Informasjon til nye medlemmer i kontrollkommisjonen

Velkommen som medlem 

Innledning 

Du har nettopp blitt oppnevnt som medlem i en kontrollkommisjon. Du skal ta fatt på et arbeid som er ansvarsfullt og utfordrende, men samtidig engasjerende og lærerikt.

Er du ny i rollen, anbefaler vi deg å:

• Lese denne siden med informasjon til nye medlemmer
• Klikke på lenkene og gjøre deg kjent med hele Helsedirektoratets nettside for kontrollkommisjonen for psykisk helsevern
• Ta e-læringskurset Velkommen som medlem i kontrollkommisjonen, eventuelt laste ned presentasjonen
• Ta e-læringskurset om bruk av tvang i psykisk helsevern og vurdering av samtykkekompetanse
• Søke kunnskap hos de andre medlemmene i din kontrollkommisjon

Tilbakeblikk 

Helt siden sinnsykeloven av 1848, har kontrollkommisjonene hatt en sentral posisjon i kontrollen av det psykiske helsevern i Norge. Kontrollkommisjonens rolle har vært diskutert ved flere korsveier. Den sentrale problemstilling har vært graden av nærhet kontrollkommisjonene skal ha til pasienten og institusjonene. I denne diskusjonen har det på den ene siden vært hevdet at nærheten øker kontrollkommisjonenes kunnskap og tilgjengelighet, men på den annen side utgjør den samtidig en fare for at kommisjonene blir stuevarme og institusjonstro.

Det har også vært et tema om kontrollkommisjonene har tilstrekkelig faglig tyngde til å kunne overprøve institusjonenes avgjørelser. Selv om det gjennom årene har vært rettet et nokså kritisk lys på kommisjonene, se for eksempel NOU 2019:14 Tvangsbegrensningsloven kap. 28 (regjeringen.no), har ordningen med små justeringer blitt stående som den sentrale garantien for at det ikke skal gjøres urett mot pasienter innen det psykiske helsevernet. 

Det norske systemet med en kontrollkommisjon som består av personer med medisinsk kompetanse, pasient/pårørende erfaring, juridisk kompetanse og generell menneskekunnskap, er unik. I Norden og Europa for øvrig, er det stort sett tillagt domstolene å treffe avgjørelser knyttet til en tvangsinnleggelse. 

Kommisjonene – oppnevning og oppgaver 

Kontrollkommisjonen er et uavhengig klage- og kontrollorgan som skal ivareta rettssikkerheten til pasienter innen psykisk helsevern. Det skal være en kontrollkommisjon knyttet til alle døgnenheter i spesialisthelsetjenesten og dagenheter/poliklinikker som er godkjent for å ha ansvar for tvungent psykisk helsevern.

Helsedirektoratet bestemmer, i samråd med Statsforvalteren, hvilke institusjoner den enkelte kommisjon skal ha ansvar for. I dag er det 54 kontrollkommisjoner i Norge. Se oversikt over kontrollkommisjoner og ansvarsområder - Helsedirektoratet. 

Hver kontrollkommisjon skal ha fire medlemmer: 

• Lederen skal være jurist 

• Et medlem skal være lege 

• Et medlem skal være en lekperson som enten selv har vært under psykisk helsevern, er eller har vært nærstående til en pasient, eller har representert pasientinteresser i stilling eller verv 

• Et medlem er en lekperson (ingen krav til bakgrunn) 

Alle medlemmene skal ha personlige varamedlemmer. 

Statsforvalteren oppnevner medlemmene for perioder på fire år. For å sikre kontinuitet, er det overlapp mellom medlemmenes perioder. I kommisjonen "din" vil du dermed møte andre medlemmer som kan dele kunnskap og verdifull erfaring med deg. 

Det finnes en egen veileder for Statsforvalteren i oppnevning av medlemmer til kontrollkommisjonene - Helsedirektoratet. 

Statsforvalteren utbetaler godtgjørelse til kontrollkommisjonens medlemmer, se godtgjøring til medlemmer av kontrollkommisjonene - Helsedirektoratet. 

Kommisjonens oppgaver 

Kontrollkommisjonene har tre hovedoppgaver:  

Behandle klager på:   

• Vedtak knyttet til tvungen observasjon eller tvungent psykisk helsevern   

• Vedtak knyttet til gjennomføring av tvungent vern   

Kontrolloppgaver 

• Dokumentkontroll av nye vedtak om tvungen observasjon og tvungent vern 

• Tremånederkontroll 

• Behandle søknader om forlengelse av tvungent vern utover ett år

Velferdskontroll, herunder kontroll av restriktive tiltak 

Se nærmere beskrivelse under oppgaver, saksbehandling og maler for kontrollkommisjonene - Helsedirektoratet. 

