og brukergrupper i de kommunale helse- og omsorgstjenestene, vil dekking av grunnleggende behov stå sentralt i vurderingen av hva som – også i en krisesituasjon – vil være nødvendige helse- og omsorgstjenester.
Dersom redusert tjenestetilbud forutsetter økt hjelp fra pårørende, må dette avtales med pårørende, og pårørendes situasjon og evne og kapasitet til å bidra må vurderes.
Hjemmebaserte tjenester, herunder i omsorgsboliger
Kommunen må ha en plan for hjemmeboende tjenestemottakere og deres pårørende i ulike faser av covid-19-epidemien, slik at det sikres at den enkelte under ulike omstendigheter får grunnleggende hjelp og oppfølging. Personer med nedsatt evne til å etterspørre hjelp, kan være særlig sårbare.
Kommunen må sikre nødvendig faglig dialog, samarbeid og veiledning mellom fastleger og den fagansvarlige i hjemmetjenestene, samt evt. spesialisthelsetjenesten, om felles pasienter og brukere, slik at det treffes forsvarlige avgjørelser om oppfølgingen av den enkelte, herunder forsvarlig tidsramme.
Prioriteringsråd i beredskapsfaser
Kapasiteten er ikke påvirket av pandemien, og vurderinger gjøres i tråd med vanlig (klinisk) praksis.
Kapasiteten er ikke påvirket, og vurderinger gjøres i tråd med vanlig klinisk praksis.
Kapasiteten er alvorlig utfordret, slik at en ikke kan tilby helse- og omsorgstjenester til alle de som ville blitt tilbudt disse tjenestene i en normalsituasjon. I en slik situasjon vil driften avvike fra vanlig klinisk praksis.
Dersom situasjonen gjør det nødvendig å redusere tjenestetilbudet for en periode, må helsehjelp knyttet til ivaretagelse av liv og helse, samt dekking av grunnleggende behov, prioriteres i tråd med prioriteringskriteriene.
Dagaktivitetstilbud kan være en effektiv måte å gi hjelp til flere med begrensede ressurser, forutsatt at smittesituasjonen tillater det. Dagaktivitetstilbud bør derfor så langt som mulig opprettholdes.
I mange tilfeller vil reduksjon av praktisk bistand, opplæring og aktivitetstilbud kunne ha minst alvorlige konsekvenser for den enkelte. Ved reduksjon av tjenester må det foretas individuelle vurderinger av behov og konsekvensene for den enkelte tjenestemottaker. Smittevernhensyn og grunnleggende behov må ivaretas, og ulike tjenestemottakere kan ha svært ulike behov for rengjøring og lignende. Det må også vurderes hva som er forsvarlig tidsramme for reduserte tjenester for den enkelte.
Kommunen må sikre at pårørende med særlig tyngende omsorgsoppgaver ikke får for store belastninger.
Kapasiteten er kritisk begrenset, slik at enda færre pasienter/brukere kan tilbys helse- og omsorgstjenester. Det blir også nødvendig å vurdere og prioritere mer systematisk hvem som skal tilbys helsetjenester. I denne situasjonen er det kritisk mangel på ressurser.
Prioriteringskriteriene må benyttes for å vurdere nødvendig omfang av helsefaglige prosedyrer og annen helsehjelp.
Alvorlig syke, samt lindrende behandling og omsorg for døende, må prioriteres.
Sykehjemslegen har ansvaret for den medisinske oppfølgingen av sykehjemmets beboere. Kravet i loven er at oppfølging skal være helsefaglig forsvarlig. Kommunen skal sørge for at kravet blir oppfylt. Helse- og omsorgspersonell må ha nødvendig kompetanse til å vurdere beboerens fysiske og psykiske helse.
Prioriteringsråd i beredskapsfaser
Kapasiteten er ikke påvirket av pandemien, og vurderinger gjøres i tråd med vanlig (klinisk) praksis.
