1. Helse- og omsorgstjenesten sitt ansvar for innsatte i fengsel

Kommunen skal sørge for at personer som oppholder seg i kommunen, tilbys nødvendige helse- og omsorgstjenester, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 3-1 første ledd (lovdata.no). Dette inngår i kommunens sørge for-ansvar.

Kommunens ansvar omfatter alle pasient- og brukergrupper, herunder domfelte og varetektsinnsatte (heretter kalt innsatte) med blant annet somatisk eller psykisk sykdom, skade eller lidelse, rusmiddelproblem, sosiale problemer eller nedsatt funksjonsevne, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 3-1 annet ledd (lovdata.no).

I kommuner der det ligger fengsel inkluderer kommunens ansvar tilbud om helse- og omsorgstjenester til de innsatte i fengslene, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 3-9 (lovdata.no).

De kommunale helse- og omsorgstjenestene til innsatte i fengsel skal være en integrert del av det helhetlige helse- og omsorgstjenestetilbudet i kommunen. Den kommunale helse- og omsorgstjenesten skal organisere helse- og omsorgstilbudet til innsatte slik at det til enhver tid ytes forsvarlige helse- og omsorgstjenester og at helsepersonellet blir i stand til å overholde sine lovpålagte plikter, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 4-1 første ledd (lovdata.no) (lovdata).

Kommunens ansvar oppfylles ved at de kommunale helse- og omsorgstjenestene importeres inn i fengselet ved at nødvendige helse- og omsorgstjenester tilbys til de innsatte. Helse- og omsorgstilbudet som tilbys er faglig uavhengig. Dette innebærer at ledelsen i fengselet ikke kan instruere helse- og omsorgstjenesten, herunder helsepersonell, i deres kliniske vurderinger.

Helsedirektoratet anbefaler at de kommunale helse- og omsorgstjenestene til innsatte så langt det er mulig tilbys i egnede lokaler i det aktuelle fengselet og til faste tidspunkt.

For å oppfylle sitt sørge for-ansvar, må kommunen ha tilbud om blant annet følgende tjenester til innsatte, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 3-2 første ledd nr. 1-6 bokstav a og b (lovdata.no):

1. Helsefremmende og forebyggende tjenester, herunder:
   1. helsetjenester i skoler og
   2. helsestasjonstjeneste
2. Svangerskaps- og barselomsorgstjenester
3. Hjelp ved ulykker og andre akutte situasjoner, herunder:
   1. legevakt
   2. heldøgns medisinsk akuttberedskap,
   3. medisinsk nødmeldetjeneste, og
   4. psykososial beredskap og oppfølging
4. Utredning, diagnostisering og behandling, herunder fastlegeordning (lege i fengselet)
5. Sosial, psykososial og medisinsk habilitering og rehabilitering
6. Andre helse- og omsorgstjenester, herunder:
   1. helsetjenester i hjemmet,
   2. personlig assistanse, inkludert praktisk bistand, opplæring og støttekontakt

Helsetjenester i hjemmet og tjenester som personlig assistanse, inkludert praktisk bistand, opplæring og støttekontakt er også tjenestetyper som skal tilbys i fengslet. Den stedlige kommunale helse- og omsorgstjenesten kartlegger og melder tilbake til kommunen dersom en innsatt har behov for slike tjenester. Tjenester med varighet utover 2 uker, må det søkes om. Søknaden behandles i tråd med veileder for saksbehandling. Den kommunale helse- og omsorgstjenesten kan tilby den innsatte veiledning og bistand til å søke, ved behov. 

Les mer om tjenestene i helse- og omsorgstjenesteloven § 3-2 første ledd nr. 6 på helsenorge.no sine sider:

• Helsetenester i heimen (helsenorge.no)
• Praktisk bistand og opplæring (helsenorge.no)

Når ansatte i kriminalomsorgen yter praktisk bistand på vegne av den kommunale helse- og omsorgstjenesten, bør den kommunale helse- og omsorgstjenesten gi opplæring etter behov.