Møter og møtehyppighet 

Hvor ofte kommisjonens medlemmer møtes, vil variere etter hvor omfattende ansvarsområde den enkelte kommisjon har (både hvor mange pasienter og hvilken type institusjoner) 

• Institusjoner som er godkjent for tvungent psykisk helsevern med døgnopphold, skal oppsøkes minst en gang pr. måned.

• Andre institusjoner skal oppsøkes minst 4 ganger årlig. DPS'er med ansvar for pasienter under tvungent psykisk helsevern uten døgnopphold, må vurderes besøkt hyppigere.

• Noen av besøkene skal skje uanmeldt.

• I tillegg kommer møter for behandling av klagesaker og behandling av tremånederskontroll og søknader om forlengelse av tvungent vern utover ett år.

Taushetsplikt, personvern, habilitet 

Kontrollkommisjonens medlemmer er underlagt regler om taushetsplikt og habilitet. Taushetsplikten følger av forvaltningsloven §§ 13 til 13 e og psykisk helsevernforskriften § 44. Taushetsplikten gjelder selv om det enkelte medlem ikke har underskrevet en taushetserklæring.

Reglene om habilitet følger av domstollovens kap. 6 sammenholdt med psykisk helsevernlovens § 6-4 syvende ledd. Se Kontrollkommisjonens saksbehandling - Helsedirektoratet kap. 3 og 6 og personvern i kontrollkommisjonene - Helsedirektoratet - herunder informasjon om kontrollkommisjonenes personvernombud. 

Kontrollkommisjonens erfaring gir et unikt innblikk i hvordan det psykiske helsevernet fungerer. Dersom du som medlem av kommisjonen ønsker å delta i samfunnsdebatten, eller får spørsmål fra media om forhold du er kjent med gjennom kommisjonsarbeidet, må du overholde taushetsplikten. 

Psykisk helsevern og behandling av alvorlig psykisk lidelse 

Psykisk helsevern 

Mennesker med psykiske problemer kommer vanligvis først i kontakt med helsetjenesten i kommunen (fastlege, helsestasjon, psykiatrisk sykepleier, psykolog m.fl.). Noen henvises da videre til spesialisthelsetjenesten/ psykisk helsevern. 

Innbyggerne finner informasjon om psykisk helsevern på helsenorge.no (Helsenorge). Denne informasjonen kan også være nyttig for medlemmer av kontrollkommisjonene. 

Kontrollkommisjonene har ingen funksjoner rettet mot psykisk helsearbeid i kommunene, men kun mot psykisk helsevern i spesialisthelsetjenesten som er underlagt de regionale helseforetakene. 

Behandling i psykisk helsevern 

Psykisk helsevern tilbyr et bredt spekter av behandlings- og omsorgstilbud. Behandlingen kan skje i psykisk helsevern for barn og unge, ved distriktspsykiatriske sentra (DPS) eller sykehus. Pasienten kan bo hjemme og gå til poliklinisk behandling, eller ha døgnopphold på institusjon. 

Distriktspsykiatriske sentra (DPS) har hovedansvar for generelle tilbud innen psykisk helsevern. Det kan ha døgntilbud, dagtilbud, poliklinikk og ambulante team. DPS'ene har nært samarbeid med kommunene i opptaksområdet. 

De fleste mennesker med en psykisk lidelse får den hjelpen de trenger ved et DPS eller i et samarbeid mellom DPS og kommunens helse- og omsorgstjenester. 

DPS kan tilby ulike former for behandling i form av samtalebehandling, miljøterapi, familiesamarbeid/psykoedukasjon og / eller legemiddelbehandling. Mange DPS tilbyr også gruppeterapi. 

DPS skal i tillegg bistå med tilrettelegging av individuell plan og koordinering av hjelpetilbud samt opplæring og informasjon om ulike psykiske lidelser til pasienten, pårørende og samarbeidspartnere. 

Se for øvrig informasjon om Brukermedvirkning - Helsedirektoratet og Pårørendeveilederen - Helsedirektoratet. 

F(ACT) team (Flexible Assertive Community Treatment, eller fleksibelt aktivt oppsøkende behandlingsteam) er tjenestemodeller for oppsøkende og helhetlige tjenester til personer med alvorlige og sammensatte psykiske lidelser. Du kan lese mer om slike team her: ACT-, FACT- og FACT ung-team - Helsedirektoratet. 

I perioder kan man trenge hjelp i form av en innleggelse på en døgnavdeling. Dette kan dreie seg om innleggelse i en akuttpsykiatrisk avdeling eller noe lengre tids innleggelse på en døgnavdeling fordi man har en særlig vanskelig og/eller komplisert lidelse. Ved innleggelse på sykehus vil man få tilsvarende behandlingstilbud som nevnt over. 

