Alle som blir innkalt plikter å møte som vitne og forklare seg for retten, med mindre annet er bestemt ved lov. Helsepersonell er i utgangspunktet også underlagt forklarings- og vitneplikt.
Det er imidlertid gitt egne bestemmelser om vitnemål for helsepersonell i straffesaker i bl.a. straffeprosessloven §§ 118, 119 og 121 og i sivile saker i tvisteloven §§ 22-3 og 22-5. Helsepersonell har som utgangspunkt vitneplikt for barneverns- og helsenemnda etter barnevernsloven § 13-4.
Alle som blir innkalt har plikt til å møte og forklare seg for retten, med mindre annet er bestemt ved lov. Hensynet til at retten skal få den fulle og hele sannhet er tillagt større vekt enn hensynet til personvern og at personlige opplysninger ikke skal formidles videre. Enhver innskrenkning i vitneplikten reduserer domstolenes muligheter til å komme fram til riktig resultat. Enkelte helsepersonellgrupper er likevel unntatt fra vitneplikten.
Fritak fra forvaltningsmessig taushetsplikt
Alle som arbeider innen offentlig forvaltning har taushetsplikt etter forvaltningsloven.
- Retten/domstolene kan ikke ta imot forklaring eller opplysninger som vitnet har forvaltningsmessig taushetsplikt om jf. straffeprosessloven §§ 118og tvisteloven § 22-3. Det samme gjelder ved forklaring til politiet, jf. straffeprosessloven § 230. Helsepersonell med profesjonsbestemt/yrkesmessig taushetsplikt har i tillegg forvaltningsmessig taushetsplikt når de arbeider i det offentlige.
- Det departement som har ansvar for det aktuelle myndighetsområdet kan imidlertid samtykke i at bevisførsel som inneholder taushetsbelagt informasjon føres for retten. Slikt samtykke kan bare nektes når bevisføringen kan utsette staten eller allmenne interesser for skade, eller virke urimelig overfor den som har krav på hemmelighold. Landets statsforvaltere har fått delegert myndigheten til å samtykke eller gi slikt fritak til ansatte i helse- og omsorgstjenesten og helseforvaltningen.
- Forvaltningsloven § 13 a og forvaltningsloven § 13 b gir unntak fra taushetsplikten etter forvaltningsloven § 13. Dersom opplysningene ikke er taushetsbelagte gjelder heller ikke bevisforbudet. Samtykke fra den opplysningene gjelder er det vanligste unntaket. Statsforvalteren trenger ikke gi fritak fra den forvaltningsmessige taushetsplikten hvis den som har krav på taushet har samtykket til at opplysningene kan jf. forvaltningsloven § 13 a nr. 1.
Fritak fra yrkesmessig taushetsplikt
Helsepersonell har taushetsplikt etter helsepersonelloven for pasientopplysninger. For enkelte helsepersonellgrupper er vitneplikten derfor særlig begrenset.
- Det følger av tvisteloven § 22- 5 og straffeprosessloven § 119 at retten ikke kan ta imot forklaring av leger, psykologer, apotekere, jordmødre eller sykepleiere om noe som er betrodd dem i deres stilling, med mindre den som har krav på taushet (den opplysningene gjelder) samtykker. Her er det ikke bare forbudt å vitne, retten har også en plikt til å hindre at slik vitneførsel skjer. Det samme gjelder ved forklaring til politiet, jf. straffeprosessloven § 230 tredje ledd.
- Leger, psykologer, apotekere, jordmødre eller sykepleiere kan altså bare avlegge vitneforklaring eller avhøres av politiet dersom den som har krav på taushet samtykker. Det kan ikke søkes om fritak fra taushetsplikt for disse yrkesgruppenes taushetsplikt.
- Oppregningen av yrkesgrupper i § 119 og tvisteloven § 22-5 er uttømmende, det vil si at kun de yrkesgrupper som er uttrykkelig nevnt i bestemmelsen er omfattet av vitneforbudet. Det vises til Lovavdelingen i Justisdepartementet sin uttalelse datert 15. august 1996.
- For yrkesgrupper som ikke omfattes, men samarbeider nært med dem som er uttrykkelig nevnt i § 119 første ledd, vil unntak fra vitneplikt kunne følge av § 119 andre ledd. Det følger av nevnte bestemmelse at retten ikke skal ta imot vitnesbyrd fra «underordnede og medhjelpere som i stillings medfør er kommet til kunnskap om det som er betrodd de nevnte personer». Det forutsetter at medhjelperen har fått kjennskap til de aktuelle opplysningene som medhjelper til helsepersonell som nevnt i § 119.
- Forbudet mot å ta imot vitnemål faller bort «når forklaringen trengs for å forebygge at noen uskyldig blir straffet», jf. straffeprosessloven § 119 tredje ledd. Retten kan også frita et vitne som i utgangspunktet har vitneplikt, fra å svare på spørsmål om noe som er blitt betrodd det under sjelesorg, sosialt hjelpearbeid, medisinsk behandling mv., jf. straffeprosessloven § 121. Det er en fritaksadgang som vitne må påberope seg selv.
Ulik vitneplikt for helsepersonellgrupper
Taushetsplikten og vitneplikten er ulik for forskjellige helsepersonellgrupper.
