NB! Bruk nettleseren Chrome for raskere nedlasting av tabeller og grafer

For at pasienter og brukere av helse- og omsorgstjenester skal få et godt tilbud og en god behandling må samarbeidet mellom tjenestenivåene være godt. Formålet med Samhandlingsreformen er å bidra til mer forebygging, bedre samhandling og mer helhetlige pasientforløp. Flere oppgaver skal overføres fra spesialisthelsetjenesten til kommunene, noe som krever nye tjenester, bemanningsøkning og kompetanseheving i kommunene. Det skal legges mer vekt på gode pasientforløp og pasienters behov for koordinerte tjenester på tvers av nivå og virksomheter.

Her er noen nøkkeltall som viser utviklingen i ressursinnsatsen og aktiviteten i primær- og spesialisthelsetjenesten. 

Utviklingen i helse- og omsorgstjenestene

I perioden 2011-2015 har det vært en befolkningsvekst på 4,6 prosent. Veksten i aktivitet i somatisk spesialisthelsetjeneste har i samme periode vært høyere enn befolkningsveksten. I helse- og omsorgstjenesten har aktivitetsveksten vært noe lavere enn befolkningsveksten. Veksten i kostnader for helse- og omsorgstjenester totalt har vært høyere enn befolkningsveksten.

Bruk av tjenestene i 2015

36,3 prosent av befolkningen hadde minst én kontakt med somatisk spesialisthelsetjeneste i 2015. 11,3 prosent var innlagt minst én gang ved sykehus og 33,5 prosent hadde en eller flere kontakter med poliklinikk.

79,6 prosent av befolkningen var i kontakt med fastlegen i løpet av 2015 og 21,3 prosent var i kontakt med legevakten. Drøyt 350 000 mottok omsorgstjenester i løpet av 2015. Av disse var rundt 48 000 på langtidsopphold på institusjon.


 

Aktivitetsutvikling

I perioden 2011-2015 har antall pasienter i somatisk spesialisthelsetjeneste økt med over 125 000, det tilsvarer en vekst på 7,2 prosent. Dette er høyere enn befolkningsveksten på 4,6 prosent.

Veksten i antall personer som mottok en eller flere omsorgstjenester i kommunen har økt med 5,7 prosent fra 2011 til 2015. Veksten er i stor grad knyttet til en økning i antall mottakere av hjemmesykepleie og tidsbegrenset opphold i institusjon, med økning på henholdsvis 11,7 og 15,4 prosent.

 

* KUHR inneholder kun elektronisk registrerte krav fra fysioterapeuter. Andelen elektroniske krav har økt frem mot 2012 og gitt en kunstig vekst for disse områdene. Endringstall må derfor behandles med en viss varsomhet.

Kostnadsutvikling

I 2015 var kostnader til spesialisthelsetjenesten, inklusive helserefusjoner til private spesialister, på om lag 141 milliarder kroner. Primærhelsetjenesten, inklusive helserefusjoner og legemidler, utgjorde samme år drøyt 137 milliarder kroner.

Helseforetakenes kostnader til spesialisthelsetjenester har hatt en realvekst på 5,5 prosent i perioden 2011-2015, hvorav veksten innen tverrfaglig spesialisert rusbehandling har økt mest.

Realvekst i kostnader til omsorgstjenestene har vært på 6,8 prosent i samme periode. Veksten i hjemmetjenesten var størst med 14,7 prosent.

Kostnadsveksten knyttet til forebyggende arbeid har vært på 14,3 prosent i perioden 2011-2015. Refusjon av legemidler har økt med 19,8 prosent. Refusjoner til legemidler har særlig vært sterk i perioden 2012 til 2015. Dette skyldes både overgang til nyere og dyrere legemidler for samme indikasjon, men også godkjenning av nye legemidler.