Sykehusavdelingene skal gi et ytterligere spesialisert tilbud. Eksempler på tilbud som vanligvis ligger på sykehusnivå er: 

• Akuttpsykiatri 

• Sikkerhetspsykiatri, lokale og regionale sikkerhetsposter 

• Spesielt tilrettelagte behandlingsenheter, eksempelvis for spiseforstyrrelse- og alderspsykiatri

Frivillig eller tvungent psykisk helsevern 

Psykisk helsevern skal som hovedregel skje ved frivillighet. Respekt for pasientens autonomi er et grunnleggende prinsipp i helseretten, både ved somatisk og psykisk helsehjelp. 

De fleste pasientene som behandles i det psykiske helsevern mottar frivillig behandling, poliklinisk eller ved innleggelse. Dersom pasienten er under tvungent psykisk helsevern, skal dette skje under ansvar av en institusjon (sykehus eller DPS) som er godkjent av Helsedirektoratet for tvungent psykisk helsevern, jf. psykisk helsevernloven (phvl.) § 3-5 (Lovdata). 

Informasjon om tvungent psykisk helsevern og ulike tvangsvedtak i psykisk helsevern finnes i psykisk helsevernloven og Helsedirektoratets ulike rundskriv knyttet til loven - Helsedirektoratet. 

På helsenorge.no finnes informasjon til befolkningen om frivillighet kontra tvang innen psykiske helsevern (Helsenorge). Denne informasjonen kan også være nyttig for medlemmer av kontrollkommisjonene. 

Helsedirektoratet har utarbeidet Nasjonale faglige råd for forebygging av tvang i psykisk helsevern for voksne - Helsedirektoratet som skal: 

• Bidra til å forebygge bruk av tvang i psykisk helsevern for voksne 

• Bidra til å redusere uønsket variasjon i bruk av tvang 

• Bidra til god kvalitet i tjenesten 

• Være en del av nasjonale pasientforløp psykiske lidelser - Helsedirektoratet 

• Inngå i virksomhetenes arbeid etter kravene i forskrift om ledelse og kvalitetsforbedring i helse- og omsorgstjenesten 

Se statistikk for bruk av tvang i psykisk helsevern - Helsedirektoratet. 

Oversikt over klagebehandling av tvang i psykisk helsevern, herunder kontrollkommisjonens aktivitet, finnes her: Kontroll av tvangsbruk i psykisk helsevern - Helsedirektoratet.

"Alvorlig sinnslidelse" og behandling i psykisk helsevern 

Alvorlig sinnslidelse 

Alvorlig sinnslidelse er hovedvilkåret for å anvende tvungent psykisk helsevern. Se kommentar til begrepet "alvorlig sinnslidelse", jf. phvl. § 3-3 - Helsedirektoratet 

Begrepet er ikke en medisinsk diagnose, men et rettslig begrep som er direkte knyttet til psykisk helsevernloven. Den medisinske forståelse er imidlertid helt avgjørende for å kunne forstå det rettslige begrepet alvorlig sinnslidelse. 

Kodeverket ICD-10, som brukes for registrering av lidelser, har et eget kapitel med psykiske lidelser og atferdsforstyrrelser. I dette klassifikasjonssystemet finnes ikke begrepet alvorlig sinnslidelse. 

Informasjon om ICD-11, som på sikt skal erstatte ICD-10, finnes her: Oppgradering av internasjonal klassifikasjon for diagnoser (ICD) i Norge - Helsedirektoratet 

Psykoser 

Kjerneområdet for begrepet alvorlig sinnslidelse er psykose. Her gis en kort omtale av noen nøkkelbegrep, definisjoner og en kort oversikt over aktuelle diagnoser. 

Det sentrale kjennetegnet ved psykose er sviktende realitetsvurdering eller realitetsbrist. Det betyr at pasientens oppfatning og tolkning av virkeligheten er bristende, sviktende eller feilaktig. Pasienten kan for eksempel høre stemmer som ingen andre hører, eller oppfatte at noen ser på ham/henne på gaten, eller at det for eksempel planlegges et komplott. 

