Helsepersonell har ansvar for å vurdere om tolk er nødvendig for å sikre god informasjon og kommunikasjon, og for å yte forsvarlig helsehjelp. Den enkelte kommune må sørge for hensiktsmessig tilgang til og bruk av tolketjenester og finansiering av disse.
Tolkeutgifter i forbindelse med behandling ved offentlige helseinstitusjoner og hos private aktører som Regionale helseforetak (RHF) har inngått avtale med, skal dekkes av midler som er stilt til rådighet for de regionale helseforetakene gjennom statsbudsjettet.
Utgifter til tolk i forbindelse med tannbehandling til personer som omfattes av gruppene i tannhelsetjenesteloven § 1-3 eller som Stortinget har gitt rettigheter til tannhelsehjelp gjennom budsjettvedtak mv., dekkes over den offentlige tannhelsetjenestens budsjett.
Personer som ikke omfattes av gruppene i tannhelsetjenesteloven § 1-3 eller gruppene som Stortinget har gitt rettigheter til tannhelsehjelp gjennom budsjettvedtak mv, må som hovedregel dekke utgifter til tolk i forbindelse med tannbehandling selv.
UDI dekker utgifter til tolk i følgende tilfeller:
- I forbindelse med akutt tannbehandling for beboere i ankomstsentre og transittmottak. Se Helsetjenester for flyktninger, asylsøkere og familiegjenforente – Tannhelsetjenester.
- Når beboer i mottak får innvilget søknad om tilleggsytelser til tannbehandling. Utgifter til tolk skal inngå i tannlegens kostnadsoverslag. Se mer om prosess for søknad om tilleggsytelser i kapittelet Finansiering – Tannhelsetjenester.