Mål 2: Utøver skal bli vurdert for rett til helsehjelp
Helsetjenesten plikter å forebygge vold og seksuelle overgrep, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 3-3a. Bestemmelsen gjelder først og fremst om personer er, eller kan være utsatt for vold og/eller overgrep. Etter § 2-1f i lov om spesialisthelsetjenesten har de regionale helseforetakene ansvar for å forebygge, avdekke og avverge vold og seksuelle overgrep. Det sentrale er at helsemyndighetene sammen med den kommunale helse- og omsorgstjenesten og spesialisthelsetjenesten sørger for at det bygges opp et tilbud til utøvere, som gjør at retten til helsehjelp faktisk kan oppfylles.
Helsedirektoratet har ikke identifisert barrierer i pasient- og brukerrettighetsloven, spesialisthelsetjenesteloven, folketrygdloven, prioriteringsforskriften for muligheten til å gi tidlig og god hjelp til utøvere. Imidlertid er det identifisert en barriere i poliklinikkforskriften som omhandler refusjon for behandling i spesialisthelsetjenesten ved henvisning av utøver.
Helsedirektoratet vurderer at det ikke er behov for endring av verken pasient- og brukerrettighetsloven eller prioriteringsforskriften for at utøvere skal kunne vurderes for rett til helsehjelp. Det kunne eventuelt vurderes å ta inn i en spesifikk angivelse av plikt til å ha et behandlingstilbud til personer som utøver vold i nære relasjoner i spesialisthelsetjenesteloven, f.eks. som en ny nr. 8 i § 2-1a første ledd, og evt. en ny nr. 8 i helse- og omsorgstjenesteloven § 3-2 første ledd.
Et behandlingstilbud eller rett til helsehjelp for en bestemt pasientgruppe må ikke være omtalt spesifikt i regelverket, for at denne gruppen skal kunne få et behandlingstilbud. For eksempel er opprettelsen av behandlingstilbud til personer som har selvopplevd risiko for å begå seksuelle overgrep mot barn, og oppbyggingen av et tilbud til personer med kjønnsinkongruens, ikke spesifikt nevnt i regelverk. Helsedirektoratet mener at det verken er ønskelig eller nødvendig å pålegge tjenestene en spesifikk plikt, eller å gi pasientgruppen en spesifikk rett for at de skal kunne få et tilgjengelig og likeverdig tilbud.
Lovverket regulerer ikke direkte hvem som kan henvise pasienter til avtalespesialister, BUP/DPS eller øvrig spesialisthelsetjenesten. I prinsippet kan alle henvise til behandling hos annet helsepersonell eller på et høyere tjenestenivå. Dersom det skal kunne kreves egenandel for poliklinisk behandling, eller ytes refusjon fra det offentlige ved behandling hos en avtalespesialist, stilles det imidlertid krav om at henvisningen kommer fra bestemte kategorier (helse)personell. Dette er regulert i poliklinikkforskriften § 2 (lovdata.no) og folketrygdloven kapittel 5 (lovdata.no), jf. bl.a. ftrl. § 5-7 tredje ledd. Etter disse reglene vil utøvere primært måtte henvises av lege eller psykolog for at det skal kunne kreves refusjon. Dersom kretsen av hvem som skal kunne henvise etter dette regelverk skal utvides, må dette reguleres gjennom en endring av poliklinikkforskriften § 2 og folketrygdloven kap. 5.
Alle henviste pasienter skal vurderes i samsvar med prioriteringsforskriften (lovdata.no). Rett til nødvendig helsehjelp inntrer når pasienten har forventet nytte av helsehjelpen og det er et rimelig forhold mellom kostnader og effekt. Helsedirektoratet vurdere at tidlig og god helsehjelp til utøvere vil medføre en stor besparelse og positiv effekt ved å forhindre ytterligere utøvelse av vold og overgrep. Det samme vil gjelde tidlig ivaretakelse av barn og unge som har vært utsatt for vold eller overgrep for å forhindre negativ utvikling på en rekke områder. En slik sårbarhet kan vare inn i voksenlivet (Vold i oppveksten, varige spor? NKVTS, 2019).