 

 

Utskrivningsklare pasienter og reinnleggelser

Pasienter som er ferdig behandlet på sykehus, men har behov for kommunale helse- og omsorgstjenester etter utskrivning, betegnes som utskrivningsklare. Fra 2012 ble det innført en ordning om kommunalt finansieringsansvar av utskrivningsklare pasienter fra første dag. Intensjonen er at pasientene raskere får et kommunalt tilbud og behandles på laveste effektive omsorgsnivå.

I 2016 måtte kommunene betale 4 505 kroner per liggedøgn på sykehus for pasienter som er definert som ferdigbehandlet på sykehus. Gjennom ordningen får kommunene et sterkere insentiv til å ta raskere imot utskrivningsklare pasienter.

Utviklingen i antall opphold for utskrivningsklare pasienter

Antall registrerte opphold for utskrivningsklare pasienter (UKP) har økt betydelig etter samhandlingsreformen ble innført i 2012. Mens det per 2. tertial i 2011 var 14 685 registrerte opphold, var antallet i 2016 økt til 72 225. Det tilsvarer en økning på 392 prosent. Til sammenlikning har antall opphold for pasienter som ikke er meldt utskrivningsklare, det vil si pasienter som skrives ut uten å ha behov for et kommunalt tilbud, i samme perioden gått ned 7,6 prosent.

I 2016 [1] ble 89,6 prosent av pasientene tatt imot av kommunen innen en dag etter at de ble meldt utskrivningsklar. I 2011 og 2012 var tilsvarende andel på henholdsvis 19 og 79 prosent.

[1] Det er usikkerhet rundt datagrunnlaget for Helse-Midt Norge for 2016, da det ikke er noen UKP-opphold ved helseforetakene i region hvor pasienten er skrevet ut samme dag.


Utviklingen i gjennomsnittlig liggetid for utskrivningsklare pasienter

Den gjennomsnittlige liggetiden på sykehus som utskrivningsklar har gått ned fra 5,8 liggedager i 2011 til 0,8 liggedager i 2016. Den gjennomsnittlige liggetiden før pasienten ble meldt utskrivningsklar har samtidig gått ned fra 8,8 dager i 2011 til 6,4 dager i 2016. 


1. Endring i definisjon av hvilken dato som brukes når pasienten er meldt utskrivningsklar flere ganger i løpet av samme sykehusopphold bidrar til en økning i liggedager for utskrivningsklare pasienter i 2014. Beregning tilsier at effekten av dette tilsvarer omtrent 10 prosent flere liggedager for utskrivningsklare pasienter i 2013.

2. Opphold for pasienter som er meldt utskrivningsklar og tatt imot av kommunen samme dag er inkludert.

Utviklingen i reinnleggelser

En reinnleggelse er definert som er en innleggelse for øyeblikkelig hjelp innen 30 dager etter at en pasient er utskrevet.

Andelen reinnleggelser etter opphold hvor pasienten ikke ble meldt utskrivningsklar sank årlig fra 2011 til 2015. Fra 2015 til 2016 har andelen vært stabil på 8,1 prosent.

Etter å ha økt litt i perioden 2011-2014 gikk andelen reinnleggelser ned fra 2014 til 2015, både for pasienter som ble meldt utskrivningsklar og ble tatt imot av kommunen etter 0-1 dager, og for andelen pasienter som ble tatt imot etter to eller flere liggedager. Fra 2015 til 2016 har imidlertid begge andelene økt igjen.

Andelen reinnleggelser blant pasienter som ble meldt utskrivningsklar og ble tatt imot av kommunen etter 0-1 dager var i 2016 på 20,2 prosent. Reinnleggelser blant pasienter som ble tatt imot av kommunen etter to eller flere liggedager var på 17,7 prosent.

 

 

Fra 2011 til 2016 var det også for de eldste pasientene, 80 år og eldre, en nedgang i andel reinnleggelser for pasienter som ikke ble meldt utskrivningsklare. Det er små endringer fra 2015 til 2016, for både pasienter meldt utskrivningsklare samme eller neste dag og for gruppen som har to eller flere liggedager som utskrivningsklare er det små endringer fra 2015 til 2016. 