Kapasiteten er ikke påvirket, og vurderinger gjøres i tråd med vanlig klinisk praksis.
Kapasiteten er alvorlig utfordret, slik at en ikke kan tilby helse- og omsorgstjenester til alle de som ville blitt tilbudt disse tjenestene i en normalsituasjon. I en slik situasjon vil driften avvike fra vanlig klinisk praksis.
I mange tilfeller vil reduksjon av aktivitetstilbud i sykehjemmet kunne ha minst alvorlige konsekvenser, men her må det tas individuelle hensyn med vurdering av behov og konsekvensene for den enkelte. Da flertallet av pasienter i sykehjem har demenssykdom – og mange også har alvorlig grad av demens - kan opprettholdelse av miljøtiltak og aktiviteter være vesentlig for å forebygge atferdsmessige og psykologiske symptomer ved demens (APSD), som kan være svært ressurskrevende å behandle.
Dersom smittesituasjonen gir behov for reduksjon av tjenestetilbud for en periode, må helsehjelp knyttet til ivaretagelse av liv og helse, samt dekking av grunnleggende behov, prioriteres i tråd med prioriteringskriteriene.
For personer med demens/kognitiv svikt, vil også tilsyn være en prioritert oppgave.
Pasienter som allerede er innlagt i sykehjem, vil i de fleste tilfeller være best tjent med å bli i sykehjemmet dersom det oppstår forverringer i helsetilstanden. Disse pasientene bør i de fleste situasjoner kunne få tilnærmet den samme behandlingen i sykehjemmet som de ville fått på sykehus. Pasient, og vanligvis også pårørende, skal så langt som mulig involveres i beslutninger om behandling i spesialisthelsetjenesten.
Gå i dialog med pårørende for å avklarer om de kan bidra.
Kapasiteten er kritisk begrenset, slik at enda færre pasienter/brukere kan tilbys helse- og omsorgstjenester. Det blir også nødvendig å vurdere og prioritere mer systematisk hvem som skal tilbys helsetjenester. I denne situasjonen er det kritisk mangel på ressurser.
I sykehjem vil ofte de fleste tiltak som ikke er grunnleggende for pasientene allerede være redusert ved alvorlig kapasitetsbrist (fase 1).
Prioriter:
ivaretagelse av liv og helse, samt dekking av grunnleggende behov
lindrende behandling og omsorg for døende
For øvrig må prioriteringskriteriene benyttes for å vurdere nødvendig omfang av helsefaglige prosedyrer og annen helsehjelp.
For en kortere periode vil det kunne bli nødvendig å prioritere legetilsyn til:
øyeblikkelig hjelp-tilstander
svært alvorlig sykdom
lindrende behandling og døende
Sårbare grupper, for eksempel barn, psykisk syke, rusavhengige, bostedsløse, personer med kognitiv svikt, eldre på sykehjem, aleneboende, personer med omfattende behov og pårørende med særlig tyngende omsorgsoppgaver, kan være spesielt utsatt for negative konsekvenser av redusert kapasitet i helse- og omsorgstjenestene i kommunene. Enkelte brukergrupper kan også ha varierende grad av utfordringer med å følge anbefalinger om smittevern, blant annet pga. språkbarrierer.
Kommunen bør legge planer for hvilke tjenester som må opprettholdes for sårbare hjemmeboende i alle faser av epidemien, og hva som ved behov kan avsluttes eller reduseres for en periode. Planer for den enkelte bør legges i dialog med tjenestemottakere og eventuelt pårørende, og bør ha vurdering av forsvarlig tidsramme.
Kommunene må sikre at foreldre til barn med store og sammensatte behov får forsvarlig hjelp og avlastning i de ulike fasene av epidemien. Det samme gjelder andre pårørende med særlig tyngende omsorgsoppgaver. Det må også planlegges for evt sykdom hos pårørende.