For flere fagområder er det utarbeidet prioriteringsveiledere. Prioriteringsveilederne skal være et praktisk hjelpemiddel når en skal ta stilling til om en pasient som er henvist, har rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten eller ikke. De skal bidra til at rettighetsvurderingen av "like" pasienter er uavhengig av klinisk fagområde, hvor i landet de bor og hvilket sykehus de henvises til.
Prioriteringsveilederen for hvert av fagområdene består av en liste over tilstander med veiledende rettighet og frist for hver tilstand innenfor det aktuelle fagområdet. For hver tilstand er det en oversikt over individuelle forhold som skal vurderes før det blir bestemt hva som skal være rettighet og frist for den enkelte pasient. Denne listen er ikke uttømmende, andre individuelle forhold kan også være aktuelle å vurdere for den enkelte pasient. Det er fordi prioriteringsveilederne inneholder anbefalinger på gruppenivå, mens pasient- og brukerrettighetsloven og prioriteringsforskriften omhandler individuelle pasienters rettigheter. Individuelle forhold kan tilsi at rettighetsstatus og/eller frist blir annerledes for den aktuelle pasienten enn for tilstandsgruppen som pasienten tilhører.
Verdens helseorganisasjon har i ICD-11 identifisert partnervold som et alvorlig og omfattende folkehelseproblem (Burns et al., 2020). Prioriteringsveiledere beskriver tilstander og ikke diagnoser. Gjeldende prioriteringsveiledere er fra 2015 med behov for revisjon i tråd med behovene i befolkningen og utvikling i fagområdene og føringer fra NOU 2018:16 (om prioritering i kommunen Det viktigste først), NOU, 2018) ble mestring trukket frem som et. Det bør vurderes om WHOs beskrivelse for vold kan beskrives som en tilstand i de relevante prioriteringsveiledere. Ikke alle utøvere av vold og overgrep har helseplager som skal behandles i spesialisthelsetjenesten, men dersom helsetjenesten har tydelige føringer og avklarte ansvarsområder og behandlingstilbud, vil dette legge til grunn en bedre planmessig utvikling i arbeidet rettet mot utøvere.
Menneskerettslige forpliktelser (EMK) og grunnlovsvern knyttet til myndighetenes plikt til forebyggingen av vold eller overgrep fremstår mangelfullt klarlagt. Både med tanke på gjeldende utforming av tjenestetilbud, men også med tanke på hvilken betydning dette har for en ny nasjonal strategi.
Delmål
- Personer som utøver vold eller overgrep, eller står i fare for dette skal kunne oppsøke behandling uten henvisning
- Flere enn i dag skal kunne henvise personer som utøver vold eller overgrep til egne behandlingstilbud i spesialisthelsetjenesten.
- Dette vil medføre at Poliklinikkforskriften må endres for at det skal kunne kreves refusjon for behandlingen etter reglene i poliklinikkforskriften og folketrygdloven kap. 5.
- Både sykepleiere, sosionomer, politi, kriminalomsorg, familiekontor, barnevern og andre relevante tjenester som kommer i kontakt med voldsutsatte familier bør kunne henvise med rett til refusjon. Formålet er at terskelen for å søke hjelp kan bli lavere og at spesialisthelsetjenesten blir mer tilgjengelig for denne gruppen pasienter enn slik den fremstår som i dag. Dette må reguleres gjennom en endring i poliklinikkforskriften og folketrygdloven kap. 5.
- Tilstander som tydeligere er tilpasset personer som utøver vold eller overgrep bør vurderes tatt inn i prioriteringsveilederne på en hensiktsmessig måte
- Klargjøre Norges menneskerettslige forpliktelser for forebygging av vold og overgrep