Symptombildet ved psykose kan variere. Det kan dreie seg om: 

• Hallusinasjoner (sanseopplevelser for syn, hørsel, lukt, smak eller berøring som oppleves uten at det foreligger stimulering av sanseorganene) 

• Vrangforestillinger (personen er overbevist om noe som ikke samsvarer med virkeligheten) eks. paranoide forestillinger når man føler seg forfulgt eller overvåket eller depressive vrangforestillinger ved alvorlig depresjon 

• Måten man tenker på kan være endret, f. eks. tankene stopper opp (tankeblokk), eller tankene er desorganisert (usammenhengende tale)

• Forvirring/svekket orientering 

• Bisarr atferd 

Pasienter med psykotiske symptomer har gjerne avvikende adferd og sosial funksjonssvikt. Dette skyldes at pasienten til dels handler ut fra sine psykotiske forestillinger eller at det kan være vanskelig å forholde seg til omverden. Psykose kan også gjøre det utfordrende å forstå sosiale situasjoner, og føre til misforståelser. Dette kan føre til sterk uro og impulsive handlinger. Hvis symptomene ikke er så omfattende, trenger ikke psykosen føre til merkbar funksjonssvikt. 

Psykosesymptomer kan deles inn i positive og negative psykosesymptomer:

• Positive symptomer: Tillegg av opplevelser som vanligvis ikke er til stede

• Negative symptomer: Bortfall av normale funksjoner

Eksempler på positive psykotiske symptomer: 

• Hallusinasjoner 

• Ulike vrangforestillinger (paranoide forestillinger, grandiose forestillinger, depressive vrangforestillinger) 

Eksempler på negative symptomer: 

• Følelsesmessig avflatethet 

• Initiativløshet, passivitet 

• Sosial tilbaketrekning 

Psykotiske pasienter har ofte redusert sykdomsinnsikt. De oppfatter sine hallusinasjoner og vrangforestillinger som virkelige og konkrete fenomener. Noen pasienter vil imidlertid kunne ha sykdomsfølelse, dvs. at de opplever seg som syke og behandlingstrengende, uten at de knytter det til den lidelsen de har. 

Psykose forekommer ved forskjellige primære psykoselidelser som schizofreni, schizoaffektiv lidelse og vrangforestillingslidelse/paranoid psykose, men også ved stemningslidelser som bipolar lidelse (manisk eller depressiv psykose) og alvorlig depresjon med psykose. Psykosesymptomer kan også forekomme ved traumelidelser. Organiske psykoser er forårsaket av somatisk sykdom, f.eks. hjernesykdom. Inntak av rusmidler er en vanlig årsak til psykose. 

Andre tilstander som kan oppfylle lovens vilkår "alvorlig sinnslidelse" 

Den overveiende andel av tilfellene med alvorlige sinnslidelser utgjøres av psykosetilstandene. Av forarbeidene til psykisk helsevernloven, fremgår det imidlertid at man ikke ønsket å avgrense hovedkriteriet for tvungent psykisk helsevern, til bare å omfatte psykoser. Hvilke tilstander som i tillegg til psykosene kan være en alvorlig sinnslidelse, vil bero på en helhetsvurdering av hvilke utslag sykdommen gir seg. 

I tillegg til de aktive psykosene, kan for eksempel visse svært manifeste avvikstilstander av ikke-psykotisk karakter der funksjonssvikten er like stor som den man ser ved psykoser, anses for å være en alvorlig sinnslidelse. Eksempler på andre tilstander som kan falle inn under «alvorlig sinnslidelse» kan være personlighetsforstyrrelser og alvorlige spiseforstyrrelser. 

Se for øvrig mer om psykose (Helsenorge) og  bipolar lidelse (Helsenorge). 

Behandling av alvorlige psykiske lidelser 

Helsedirektoratet har laget retningslinjer for behandling av psykiske lidelser og Nasjonale pasientforløp for psykisk helse og rus, se Psykisk helse - Helsedirektoratet. Se mer om behandling av psykose her: Psykose - Helsedirektoratet. 

Spesielt om behandling med legemidler 

Legemidler er en vesentlig del av behandlingen av alvorlige sinnslidelser. 

Antipsykotika brukes i behandlingen av psykoselidelser, som for eksempel schizofreni, se Antipsykotika (Norsk legemiddelhåndbok) og antipsykotiske legemidler (Metodebok). 

Enkelte antipsykotiske legemidler er også godkjent til bruk ved stemningslidelser. Antipsykotiske legemidler er på gruppenivå et godt dokumentert akuttbehandlingstiltak for å redusere psykosesymptomer ved schizofreni og lignende psykoselidelser. Hos pasienter med schizofreni og lignende psykoselidelser har vedlikeholdsbehandling med antipsykotika tilbakefallsforebyggende effekt. Enkelte antipsykotiske legemidler virker beroligende og kan derfor være virkningsfulle i akuttfasen av en psykose dersom denne er preget av angst, uro og søvnvansker. 

Antipsykotika kan også være forbundet med bivirkninger som for eksempel vektøkning, søvnighet, ugunstig påvirkning av fettstoffer og blodsukkernivå samt bevegelses- og hormonforstyrrelser. 

