Man kan ikke alltid se hvem som er underernært, derfor skal alle som møter helse- og omsorgstjenesten få vurdert ernæringsstatus. Personer i risiko skal ha en ernæringsplan som inneholder målrettede tiltak for å bedre pasientens ernæringsstatus.

Nasjonale faglige retningslinjer

Forberede

Kommunene skal sikre at ernæring blir en integrert del av behandlingstilbudet i helse- og omsorgstjenesten. Ledelsesforankring og en definert ansvarsfordeling er en forutsetning for å sikre kvalitet og kontinuitet.

Pasienter i sykehjem skal få ivaretatt sine grunnleggende behov som: 

  • fysiologiske behov som tilstrekkelig næring (mat og drikke)
  • helsefremmende kosthold og rimelig valgfrihet med hensyn til mat
  • konsistenstilpasset kost
  • spesialkost ved behov
  • sondeernæring og intravenøs ernæring ved behov
  • tilpasset hjelp ved måltider og nok tid og ro til å spise
  • sosiale behov som mulighet for samvær, sosial kontakt og aktivitet
  • spesiell tilrettelegging av matvaretilbud og måltider for personer med demens og andre som har vanskelig for å formulere sine behov
  • nødvendig medisinsk undersøkelse og behandling, rehabilitering, pleie og omsorg tilpasset den enkeltes behov
  • nødvendig tannbehandling og ivaretatt munnhygiene

Tjenestetilbudet skal innrettes i respekt for den enkeltes selvbestemmelsesrett, egenverd og livsførsel og sikre at medisinske behov blir ivaretatt. Dette betyr å legge til rette for et variert og tilstrekkelig kosthold og tilpasset hjelp, f.eks. i måltidssituasjonen.

Organisering av ernæringsarbeidet

En forutsetning for at kvalitet og sikkerhet i ernæringsarbeidet ivaretas er at ansvaret er tilstrekkelig forankret. Ledelsen har ansvar for å etablere systemer slik at pasientenes behov for energi og næringsstoffer sikres.

Dette oppnås gjennom gode rutiner for nødvendig kartlegging og observasjon, målrettet ernæringsbehandling, et godt mattilbud, samt tilstrekkelig kompetanse blant ansatte. Mange institusjoner har utarbeidet en overordnet ernæringsstrategi.

Et krav til forsvarlighet er at helsepersonell som yter ernæringsfaglige tjenester til pasientene må være bevisst på egen kompetanse og begrensninger og tilkalle annet helsepersonell med nødvendig kompetanse.

Dette er særlig viktig med tanke på komplekse og multimorbide pasienter, eller pasienter med spesielle sykdommer som påvirker ernæringstilstanden.

Tverrfaglig tilnærming er nødvendig

Sykehjemslegen har overordnet ansvar for medisinsk utredning, diagnostisering og behandling.

Grunnleggende kartlegging av ernæringsstatus/-tilstand og iverksettelse av grunnleggende ernæringstiltak skal skje i samarbeid med sykepleier.

Det bør opprettes tverrfaglig team som drøfter behandling og oppfølging av ernæringssituasjonen for pasienten. Sammensetningen av et slikt tverrfaglig team må tilpasses den enkeltes behov. Dette er legens ansvar.

Pasienten selv og pårørende vil vanligvis være en ressurs når man skal kartlegge ernæringsstatus. De kan hjelpe til med å planlegge mattilbudet og ernæringsbehandlingen så langt som mulig. 

Planlegge

God ernæringspraksis (Kosthåndboken kapittel 9) innebærer kartlegging, vurdering og dokumentasjon av pasientens ernæringsstatus, vurdering av matinntak i forhold til behov, igangsetting av målrettede ernæringstiltak samt oppfølging og evaluering.

  • Det er svært viktig at indikasjonen er til stede og energibehovet beregnes før man setter i gang aktiv ernæringsbehandling.
  • Alle pasienter skal vurderes for ernæringsstatus ved innkomst til sykehjem, uavhengig av om det er til korttids- eller langtidsopphold.
  • I tillegg bør pasienter på sykehjem minimum veies månedlig etter første kartlegging.

Det finnes ulike screeningsverktøy som kan brukes for en rask vurdering av ernæringsstatus. Som minimum må en kartlegging inneholde høyde, vekt, vektendring og matinntak.

Dersom pasienten er i ernæringsmessig risiko, bør det gjennomføres en grundigere vurdering av årsaksfaktorer som for eksempel sykdom, fysisk funksjon, medisiner, psykososiale forhold før man setter i gang tiltak.

En pasient er definert som moderat underernært dersom han oppfyller ett eller flere av følgende kriterier

  • Ufrivillig vekttap > 10 % siste 3-6 måneder eller > 5 % siste 2 måneder
  • KMI < 18.5 kg/m2 (> 70 år: KMI < 20)
  • KMI < 20 kg/m2 (> 70 år: KMI < 22) og samtidig ufrivillig vekttap > 5 % siste 6 måneder
  • Matinntak < halvparten av beregnet behov siste uke

En pasient er definert som alvorlig underernært hvis han oppfyller ett eller flere av følgende kriterier

  • 15 % ufrivillig vekttap siste 3-6 måneder eller mer enn 5 % ufrivillig vekttap siste måned
  • KMI < 16 (> 70 år: KMI < 18.5)
  • KMI< 18,5 (> 70 år: KMI < 20) og samtidig ufrivillig vekttap > 5 % siste 3 måneder
  • Matinntak < en fjerdedel av beregnet behov siste uke.