Etter helse- og omsorgstjenesteloven § 3-2 andre ledd (lovdata.no) skal kommunen ha knyttet til seg lege, sykepleier, fysioterapeut, jordmor, helsesykepleier, ergoterapeut og psykolog. Denne listen er ikke uttømmende, men er en oversikt over kjernekompetansen kommunen skal ha. Hver profesjon trenger ikke å være en del av den stedlige tjenesten i fengselet til enhver tid. Ledelsen i den kommunale helse- og omsorgstjenesten er ansvarlig for at medarbeiderne har nødvendig kunnskap om og kompetanse tilpasset innsattes helseutfordringer og innsatte som pasientgruppe, jf. forskrift om ledelse- og kvalitetsforbedring § 7 bokstav b (lovdata.no).

Innsattes ønske om foretrukket kjønn på behandlende helsepersonell tas med i vurderingen av gjennomføringen av behandlingen, f.eks. ved å benytte annet helsepersonell eller at innsatte henvises til tilsvarende tjeneste utenfor fengselet.

Mandelareglene nr. 24 og nr. 25 og de europeiske fengselsreglene 40.1- 41.5 har anbefalinger om helsetjenestens stedlige tilstedeværelse, sammensetning av personell og tjenester som skal ytes.

Innsatte kan ha behov for hjelp og bistand på flere livsområder. Når den innsatte har behov for langvarige og koordinerte helse- og omsorgstjenester skal kommunen tilby individuell plan, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 7-1 (lovdata.no).

Kommunen skal på eget initiativ vurdere om det kan foreligge rett til individuell plan, og skal tilby individuell plan uten krav til søknad (lovdata.no). Kommunen skal gi innsatte nødvendig informasjon og bør motivere innsatte til å samtykke til individuell plan.

Det er kommunen der fengselet ligger som har ansvaret for å utarbeide eller videreføre individuell plan og som dermed skal sørge for at arbeidet med individuell plan blir satt i gang eller videreført. Helsepersonell skal snarest mulig gi melding om innsattes behov for individuell plan til koordinerende enhet, jf. helsepersonelloven § 38 a (lovdata.no). Ansvaret for individuell plan er også regulert i forskrift om individuell plan ved ytelse av velferdstjenester i §§ 7 og 8 (lovdata.no). Se nærmere Helsedirektoratets Nasjonale veileder for samarbeid om tjenester til barn, unge og deres familier.

Det skal bare lages én individuell plan for hver person. Individuell plan bør ses i sammenheng med andre planer og inngå i et felles planverk. Dette gjelder for eksempel behandlingsplan og soningsplan. Samlet sett kan planverket sikre forsvarlig og helhetlig oppfølging på tvers av sektorer og ved sårbare situasjoner og overganger, eksempelvis ved permisjoner og løslatelse. En fremtidsplan utarbeidet av kriminalomsorgen under straffegjennomføring kan ikke erstatte en individuell plan for helse- og omsorgstjenester, men aktuelle punkter i fremtidsplanen kan tas inn i den individuelle planen.

Bostedskommunen bør inviteres til et samarbeidsmøte dersom det er behov for videreføring av individuell plan ved innsettelse eller ved løslatelse fra fengsel. Overføring av ansvaret for individuell plan bør planlegges i god tid før løslatelse. På den måten kan innsatte lettere nyttiggjøre seg tiltak som er igangsatt under straffegjennomføringen, og sikres nødvendig oppfølging etter løslatelse.

Tverrfaglig oppfølgingsteam kan være en hensiktsmessig arbeidsform ved oppfølging av innsattes individuelle plan, se Helsedirektoratets nasjonale veileder for personer med store og sammensatte behov kapittel 7 om tverrfaglig team.

Innsatte med behov for langvarige og koordinerte tjenester skal tilbys koordinator, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 7-2 (lovdata.no). Koordinerende enhet i kommunen mottar melding om behov for koordinator og oppnevner en koordinator når vilkårene for dette er oppfylt. En koordinator skal sørge for nødvendig oppfølging av innsatte som er pasient eller bruker, sikre samordning av tjenestetilbudet og fremdrift i arbeidet med individuell plan.