Antipsykotika finnes i tablettform, og noen av legemidlene kommer også i form av langtidsvirkende injeksjoner (depotinjeksjoner). Langtidsvirkende injeksjoner gis med sprøyte. Virkestoffet frisettes gradvis til blodet over flere uker eller måneder og virker på denne måten over en lengre tidsperiode sammenlignet med tabletter. Langtidsvirkende injeksjoner med antipsykotika gis med intervallene fra uker til måneder mellom hver injeksjon. 

Antidepressiva brukes i behandling av depresjon, se antidepressiva (Norsk legemiddelhåndbok) og depresjon (Metodebok). Det finnes flere grupper antidepressive legemidler, og de forskjellige gruppene virker på ulik måte. Legemidler fra gruppen SSRI (Selektive serotoninreopptakshemmere (Norsk legemiddelhåndbok) er de mest brukte. 

Benzodiazepiner er en legemiddelgruppe med blant annet angstdempende, beroligende og søvnfremkallende virkning, se benzodiazepiner (Norsk legemiddelhåndbok). Ved bruk av benzodiazepiner over tid er det fare for tilvenning, skadelig bruk og avhengighet. Derfor bør behandlingen foregå i en tidsavgrenset periode, se Benzodiazepiners virkning - Helsedirektoratet og Behandlingsvarigheten med benzodiazepiner - Helsedirektoratet. 

Enkelte antiepileptiske legemidler brukes som stemningsstabiliserende legemidler i behandlingen av stemningslidelser, se Stemningsstabiliserende midler (Norsk legemiddelhåndbok). Litium er også et legemiddel som brukes stemningsstabiliserende, se Litium (Norsk legemiddelhåndbok). 

Det er ikke uvanlig å bruke flere legemidler samtidig. Enkelte kombinasjoner av legemidler kan være uheldige da det ene legemiddelet kan påvirke det andre slik at effekten blir økt eller redusert. Det kan også medføre bivirkninger. Fare for slike interaksjoner mellom legemidler kan gjøre det nødvendig med tettere oppfølging eller justering av legemiddeldosen, se Interaksjoner (Norsk Legemiddelhåndbok). 

Kontrollkommisjonen - arbeidsfellesskap og roller 

En kontrollkommisjon består i utgangspunktet av fire mennesker med svært ulik bakgrunn. Det er viktig at hvert medlem bidrar ut fra sin formelle posisjon, men også ut fra sine personlige egenskaper. 

Hver kommisjon er en liten enhet som skal samarbeide over lang tid. Oppgaven med å bygge opp og vedlikeholde kommisjonen som arbeidsfellesskap kan være utfordrende: 

• Kompetanse og profesjonalitet er viktig for å kunne fungere med trygghet og selvstendighet. 

• Et fellesskap kan være avgjørende for å holde ut møtet med andres lidelse og sterke inntrykk. 

At kommisjonens medlemmer opplever store utfordringer på det menneskelige plan, er en del av kommisjonens hverdag. Det kan derfor være nyttig med en «debriefing» i spesielle situasjoner. 

Hvis kommisjonen opplever problemer som ikke lar seg løse internt, kan lederen eller medlemmene henvende seg til Statsforvalteren for å få råd. 

Rollen til lederen/juristen 

Kommisjonens leder skal legge forholdene til rette slik at alle medlemmene føler seg trygge i utøvelsen av arbeidet. Lederen har ansvaret for hvordan arbeidet i kommisjonen gjennomføres. Dette gjelder både det praktiske arbeid, slik som å sette opp møteplaner, attestering av godtgjørelse til medlemmene, men også gjennomføring av kommisjonens møter. 

Kommisjonens leder har ansvaret for at de øvrige medlemmene får tilgang på nødvendig underlagsmateriale til det arbeid som skal utføres. Det er også lederens oppgave å legge til rette for at medlemmene får stille spørsmål under møter. Kommisjonens leder må være oppdatert på de juridiske føringene for kontrollkommisjons arbeid og skal formidle dette til de øvrige medlemmene, både i form av veiledning, men også ved å sørge for distribuering av rundskriv m.m. 

Rollen til legen 

I mange kommisjoner er legen allmennlege og har sitt daglige virke som behandler, gjerne som fastlege. I kontrollkommisjonen er imidlertid legens rolle en annen. Her har vedkommende rollen som medisinsk sakkyndig. Det er viktig at legen er bevisst på forskjellen mellom disse to rollene. 

Rollen til det alminnelige lekmedlemmet 

Dette medlemmets rolle er å representere den alminnelige sunne fornuft. I enkelte kommisjoner har vedkommende en fagbakgrunn som for eksempel sykepleier/sosionom. Rollen vil da ofte bære noe preg av dette som tilførsel av ytterligere kompetanse til kommisjonen. 

