Medisinsk simulering er praktisk trening for leger og annet helsepersonell med sikte på å oppøve bedre kompetanse på pasientbehandling, uten at pasienten involveres i treningen. Simuleringsøvelser kan anvendes til blant annet å vurdere om læringsutbytte er godt nok til å gå videre på pasient. Simuleringsøvelser kan også anvendes for å vurdere om læringsutbyttet kan godkjennes i den konteksten utbyttet skal anvendes.
Simuleringsøvelser inngår som læringsaktivitet i flere spesialiteter. Det kan være form av ferdighetstrening med målrettet praktisk trening for å automatisere ferdigheter som hører til kliniske prosedyrer, oftest med direkte tilbakemelding og bruk av egnet treningsutstyr. Simuleringsøvelser kan også anvendes der en ønsker en refleksjonsbasert læring, for å oppnå dypere innsikt. Dette kan være i form av praksisnær teamtrening med gjenskaping av relevante situasjoner med utforsking av dilemma, beslutninger, atferd og hvordan ikke tekniske ferdigheter påvirker anvendelse av kompetanse. Det kan også ta form av klinisk intervju av simulert pasient (skuespiller) ved spesielt krevende kommunikasjonsoppgaver.
Vurdering ved simulering kan brukes før LIS-en får praktisere, altså vurdering av om LIS-en er kompetent nok til å utføre oppgaven i en reell situasjon (eksempel: koloskopi, innleggelse av thoraxdren, avansert hjerte-/lungeredning, traumemottak, mottak av dårlig barn), eller som en vurderingsform for tilbakemelding og videre læring i simulert setting.