For barn under 18 år må kommunen vurdere om det foreligger rett til barnekoordinator, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 7-2 a (lovdata.no). Se også anbefaling om unge innsatte.

Fylkeskommunen der fengselet har sin beliggenhet, skal sørge for nødvendig tannhelsehjelp til innsatte, jf. tannhelsetjenesteloven § 1-3 første ledd bokstav f (lovdata.no), og bør tilby en orienterende tannhelseundersøkelse ved begynnelsen av fengselsoppholdet.

Innsattes rett til nødvendig tannhelsehjelp etter tannhelsetjenesteloven er nærmere beskrevet her.

Fylkeskommunens kan organisere tannhelsetilbudet til innsatte slik de selv finner det hensiktsmessig. Innsatte kan derfor motta tannhelsehjelp i eller utenfor fengselet, ut ifra fylkeskommunens organisering. Fylkeskommunen er ansvarlig for tannhelsehjelpen til innsatte, uavhengig av om behandlingen tilbys av fylkeskommunens ansatte eller av privatpraktiserende tannleger som har avtale med fylkeskommunen. Utgifter ved den offentlige tannhelsetjenesten, skal dekkes av fylkeskommunen, jf. tannhelsetjenesteloven § 5-1. Fylkeskommunen skal også dekke reiseutgifter, i samsvar med egne regler.

Det er tannhelsepersonellet ved behandlingsstedet som vurderer hva som nødvendig tannhelsehjelp for den enkelte. Den innsatte har rett til medvirkning og tjenestetilbudet skal så langt som mulig utformes i samarbeid med ham eller henne, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 3-1 (lovdata.no). Retten til medvirkning er nærmere beskrevet i Helsedirektoratets rundskriv til pasient- og brukerrettighetsloven, under omtalen av § 3-1.

I Helsedirektoratets veileder God klinisk praksis i tannhelsetjenesten beskrives nødvendig tannhelsehjelp blant annet som den informasjon og behandling som skal til for at den enkelte kan oppnå og selv bidra til å opprettholde akseptabel oral helse. Akseptabel oral helse innebærer at den enkelte ikke har smerter, ubehag eller alvorlige lidelser i munnhulen, og at vedkommende har tilfredsstillende tyggefunksjon, kan kommunisere og ha sosial omgang uten problemer som skyldes tennene. På bakgrunn av dette regnes det som god klinisk praksis å planlegge tannhelsebehandlingen i tråd med følgende prioriteringer: 

• Akutt behandling etter foreløpig undersøkelse og diagnose 
• Undersøkelse, diagnose og diskusjon om behandlingsalternativer 
• Informasjon og råd om forebygging av skader i tenner og munnhule 
• Begrensning av skadeutvikling og opplæring i egenomsorg 
• Behandling av patologiske tilstander i tenner, kjeve og munnhule 
• Erstatning av skadet tannsubstans 
• Tannkjøttbehandling 
• Rotbehandling 
• Erstatning av tapte tenner

Hva som er nødvendig tannhelsehjelp, må vurderes konkret i enhver situasjon. Uttrykket nødvendig tannhelsehjelp skal forstås som nødvendig hjelp av forsvarlig standard, basert på en individuell tannhelsefaglig vurdering av den enkeltes behov. Nødvendig tannhelsehjelp tilsvarer uttrykket nødvendig helsehjelp, som gjelder i helse- og omsorgstjenesten. Hva slags tannhelsehjelp fylkeskommunen skal tilby, vil derfor variere fra person til person.

Den offentlige tannhelsetjenesten skal sørge for nødvendig tannhelsehjelp til innsatte, uavhengig av den innsattes oppholdsstatus.