Kartlegging av pasientens matinntak dokumenteres gjennom en kostanamnese eller kostregistrering. En kostanamnese er en samtale med pasienten om pasientens spisevaner, preferanser og behov for tilpasninger av kosten. Sentrale ting som bør kartlegges er diagnose/tilstand som krever spesialkost, måltidsrytme, matvarer som bør unngås, behov for hjelp til og tilrettelegging av måltider, tannstatus, spisevansker, medisiner og annet.

Kostregistrering (velkommentilbords.no) brukes til å kartlegge om pasienten dekker sitt behov for energi, protein og væske. Kostregistreringen kan ha flere formål:

  • vurdere i hvilken grad pasienten dekker energi- og proteinbehovet sitt
  • være grunnlag for en dialog med pasienten hvordan energiinntaket kan økes
  • dokumentere effekt på energiinntaket av igangsatte ernæringstiltak

E-læringskurs om underernæring (utviklingssenter.no) 

Opplæringsvideoer for god ernæringspraksis i sykehjem og hjemmetjenester (Youtube.com)

Pasienter skal få dekket sitt grunnleggende ernæringsbehov

  • En tommelfingerregel for energibehovet for voksne med lavt aktivitetsnivå er 30 kcal/kg kroppsvekt/døgn. Sykdomstilstander som leversykdom, kronisk obstruktiv lungesykdom og feber kan gi økt energibehov og bør tas med i vurderingen. 
  • Proteiner er svært viktig for å opprettholde muskelmasse ved sykdom. Tommelfingerregelen for utregning av proteinbehov er 1 gram/kg kroppsvekt/døgn.
  • Tilstrekkelig væskeinntak er nødvendig for å hindre dehydrering og opprettholde allmenntilstanden. Tommelfingerregelen for utregning av væskebehov er 30 ml/kg kroppsvekt/døgn. 

Utføre

En ernæringsplan skal inneholde dokumentasjon om ernæringsstatus, behov, matinntak, målrettede tiltak og tidspunkt for evaluering. Hvilke tiltak som settes i gang er avhengig av ernæringsproblemet til hver enkelt pasient. Hvor dyptgående tiltak som er nødvendig avhenger av hva formålet er, for eksempel å hindre under-/feilernæring, behandle under/feilernæring eller forebygge komplikasjoner.
E-læringsprogram i ernæring for helse- og kjøkkenfaglig personell (velkommentilbords.no)

Sentrale ernæringstiltak å vurdere

  • behandling av underliggende faktorer (faktorer som påvirker matinntaket)
  • spisehjelp eller annen tilrettelegging av spisemiljø
  • kostholdsveiledning
  • valg av standardkost (, nøkkelrådskost, energi- og næringstett kost) eller spesialkost
  • berikning og/eller konsistenstilpasning
  • mellommåltider
  • næringsdrikker, eventuelt bestilling av spesielle typer sondeernæring eller intravenøs ernæring

En ernæringsplan bør inneholde

  • diagnose/aktuell problemstilling
  • faktorer som påvirker matinntaket
  • ernæringsstatus: vekt, høyde, KMI, vektendring, matinntak
  • energi og ev. proteinbehov
  • mål for ernæringsbehandlingen
  • hvilke tiltak som skal settes inn
  • tidspunkt for evaluering/oppfølgingsplan
  • veiledning av annet personell/pasient/pårørende
  • plan utformet av / hvem har ansvar for oppfølging

Måltidsmiljøet er svært viktig for matlysten og trivsel. Rommets utforming, tilpassede spisehjelpemidler, belysning, temperatur, lukt, hygiene, sosiale forhold, matens presentasjon og smaken påvirker i stor grad matlysten.

Måltidet har lett for å bli nedprioritert på institusjoner fordi andre aktiviteter og behandlinger ofte foregår samtidig. Dette er uheldig ikke bare for matinntaket men også utav respekt for brukeren. Det bør derfor settes av nok tid til måltidet. ¨

Måltidet bør beskyttes så langt det lar seg gjøre. Hvordan måltidet blir presentert har betydning for matlysten. Småspiste pasienter bør få mindre porsjoner og heller tilbys ekstra mellommåltider. Behov for spisehjelp bør også vurderes. 

Følgende hensyn bør ivaretas

  • Miljøhensyn – daglige rutiner, spiseplass, servering, hygiene, trivsel og ro, personell, spisehjelp, redskaper, aktivisering, informasjon.
  • Måltidshensyn – måltidsfordeling, sammensetning, størrelse, utseende, lukt, smak, temperatur, konsistens, næringsinnhold.
  • Pasienthensyn – stress, uro og sykdom, funksjonsevne, behandling, aktivitetsnivå, kunnskap om rettigheter og tilbud, vaner og ønsker.

Opplæringsfilm for fagutviklingsarbeid ved sykehjem og hjemmetjeneste

 

Evaluere

Se omtale i modell for kvalitetsforbedring

Følge opp

Se omtale i modell for kvalitetsforbedring

Sist faglig oppdatert: 5. desember 2016

skriv ut del på facebook del på twitter