- Prosesslovenes bestemmelser gjelder for færre grupper helsepersonell enn de som er omfattet av helsepersonelloven § 48. Det innebærer at pasienter har ulikt personvern avhengig av hvilken helseprofesjon helsepersonellet tilhører. Pasienten vil for eksempel ha slik beskyttelse som nevnt i straffeprosessloven § 119 overfor retten eller politiet ved betroelser til en lege, sykepleier, jordmor eller psykolog, men ikke ved betroelser til vernepleiere, sosialarbeidere eller helsefagarbeidere og hjelpepleiere.
Helsepersonells vitneplikt for barneverns- og helsenemnda
Helsepersonell skal uten hinder av taushetsplikt etter § 21 melde fra til barnevernstjenesten uten ugrunnet opphold:
a) når det er grunn til å tro at et barn blir eller vil bli mishandlet, utsatt for alvorlige mangler ved den daglige omsorgen eller annen alvorlig omsorgssvikt,
b) når det er grunn til å tro at et barn har en livstruende eller annen alvorlig sykdom eller skade og ikke kommer til undersøkelse eller behandling, eller at et barn med nedsatt funksjonsevne eller et spesielt hjelpetrengende barn ikke får dekket sitt særlige behov for behandling eller opplæring,
c) når et barn viser alvorlige atferdsvansker i form av alvorlig eller gjentatt kriminalitet, misbruk av rusmidler eller en annen form for utpreget normløs atferd,
d) når det er grunn til å tro at et barn blir eller vil bli utnyttet til menneskehandel
Dette følger av barnevernsloven § 13-2 første ledd og helsepersonelloven § 33 andre ledd. Se mer om opplysningsplikten i rundskriv til helsepersonelloven og kommentaren til § 33.
- Opplysningsplikten gjelder også ved pålegg fra barnevernstjenesten og andre organer som er ansvarlige for gjennomføringen av barnevernsloven
- De organene som er ansvarlig for gjennomføringen av barnevernsloven, kan gi pålegg til offentlige myndigheter om å gi taushetsbelagte opplysninger når dette er nødvendig i forbindelse med vurdering, forberedelse og behandling av saker etter barnevernsloven. Barnevernsloven § 13-14 første og andre ledd presiserer nærmere i hvilke tilfeller barnevernet har anledning til å innhente opplysninger ved pålegg. Når helsepersonell får pålegg om å gi opplysninger til barnevernet skal det opplyses i pålegget hvilken eller hvilke bestemmelser i barnevernsloven som er bakgrunnen for pålegget. I den grad det er mulig bør det også konkretiseres hvilke opplysninger som skal gis. Se mer om dette i rundskriv til helsepersonelloven og kommentarene til § 33.
- Adgangen til å gi pålegg om innhenting av opplysninger omfatter de organer som er ansvarlige for gjennomføringen av barnevernsloven og innebærer at også statlige barnevernmyndigheter som statsforvalteren og barneverns- og helsenemnda i gitte tilfeller kan gi pålegg om å gi opplysninger. Adgangen til å gi pålegg gjelder også ved rettslig prøving av barneverns- og helsenemndas vedtak, jf. barnevernloven § 13-4 tredje ledd. Det innebærer at domstolene både kan pålegge helsepersonell å gi opplysninger og at de kan motta taushetsbelagte opplysninger uavhengig av om disse tidligere er blitt fremlagt for nemnda eller ikke.
- Avhør av vitner som er innkalt etter ønske fra partene, og fremleggelse av dokumentbevis i barneverns- og helsenemnda skal skje etter reglene i tvisteloven så langt de passer, jf. barnevernsloven § 14-18. Opplysningsplikten ved pålegg etter barnevernsloven § 14-18 første og andre ledd går imidlertid foran taushetsplikt etter helsepersonelloven og forvaltningsloven. Så sant vilkårene er oppfylt opphever barnevernsloven § 13-4 både den yrkesmessige/profesjonsbestemte og den forvaltningsmessige taushetsplikten. Det er i disse tilfellene derfor ikke nødvendig med pasientens eller den det gjelder sitt samtykke.
- Tvisteloven §§ 22- 3 om forvaltningsmessig taushetsplikt og 22-5 om bevisfritak for yrkesgrupper i betrodde stillinger (leger, psykologer, apotekere, jordmødre eller sykepleiere) gjelder kun dersom barneverns- og helsenemnda ønsker forklaring om forhold som går ut over rammen for opplysningsplikten etter barnevernsloven § 13-4 første og andre ledd.
- Ved pålegg om utlevering av opplysninger er det organet i barnevernet som gir pålegget, som skal vurdere og definere om opplysningsplikten foreligger og hvilke opplysninger som er nødvendige og relevante for saken. Den som gir pålegget må imidlertid til en viss grad konkretisere hva slags opplysninger som skal gis. Barnevernstjenesten kan for eksempel ikke kreve utlevert en fullstendig pasientjournal fra en lege, da barnevernstjenesten ikke på forhånd kan vurdere om alle opplysninger i journalen er av betydning for saken. Barneverntjenesten må imidlertid kunne kreve alle opplysninger om en persons medikamentbruk uavhengig av om legen selv finner disse opplysningene relevante for spørsmålet om for eksempel omsorgssvikt. Både den som pålegger og den som blir pålagt å gi opplysninger har likevel et ansvar for å unngå at taushetsbelagt informasjon blir videreformidlet i et større omfang enn nødvendig. De det er aktuelt å innhente opplysninger fra kan bare bli pålagt å gi opplysninger som de allerede har. De kan ikke bli pålagt å innhente nye opplysninger.