Innsatte kan klage etter tannhelsetjenesteloven § 2-3 (lovdata.no), dersom de ikke mottar den tannhelsehjelpen som de har krav på. Det betyr at innsatte kan klage om de ikke får nødvendig tannhelsehjelp av forsvarlig standard. Fylkeskommunen bestemmer hvem som er første klageinstans. Det er Statsforvalteren som er andre klageinstans. Den enkeltes klagemuligheter etter tannbehandling er omtalt på Helsenorges nettsider.

Pasient- og brukerombudet gir råd og veiledning om ulike deler av helsetjenesten, inkludert den offentlige tannhelsetjenesten. Innsatte kan blant annet få veiledning om rettigheter og informasjon om klagebehandling. Det er mer informasjon om dette på Pasient- og brukerombudets nettsider.

Ansvarlig helseforetak

Det regionale helseforetaket der fengselet har sin beliggenhet, skal jf. spesialisthelsetjenesteloven § 2-1 a (lovdata.no) sørge for at innsatte tilbys nødvendige spesialisthelsetjenester i og utenfor institusjoner, uavhengig av innsattes folkeregistrerte adresse.

Dersom den innsatte er under utredning eller behandling i spesialisthelsetjenesten fra helseforetak i egen bostedsregion i tiden før innsettelse i fengsel, skal den innsatte henvises for overføring til helseforetak i fengselets helseregion. Nytt helseforetak skal ikke vurdere den innsattes rett til nødvendig helsehjelp på nytt, men skal gjøre en selvstendig vurdering av forsvarlig oppfølging jf. spesialisthelsetjenesteloven §2-2 (lovdata.no).  

Utredning og behandling utenfor fengselet

Hvis nødvendige helse- og omsorgstjenester ikke kan tilbys i fengselet, skal innsatte tilbys tjenester utenfor fengselet. Kostnader til transport til og fra behandlingssted skal jf. Pasientreiseforskriften §§ 17 og 18 (lovdata.no) dekkes av helseforetaket. Hvis kriminalomsorgen eller politiet vurderer behov for ledsager(e) under transport for å for eksempel ivareta sikkerheten under transport, skal kriminalomsorgen ivareta sikkerheten for domfelte, mens politiet har ansvaret for personer i varetekt. Se skjema for ledsagelse av pasient med behov for særskilt kvalifisert ledsager (politi/kriminalomsorgen) (pasientreiser.no) for mer informasjon om økonomisk dekning ved denne type pasientreiser.

Varsling ved utskrivning av innsatte fra døgnopphold i helseinstitusjon skal skje dersom:

Hvis innsatte har behov for videre oppfølging fra den kommunale helse- og omsorgstjenesten skal spesialisthelsetjenesten varsle den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Det er den kommunale helse- og omsorgstjenesten i kommunen fengselet har sin beliggenhet som skal varsles, og ikke nødvendigvis innsattes oppførte fastlege utenfor fengselet.

Spesielt om psykisk helsevern og tverrfaglig spesialisert rusbehandling

Helsedirektoratet foreslår at helsetjenester i fengsel innen psykisk helsevern og tverrfaglig spesialisert rusbehandling:

• Er tilgjengelig til faste tider i fengsel.
• Er fysisk til stede i tilstrekkelig grad til å yte nødvendig helsehjelp til innsatte.
• Har et godt samarbeid med andre etater.
• Har fast behandlende personell i fengselet, dette for å sikre at behandlende personell har nødvendig kompetanse om særlige forhold som soning medfører for den innsatte (isolasjon m.m.)

Helsedirektoratet sine forslag er i tråd med de regionale helseforetakene sine anbefalinger i plan for styrking av helsetjenester i fengsel innen psykisk helsevern og tverrfaglig spesialisert rusbehandling (områdefunksjon) (helse-sorost.no, pdf) (helse-sorost.no, helse-midt.no, helse-nord.no, helse-vest.no).