Det er viktig at kontrollkommisjonens medlemmer ikke identifiserer seg med institusjonen eller behandlerrollen. Dette kan være en særlig utfordring for de av kommisjonens medlemmer som har yrkeserfaring fra helsetjenesten. 

Rollen til bruker-/pårørendemedlemmet 

Erfaringene dette medlemmet har fra tidligere, kan være svært forskjellig, for eksempel: 

• Pasienterfaring som kan romme alt fra frivillig vern, til å ha vært underlagt tvang i lengre tid 

• Pårørendeerfaring fra psykisk helsevern med positive og/eller negative erfaringer 

• Representasjon i verv (for eksempel praktiske oppgaver i et brukerråd eller interessepolitisk arbeid i en organisasjon) 

Bruker-/pårørendemedlemmet bør formidle eventuelle egne erfaringer på en generell måte. 

Pasient- og pårørendeorganisasjonene har ofte klare holdninger, som kan deles av bruker-/pårørendemedlemmet. Kontrollkommisjonsordningen har imidlertid et mandat som gir liten mulighet for å opptre som representant for en organisasjon. Kontrollkommisjonsmedlemmene som er medlem av en bruker- eller pårørendeorganisasjon, representerer ikke organisasjonen i sitt virke i kommisjonen, men er personlig oppnevnt. 

Dersom en bruker-/pårørenderepresentant har personlig erfaring fra institusjonen som kommisjonen er knyttet til, er dette i utgangspunktet ikke til hinder for å utøve vervet som medlem i kontrollkommisjonen.  

Rollen til varamedlemmene 

Varamedlemmer opplever ofte at det er krevende å være med i kontrollkommisjonen fordi erfaringene og læringen blir spredt utover i tid. Av den grunn bør forventningene til et varamedlem være mindre enn til de faste medlemmene. 

At et varamedlem ikke møter så hyppig, kan imidlertid være en unik kompetanse. Det å se ting med nye øyne kan føre til at det blir stilt viktige spørsmål som kan bidra til at kommisjonens uavhengighet blir opprettholdt, og også hindre at fastlåste holdninger får grobunn i kommisjonen. 

I noen kommisjoner trekkes varamedlemmene mer intensivt med ved ferieavvikling og samlinger innad i kommisjonen. Det er også mulig at et medlem og dennes vara kan dele mer likelig på arbeidsmengden. For noen kan den fleksibiliteten være en forutsetning for deltakelse i en kommisjon. 

Mer informasjon om de forskjellige rollene finnes i rundskriv om oppnevning av medlemmer av kontrollkommisjonene - Helsedirektoratet.

Kontrollkommisjonens kontakt med andre 

Kontrollkommisjonens kontakt med pasientene 

Pasientbesøk 

Kontrollkommisjonens besøk i institusjonene er omtalt i Saksbehandlingsrundskriv for kontrollkommisjonene kapittel 12.1: Besøk i institusjonene - Helsedirektoratet. 

Eksempel – "Knut" 

Her er et eksempel på hvordan kommisjonen kan gjennomføre et besøk: 

Knut er blitt underlagt tvungent psykisk helsevern. To medlemmer av kontrollkommisjonen oppsøker avdelingen hvor Knut oppholder seg. De ber miljøpersonalet om å informere «Knut» om at de er tilstede og at han kan få snakke med dem hvis han ønsker.

Om Knut ønsker det, går de inn på rommet hans eller et møterom, og lukker døren. Samtalen tilpasses forholdene. Avklaringen om Knut ønsker å klage, stilles som åpne spørsmål, for eksempel «Hva vil du …». Dette for å unngå implisitte forventninger om klage eller ikke klage. Lukkede spørsmål (med ja/nei svar) kan være fornuftige når pasienten er nær ved å bestemme seg, for eksempel «Du vil altså hjem?», «Vil du at vi skal oppnevne advokat for deg?» 

Hvis Knut er uklar på hva han ønsker, kan det foreslås at han tenker seg om og heller kontakter dem senere. Her kan man gjøre Knut oppmerksom på at personalet også kan motta klage og formidle den videre. Hvis Knut framfører en klage og ønsker å utdype den der og da, kan det være fornuftig å avrunde samtalen med for eksempel å si «Dette er det riktig at du framfører i klagesaksmøtet og ikke bare overfor oss». 

