KAPITTEL 1. Arbeidsgivers ansvar

Med ansettelse mener vi inngåelse av arbeidskontrakt eller annen avtale ved fast eller midlertidig ansettelse, og ved innleie av arbeidskraft, for eksempel gjennom bemanningsbransjen.

Arbeidsgiver i helse- og omsorgstjenesten har ansvar for at de tjenestene som ytes er forsvarlige, i henhold til spesialisthelsetjenesteloven § 2-2 og helse- og omsorgstjenesteloven § 4-1, samt er i henhold til Forskrift om ledelse og kvalitetsforbedring i helse- og omsorgstjenesten. En forutsetning for å tilby forsvarlige tjenester er at personell som ansettes for å yte helsehjelp er egnet ut fra stillingens art og har de kvalifikasjoner og kompetanse som kreves for stillingen. Dette gjelder alle ansettelser og avtaleinngåelser, både i offentlig og privat virksomhet. Dette gjelder også for helsepersonell som er innleid, uavhengig av godkjenningsstatus. Arbeidsgiver må derfor også kontrollere kvalifikasjonene til personell som rekrutteres fra bemanningsbransjen, på lik linje med som ved øvrige ansettelser. 

Arbeidsgiver må forsikre seg om at den som ansettes har: 
•    Gyldig norsk autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning når dette er en forutsetning for ansettelsen
•    Nødvendige muntlige og skriftlige språkkunnskaper. Dette bør kontrolleres eksempelvis gjennom intervju. 
•    Nødvendig faglig kompetanse og ferdigheter. Dette kan dokumenteres gjennom faglig innrettet intervju.
•    Tidligere og nåværende arbeidsforhold dokumentert og attestert på en betryggende måte. Arbeidsgiver bør her også innhente referanser fra tidligere arbeidsgivere.

Arbeidsgiver som gjennom ansettelsesprosessen eller på annen måte blir gjort kjent med negative forhold av betydning for norsk godkjenning, bes informere Helsedirektoratet om dette.

Ved søknad om autorisasjon og lisens vurderer Helsedirektoratet dokumentasjon på utdanning. Autorisasjon er en forutsetning for spesialistgodkjenning. Arbeidsgiver kan be om at arbeidssøker legger fram dokumentasjon på sin utdanning, selv om arbeidssøker har norsk godkjenning. 

Godkjenningsstatus kan endre seg i løpet av en yrkeskarriere. Arbeidsgiver må sjekke at autorisasjon, lisens og spesialiststatusen er gyldig ved alle ansettelser. 

Godkjenningsstatus sjekkes i Helsepersonellregisteret (HPR)

En lisens er en begrenset godkjenning. Helsepersonell som ikke har rett til autorisasjon, kan innvilges lisens om vilkårene i helsepersonelloven § 49 vurderes oppfylt. Lisens kan bare gis til helsepersonell som er skikket ut fra lisensens art og omfang. Lisensen kan begrenses i tid, til en bestemt stilling, til spesielle typer helsehjelp, til yrkesutøvelse under veiledning eller på andre måter. 

Lisensens vilkår skal fremgå av vedtaket fra Helsedirektoratet. Arbeidsgiver skal alltid be arbeidssøker om å fremlegge lisensvedtaket, da vilkår og eventuelle begrensninger i lisensen ikke detaljert fremgår av HPR. Helsedirektoratet kan kontaktes for utfyllende informasjon.

Arbeidsgiver har ansvar for å sikre at søkeren har nødvendige faglige kvalifikasjoner og språkferdigheter. Videre har arbeidsgiver ansvar for at den som ansettes har kunnskap om norsk helsetjeneste, lovgivning og forsvarlighet i yrkesutøvelsen.

God kommunikasjon er en forutsetning for trygge tjenester. Dette betyr blant annet at helsepersonellet må kunne beherske språket på en måte som ivaretar sikker kommunikasjon med pasienter og annet personell. Arbeidsgiver har ved ansettelse av personellet, plikt til å påse at språkferdighetene er på et nivå som sikrer forsvarlig pasientbehandling.

Arbeidsgiver skal sørge for at helsepersonell som skal arbeide med barn eller personer med utviklingshemming, hvor det etter loven kreves politiattest, fremlegger dette ved tilbud om stilling.

Alle som ansettes i norsk helsevesen bør kunne dokumentere norsk på B2-nivå, både skriftlig og muntlig. Fastsettelse av språkkrav på B2-nivå er hjemlet i forskrift om tilleggskrav for helsepersonell med utdanning utenfor EØS-området. Tilsvarende krav bør stilles også for helsepersonell som ikke omfattes av tilleggskravsforskriften. Helsepersonell som kan dokumentere norsk på B2-nivå skal kunne uttrykke seg tydelig og gjøre seg forstått. De skal også kunne snakke med pasienter og kollegaer på en måte som ivaretar pasientsikkerheten.

Spåkkrav bør gjelde for alt helsepersonell og arbeidsgiveren har også anledning til å stille strengere språkkrav enn B2-nivå. Det er særlig viktig at helsepersonell uttrykker seg klart, tydelig og forståelig  i kontakt med utsatte grupper, for eksempel pasienter med dårlig hørsel eller kognitiv svikt.

Det er arbeidsgiverens ansvar å sørge for at helsepersonell snakker og forstår norsk godt nok til å tilby forsvalig helsehjelp. Helsedirektoratet anbefaler at tilsvarende krav også stilles til helsepersonell som allerede er ansatt i tjenesten, men som ikke oppfyller språkkrav på B2-nivå. For nyansatte kan det for eksempel stilles krav om at språkkrav må oppnås og dokumenteres før prøveperioden utløper.  

Det anbefales at arbeidsgivere stiller språkkrav ved ansettelse. I tillegg anbefaler Helsedirektoratet at helsepersonellets språknivå vurderes under intervju. Med språknivå menes både det muntlige og skriftlige nivået. Intervjuet bør gjennomføres av arbeidsgiveren og eventuelt en kollega som skal arbeide sammen med helsepersonellet. I intervjuet bør ja- og neispørsmål unngås, og helsepersonellet bør oppfordres til å snakket fritt. Intervjuer bør gjennomføres på norsk.