 

Rehabilitering i kommune og spesialisthelsetjenesten

Habilitering og rehabilitering foregår i og utenfor institusjon i kommuner og i spesialisthelsetjenesten og både i offentlige og private institusjoner. Habiliterings- og rehabiliteringstjenester representerer tverrfaglige forløp som ofte går på tvers av nivåene i helsetjenesten.

Datagrunnlaget

I den kommunale helse- og omsorgstjenesten har det lenge vært et problem med mangelfulle data fra rehabiliterings- og habiliteringstjenestene. For mottakere av disse tjenestene i institusjon manglet det i 2015 informasjon fra 33 prosent av kommunene. Tilsvarende manglet det data for 53 prosent av kommunene i tjenestene utenfor institusjon. Dette er likevel en bedring sammenliknet med tidligere år, særlig for habilitering og rehabilitering utenfor institusjon, der andelen kommuner med manglende rapportering tidligere var opp mot 70 prosent.[2] I den kommunale helse- og omsorgstjenesten er det ikke mulig å skille mellom habilitering og rehabilitering. Samtidig vil det være en del habiliteringsaktivitet i kommunene som ikke fanges opp i tallene som presenteres her. Dette vil for eksempel gjelde for habilitering som foregår på helsestasjon og i skolehelsetjenesten.

Antall mottakere

I perioden 2011 til 2015 har antallet mottakere av habilitering og rehabilitering i kommunale institusjon økt med over 17 prosent. Økningen tilsvarer drøyt 2 300 mottakere. Kontrolleres det for befolkningsveksten i perioden, har det vært en økning fra 2,7 mottakere per 1 000 innbyggere i 2011 til 3,0 mottakere i 2015.    

Antallet mottakere av habilitering og rehabilitering utenfor institusjon i kommunene har ligget rundt 29 000 i hele perioden 2011 til 2014, men fra 2014 til 2015 er det en markant vekst på 5 600 mottakere. Dette tilsvarer en økning på 19 prosent. Noe av forklaringen på den sterke veksten siste år er at rapporteringskvaliteten har blitt bedre ved at flere kommuner rapporterer data. Kontrollert for befolkningsvekst i perioden, var det en reduksjon i antall mottakere per 1 000 innbyggere fram mot 2014, mens det var en vekst fra 5,6 til 6,7 siste år.[3]

I spesialisthelsetjenesten har det vært en vekst i antall pasienter som har mottatt habilitering i perioden 2011 til 2015 og veksten gjelder både for barn og unge og for voksne. For habilitering for barn og unge var det en vekst på i underkant av 2 200 pasienter eller 20 prosent i perioden. Kontrollert for befolkningsvekst tilsvarer dette en økning fra 9,1 pasienter per 1 000 innbyggere 0-18 år i 2011 til 10,9 i 2015. Innen voksenhabilitering var veksten fra 2011 til 2015 i underkant av 2 200 pasienter, noe som tilsvarer 36 prosent. Kontrollert for befolkningsvekst er dette en endring fra 1,6 pasienter per 1 000 innbyggere 19 år og eldre i 2011 til 2,1 i 2015.[4]

I spesialisthelsetjenesten har det vært en nedgang i antall pasienter som har mottatt primær døgnrehabilitering i perioden 2011 til 2015. I 2015 var det 1,8 pasienter per 1 000 innbyggere mot 2,2 i 2011. Antall pasienter som har mottatt sekundær døgnrehabilitering har økt jevnt fram mot 2015. Kontrollert for befolkningsvekst har imidlertid nivået ligget stabilt på 1,6-1,7 pasienter per 1 000 innbyggere. Fra 2014 til 2015 er det imidlertid en nedgang fra 1,7 til 1,4 pasienter per 1 000 innbyggere.