Når det er nødvendig for å yte forsvarlige helse- og omsorgstjenester til innsatte, har helse- og omsorgstjenesten plikt til å bruke kvalifisert tolk. I vurderingen av om bruk av tolk er nødvendig, skal det blant annet legges vekt på om det kan kommuniseres forsvarlig uten tolk, og på sakens alvorlighet og karakter, jf. tolkeloven § 6 første ledd (lovdata.no). Ved tvil om kommunikasjonen blir forsvarlig uten tolk, bør det bestilles tolk.

Behovet for kvalifisert tolk kan være relatert til at den innsatte har begrensede norskkunnskaper, er samiskspråklig, hørselshemmet, døv eller døvblind.

Helse- og omsorgstjenesten skal informere innsatte om mulighet for bruk av tolk og forklare hvorfor det kan være nødvendig å bruke tolk, se brosjyre som er tilgjengelig på flere språk: Tolk for deg som er pasient i helsetjenesten – rett til informasjon på ditt språk.

Dersom innsatte likevel ikke ønsker å bruke tolk, må helsepersonellet foreta en faglig vurdering ut ifra innsattes helsesituasjon og mulige konsekvenser ved å la være og bruke tolk. Helsepersonellet kan i utgangspunktet ikke påtvinge pasienten en tolk. I noen tilfeller kan bruk av tolk være avgjørende for å gi helsehjelp på forsvarlig måte. Nødrett kan da legitimere bruk av tolk uten innsattes samtykke.

Bruk av tolk kan være en forutsetning for at innsattes rettigheter til informasjon og medvirkning oppfylles. Det kan også være en forutsetning for at innsatte skal kunne samtykke til helsehjelp. Informasjonen skal være tilpasset mottakerens forutsetninger, som blant annet kultur- og språkbakgrunn. I tillegg skal bruk av tolk vurderes ved eventuell informasjon til nærmeste pårørende. Retten til medvirkning og informasjon til innsatte og nærmeste pårørende fremgår av pasient- og brukerrettighetsloven §§ 3-1, 3-2 og 3-3 (lovdata).

Tolken som benyttes skal være kvalifisert. Det innebærer å oppfylle krav til å være registrert i Nasjonalt tolkeregister (IMDi), og holde en faglig forsvarlig standard, se krav til tolker i lov og forskrift (IMDi.no). Det er forbud mot å bruke barn som tolk, men det er gitt noen unntak i tolkeloven § 4 (lovdata.no). Pårørende eller andre personer bør heller ikke benyttes istedenfor kvalifisert tolk.

Etter tolkeloven § 7 annet ledd (lovdata.no) kan kravet om å bruke kvalifisert tolk fravikes når:

• det ikke er forsvarlig å vente til en kvalifisert tolk er tilgjengelig
• det er nødvendig i nødssituasjoner
• andre sterke grunner

Helse- og omsorgstjenesten kan velge mellom fremmøtetolking eller fjerntolking. Ved bruk av fjerntolking skal Helse- og omsorgstjenesten sikre tilfredsstillende tekniske løsninger, opplæring av ansatte og ivaretakelse av personvernet, jf. tolkeloven § 8 (lovdata).

Helsedirektoratet anbefaler at  helse- og omsorgstjenesten legger til rette for at innsattes ønske om tolk basert på kjønn kan imøtekommes, forutsatt at det finnes en kvalifisert tolk tilgjengelig. Dersom innsattes ønske ikke kan imøtekommes, kan fjerntolking være et alternativ til fremmøtetolking.

Etter tolkeloven § 15 annet ledd (lovdata.no) er tolken underlagt samme taushetsplikt som helsepersonell. Helse- og omsorgstjenesten skal sørge for at tolken gjøres kjent med sin taushetsplikt, og kan kreve at tolken skriftlig bekrefter at innholdet i reglene om taushetsplikt er kjent. 

Fram til 31. desember 2026 er det dispensasjon fra kravet om å bruke kvalifisert tolk, jf. tolkeloven § 7 femte ledd (lovdata.no). Det vil si at offentlige organer ikke er pliktige til å bruke kvalifisert tolk før etter denne datoen.