Avslutningsvis kan man gi konkret informasjon om hva som blir neste skritt, for eksempel: 

• Advokaten vil komme til deg her på sykehuset så dere sammen kan forberede dere

• Du slipper å betale utgiftene til advokaten

• Selve klagesaken vil bli avholdt her på sykehuset

• Klagen vil bli behandlet neste onsdag

Noen ganger er det tvil om pasienten har fremsatt en klage. I en slik situasjon kan åpne spørsmål bidrar til klarhet. Har pasienten selv sagt «Jeg klager», «Jeg vil hjem» foreligger en klage, men det bør likevel avklares om pasienten ønsker en klagesaksbehandling. 

Kontrollkommisjonens gjennomføring av klagesaksmøte er omtalt i saksbehandlingsrundskrivet, kapittel 11.3 Klagesaksmøtet - Helsedirektoratet. 

Pasientens verdighet i klagesaksmøter 

Klagesaksmøter mellom pasient og kommisjonen skal avvikles med verdighet på linje med saker som behandles i domstolene, men med mindre strenge rammer. Det er flere forhold som kan være av betydning for at møtene kan avvikles etter disse intensjonene: 

• Bord og stoler i møterommet bør være slik plassert at det blir en riktig balanse mellom å skape kontakt og ivareta en formell ramme. Rommet bør ryddes for duker, lysestaker og lignende.

• Dørene åpnes først når kommisjonen er samlet og forberedt.

• Kommisjonsmedlemmene bør ha nøytralt antrekk.

• Kaffedrikking og lignende kan ha negativ innvirkning på rammene rundt et møte.

• Kommisjonslederen legger til rette for at det som skal skje i møtet er forutsigbart for alle.

• Institusjonen kan også trenge veiledning om den rettslige rammen.

• Om klageren er beltelagt, må spørsmålet om framstilling i transportbelte være avklaret før møtet.

• Hvis klager og advokat vil konferere på tomannshånd, må også institusjonens representanter forlate møterommet, for å tydeliggjøre kommisjonens uavhengighet.

• Pasientens navn bør sjekkes i god tid før møtet mht habilitet, pasienten kan dermed spares for ubehagelige situasjoner. Pasienten vil kunne oppleve at både det skriftlige materiale og spørsmålene som stilles i møtet, griper rett inn i alvorlige hendelser i livet til vedkommende. Måten kontrollkommisjonen henvender seg til pasienten på, hvordan spørsmålene stilles, og hvordan pasientens verdighet ivaretas, vil kunne være avgjørende for pasientens opplevelse av møtet.

I saksbehandlingsrundskriv kapittel 13 - Helsedirektoratet omtales kontrollkommisjonens sikkerhet der pasienten vurderes å kunne utgjøre en fare for medlemmene. 

Kontrollkommisjonens kontakt med pasientens nærmeste pårørende 

Kontrollkommisjonen kommer ofte i kontakt med pasientens pårørende. Nærmeste pårørendes klagerett gjør at de kan være part i en klagesak. Typiske tilfeller er: 

• Nærmeste pårørende klager på avslag på begjæring om innleggelse.

• Nærmeste pårørende klager på utskriving/opphør av det tvungne vernet.

• Det hender også at pasienten ønsker pårørende til stede i en behandling av en klage de selv har fremmet.

Mer informasjon finnes i saksbehandlingsrundskrivet kapittel 8: Kontrollkommisjonens rolle overfor nærmeste pårørende - Helsedirektoratet og Pårørendeveilederen - Helsedirektoratet. 

Kontrollkommisjonens kontakt med institusjonen 

 Kontrollkommisjonens uavhengighet 

Kontrollkommisjonen skal være et uavhengig organ (psykisk helsevernloven § 6-3). Lederen av kommisjonen skal for eksempel påse at kommisjonen ikke følger arbeidsrutiner som undergraver kontrollkommisjonens uavhengighet. 

Det kan tidvis være krevende for kontrollkommisjonen å opprettholde sin uavhengighet til institusjonen, fordi kommisjonen jo forholder seg til menneskene som arbeider der. Kommisjonen bør fortløpende være oppmerksom på å holde korrekt distanse. 

Vi vil nedenfor nevne noen områder hvor hver kommisjon må finne sin form. 

Samarbeid – konflikt 

Å være et kontrollorgan innebærer ikke å «avsløre» institusjonen, men å vise selvstendighet og å ha et kritisk blikk i forhold til praksisen ved institusjonen. Noen institusjoner ser på kommisjonen som et bidrag til å sikre kvaliteten, men kommisjonen kan også bli sett på som «sand i maskineriet». Samtidig kan kommisjonens rolle i seg selv kan være konfliktskapende. Det er viktig å huske at et godt samarbeid mellom institusjon og kommisjon vil danne et godt grunnlag for kommisjonens arbeid, og dermed være til det beste for pasientene. 