For dag- og poliklinisk rehabilitering er det vanskelig å si noe entydig om utviklingen. Dette skyldes at det har vært flere endringer i perioden i hvordan aktiviteten kodes, noe som påvirker utviklingstallene. I 2011 var det nesten 24 600 pasienter som mottok behandling i private rehabiliteringsinstitusjoner, mens det var drøyt 26 400 i 2015. Dette tilsvarer en økning fra 4,9 pasienter per 1 000 innbyggere i 2011 til 5,1 i 2015.

[2] Samdata kommune 2016. IS-2575. Helsedirektoratet. Publiseres mars 2017.

[3] Mye av veksten i antall mottakere siste år skyldes bedre dataregistrering fra kommunene. I rapporten Samdata kommune korrigerer man for dette ved at innbyggertallet blir fjernet i rateberegningene for kommuner der det mangler data. På denne måten vil en vekst i antall mottakere per innbygger være en faktisk vekst i kommunene som er med og ikke skyldes at det er flere kommuner som rapporterer. De korrigerte tallene viser at det fortsatt er en vekst fra 2014 til 2015 (fra 8,4 til 8,8 mottakere per 1 000 innbyggere), men den er noe mindre enn når man ikke korrigerer for manglende data. (Samdata kommune 2016. IS-2575. Helsedirektoratet. Publiseres mars 2017.)

[4] Noe av veksten i antall pasienter i habiliteringstjenesten kan tilskrives at man klarer å identifisere flere habiliteringsenheter i pasientdata i slutten av perioden enn i starten. Når man korrigerer for dette, ser man likevel en vekst i antall pasienter. (Samdata spesialisthelsetjenesten 2015. IS-2485. Helsedirektoratet 2016.)


Individuell plan

Retten til individuell plan (IP) etter helselovgivningen ble innført i 2001. Formålet med IP er å sikre et helhetlig, koordinert og individuelt tilpasset tjenestetilbud for pasienter og brukere med behov for langvarige koordinerte tjenester. Som hovedregel vil det være kommunen som har ansvaret for å utarbeide en individuell plan. Spesialisthelsetjenestens ansvar begrenser seg til å informere pasienten og pårørende om retten til IP, varsle kommunen om behov og bidra i kommunens arbeid knyttet til IP.

Individuell plan i barnerehabilitering - spesialisthelsetjenesten

Det publiseres en nasjonal kvalitetsindikator som viser hvor stor andel av barn i barnehabiliteringstjenestene som har en individuell plan, om individuell plan er under arbeid og/eller hvor ofte spesialisthelsetjenesten varsler kommunen om behovet for individuell plan (helsenorge.no).

For 63 prosent av barna i barnehabiliteringstjenesten i 2015 er det ikke rapportert inn informasjon om IP. Disse barna inngår i beregningene som om de ikke har IP. 

I 2015 ble det på landsnivå rapportert inn at 27 prosent av barna har IP eller at IP er under arbeid i barnerehabiliteringstjenesten. Det er en nedgang fra 2014 da andelen var 31 prosent. I 2015 hadde Helse Vest høyest andel pasienter som har IP med 50 prosent og Helse Midt-Norge og Helse Nord lavest andel med 19 prosent.

Helse Midt-Norge har ikke rapportert om noen saker hvor de har varslet kommunene om behov for IP. I Helse Vest ble kommunen varslet om behov for IP i fire prosent av sakene.


Individuell plan i kommunene

Det publiseres nasjonale kvalitetsindikatorer på helsenorge.no for IP for habilitering og rehabilitering i hjemmet og IP for habilitering og rehabilitering ved korttidsopphold i institusjon.

I 2015 hadde 3 prosent av mottakerne av habilitering og rehabilitering ved korttidsopphold i institusjon en individuell plan. Dette er den samme andelen som i 2009, men en nedgang fra 2014 da 6 prosent av mottakerne hadde individuell plan. Andelen hvor det manglet opplysninger om hvorvidt tjenestemottakeren har IP var i 2015 på 11 prosent.

 

 

50 prosent av mottakerne av habilitering og rehabilitering i hjemmet hadde ikke en IP i 2015. I 2014 var andelen 52 prosent. I 2015 hadde 14 prosent av mottakerne en IP og 2 prosent ønsket ikke en IP. 


 


Årsverksutvikling blant helsepersonell

Personell- og kompetanseprofilen i helse- og omsorgssektoren skal utvikles i tråd med Samhandlingsreformen og Kompetanseløft 2020. Med Samhandlingsreformen fikk kommunene økt ansvar og flere oppgaver på helse- og omsorgsområdet. Personellveksten skal derfor fortrinnsvis skje i kommunene. Kompetanseløft 2020 er regjeringens plan for rekruttering, kompetanseheving og fagutvikling i helse- og omsorgstjenestene i kommunene.

I 2015 ble systemet for innhenting av registerbasert sysselsettingsstatistikk endret. Overgangen har skapt utfordringer i beregningen av årsverkstall for 2015, og det blir et brudd i tidsserien. Endringen medfører at man ikke med visshet kan si hvorvidt endringer i årsverkene skyldes faktisk endring eller hvorvidt det skyldes en endring i innrapporteringen. Tallene under må derfor tolkes med varsomhet.

Utviklingen i årsverk

Økningen i antall årsverk i spesialisthelsetjenesten er høyere fra 2014 til 2015 enn fra 2011 til 2014. Utviklingen i årsverkene i kommunale helse- og omsorgstjenester er motsatt. 


 

Årsverkene øker både i spesialisthelsetjenesten og i kommunale helse- og omsorgstjenester. Målt i antall er veksten fra 2014 til 2015 størst i spesialisthelsetjenesten, både for leger og sykepleiere.

Fra 2011 til 2015 har det vært en markant økning i ergoterapeutårsverk i kommunale helse- og omsorgstjenester i hjemmet og på institusjon. I spesialisthelsetjenesten splittes ikke fysio- og ergoterapeutårsverk, men fremstilles samlet.


 


Autorisasjon av helsepersonell

I Norge er det 29 helsepersonellgrupper som har en beskyttet tittel. Disse må søke Helsedirektoratet om autorisasjon før de kan jobbe som helsepersonell. Helsedirektoratet behandler søknader om autorisasjon og lisens for helsepersonell utdannet både i Norge og i utlandet som skal arbeide i det norske helsevesenet. Ordningen er et viktig bidrag til pasientsikkerhet. I 2015 ble det gitt 16 817 autorisasjoner.

Rundt en tredjedel av autorisasjonene i 2015 var til sykepleiere, en fjerdedel til helsefagarbeidere og i overkant en av ti autorisasjoner ble gitt til leger.

I 2015 fikk 1 879 leger autorisasjon. 38 prosent av disse var utdannet i Norge, 17 prosent i Norden, 36 prosent i et EU/EØS-land og 9 prosent tok utdannelsen i andre land. Andelen som fikk autorisasjon og som er utdannet i Norge er lavest blant leger, etterfulgt av jordmødre og tannleger. 

Nesten halvparten av jordmødrene som ble autorisert i 2015 tok sin utdannelse i et annet nordisk land. Alle vernepleiere som fikk autorisasjon i 2015 ble utdannet i Norge.


Sykepleiere

I 2015 ble det gitt autorisasjon til 5 570 sykepleiere. Det er en nedgang på fem prosent fra 2014.

68 prosent av sykepleierne som fikk autorisasjon i 2015 var utdannet i Norge, mot 56 prosent i 2010. 24 prosent av alle sykepleiere som fikk autorisasjon i 2015 hadde utdannelse fra et annet nordisk land, noe som er den laveste andelen i perioden 2010-2015. 


 

Helsefagarbeidere

33 prosent av helsefagarbeiderne som fikk autorisasjon i 2015 tok sin utdanning i andre land enn Norge. De fleste som ikke var utdannet i Norge hadde utdannelse fra Serbia, Sverige og Filippinene.  


 

 

Stønader til legemidler

Folketrygden dekker helt eller delvis nødvendige utgifter som pasienter har til legemidler utenfor sykehus. I 2016 var refusjonsutgifter til legemidler og næringsmidler på litt over av 10 mrd. kroner.