Det kan være et tegn på at relasjonen til institusjonen er blitt uheldig, dersom vurderingene påvirkes av hvem som står for vedtaket (enten i positiv eller negativ retning). 

Kontrollkommisjonens opptreden 

Kommisjonens medlemmer kan opptre formelt som et virkemiddel for å tydeliggjøre uavhengigheten. Samtidig er en god relasjon mellom kommisjon og institusjon viktig i forhold til for eksempel effektiv formidling av informasjon fra institusjonen til kommisjonen og for råd fra kommisjonen til institusjonen. 

Eksempler på anbefalt atferd for kontrollkommisjonen: 

• Ikke spise lunsj sammen med ansatte ved institusjonen

• Bruke navnebrikke som ikke er institusjonens, for å tydeliggjøre at kommisjonen kommer utenfra

• Ringe på dørklokken til post/avdeling og presentere seg, og ikke låse seg inn selv med utlånte nøkler

• Dersom kontrollkommisjonen blir oppfattet negativt av institusjonen, bør henvendelser fra ansatte behandles som henvendelser fra institusjonen og ikke fra personen

• Arrangere samtaler med institusjonen som møter med tidsramme, dagsorden og referat

• Gi skriftlig tilbakemelding på rapportering etter dokumenttilsyn og lignende

• Ikke involvere seg i institusjonsinterne konflikter

Møter mellom kontrollkommisjonen og institusjonen 

Det er ikke uvanlig at kommisjonen har regelmessige møter med representanter for institusjonen. Institusjonens rolle er å gi informasjon til kommisjonen, enten om konkrete pasientsaker eller mer generell informasjon, så som: 

• Bemanning: nye leger, psykologer, behandlere som går over i andre stillinger, endring av behandlernes myndighet 

• Endringer i poster/avdelinger 

• Kvalitetsarbeid 

• Rutiner 

Kontrollkommisjonens rolle er rettslig forklaring og eventuelt formidling av erfaringer / observasjoner. 

Møteformen kan være: 

• Kommisjonen møter alle vedtakskompetente behandlere samlet: Dette gir kommisjonen mye informasjon og mulighet til å formidle den rettslige forståelsen direkte. Distansen ivaretas, men formidlingen av kritikk kan bli personifisert.

• Kommisjonen møter bare ledelsen: Denne mer lukkede/tette formen gir også mulighet for å utveksle andre typer informasjon som ikke kan formidles i plenum. Distansen og rollene kan undergraves, eksempelvis må ikke kommisjonen bli involvert i noe som ligger opp mot personalpolitikken.

• Møtene skjer på ad hoc basis: Fleksibiliteten kan gi raske løsninger, men åpner også for en kollegial stil som utfordrer uavhengigheten. 

Kontrollkommisjonens kontakt med ulike myndigheter 

Ansvaret for området psykisk helsevern og kontrollkommisjonens arbeid er delt mellom ulike myndigheter: 

• De regionale helseforetakene/helseforetakene har ansvar for å yte tjenester innen psykisk helsevern. 

• Helse- og omsorgsdepartementet (HOD) har ansvar for politikkutforming og regelutvikling innen psykisk helsevern. 

• Helsedirektoratet er et fagorgan underlagt Helse- og omsorgsdepartementet. Direktoratet har blant annet fortolkningsansvar for helselovene og ansvar for å følge opp kontrollkommisjonsordningen faglig og administrativt. 

• Statsforvalteren regionalt og Statens helsetilsyn sentralt har ansvaret for det faglige tilsynet med helse- og omsorgstjenesten. Statsforvalteren fører tilsyn med om helsetjenestene er i samsvar med det som er bestemt i lover og forskrifter. Statsforvalteren er bl.a. klageinstans på vedtak etter pasient- og brukerrettighetsloven. 

• Statsforvalteren behandler klager på tvangsbehandlingsvedtak og oppnevner og utbetaler godtgjørelse til kontrollkommisjonsmedlemmer. 

Forholdet mellom kontrollkommisjonen og myndighetene: 

• Dersom kontrollkommisjonene er i tvil om hvordan psykisk helsevernloven skal forstås, kan den ta kontakt med Helsedirektoratet for å få oppklart tvilsspørsmål. 

• Dersom kontrollkommisjonen avdekker alvorlige forhold eller er i tvil om forsvarligheten ved institusjonen, skal den avhengig av alvorlighetsgraden varsle den faglig ansvarlige ved institusjonen, institusjonens ledelse eller statsforvalteren. 

• Utover dette kan kontrollkommisjonen komme i kontakt med for eksempel Pasient- og brukerombudet, Sivilombudet, herunder forebyggingsenheten (Sivilombudet), barnevernet og politiet.