Hjemmelsgrunnlaget for refusjon av utgifter til legemidler dekkes gjennom fire paragrafer i blåreseptforskriften.[5] Det finnes en liste over legemidler det gis stønad for (forhåndsgodkjent refusjon § 2). Det kan også søkes om stønader for legemidler som ikke foreligger på listen (individuell stønad § 3). I tillegg gis det stønad for legemidler ved smittsomme sykdommer (§ 4) og næringsmidler (§ 6). 

I 2016 var statens utgifter til refusjon for legemidler og næringsmidler på litt over av 10 milliarder kroner. Fra 2015 var det en reell nedgang på 1,3 prosent av den reelle økningen på 11 prosent fra 2014 til 2016. Prisjustert tilsvarer økningen fem prosent.

70 prosent av utgiftene i 2016 var knyttet til legemidler som er forhåndsgodkjent (§ 2 ). Individuell stønad utgjorde 20 prosent.

Stønad til legemidler mot allmennfarlige smittsomme sykdommer (§ 4) falt med 47 prosent fra 2015 til 2016. Denne nedgangen skyldes overføring av finansieringsansvaret for de nye og kostbare legemidlene til behandling av hepatitt C-infeksjon fra folketrygden til de regionale helseforetakene.

[5] Forskrift 28.juni 2007 nr.814 om stønad til dekning av utgifter til viktige legemidler mv (Blåreseptforskriften).


 

Regelverksendringer kan påvirke både størrelsen på utgiftene og antall pasienter. Eksempler på dette kan være nye refusjonsvilkår, inkludering eller ekskludering av legemidler på forhåndsgodkjent liste.  

De ti forhåndsgodkjente legemidlene (§ 2) som utløser høyest refusjonsutgifter utgjorde 1,5 milliarder kroner i 2016. Rundt 33 prosent av disse gikk til behandling av astma og KOLS (salmeterol, formoterol og tiotropiumbromid), mens de to største antitrombotiske legemidler (som motvirker blodproppdannelse) utgjorde 28 prosent. Den sterke økningen i bruk av Eliquis kan skyldes at dette er den største av de nye blodfortynnende legemidlene hvor det har vært en pågående, faglig begrunnet overgang fra eldre legemidler (warfarin/Marevan). Dette gjelder også for Xarelto. Man kan forvente at økningen vil avta på sikt. To kreftlegemidler (Revlimid og Glivec) kommer også med på listen over de 10 som utløser høyest refusjonsutgifter. 


 

Flere av legemidlene som refunderes etter individuell stønad er kostbare. Dette medfører at små endringer i antall unike brukere kan gi store endringer i refusjonsutgiftene. Noen av legemidlene med høye refusjonsutgifter som brukes av et lite antall personer, er Soliris og Fabrazyme som brukes mot sjeldne sykdommer, og Imnovid og Jakavi som brukes mot kreft. Utgiftene i oversikten fordeler seg på mange ulike sykdomsgrupper. De ti legemidlene med høyeste refusjonsutgifter etter individuell stønad sto for i underkant av 599 millioner kroner i 2016. 



Frikort

Alle innbyggere som er medlem i folketrygden har rett på frikort når de har betalt egenandeler over egenandelstaket. En innbygger som har mottatt frikort trenger ikke å betale egenandeler resten av kalenderåret. Når egenandelstaket er nådd refunderer staten egenandeler for helsetjenester på vegne av innbyggeren. Hensikten med frikortordningen er å skjerme innbyggerne mot høye helseutgifter.

Det finnes to frikortordninger, én for egenandelstak 1 og én for egenandelstak 2. Frikortene gjelder for ulike helsetjenester. Har innbygger fått frikort i den ene ordningen, kan det ikke benyttes i den andre ordningen. Retten til frikort egenandelstak 1 er hjemlet i folketrygdloven § 5-3. I ordningen inngår egenandeler hos lege, poliklinikk, lab- og røntgeninstitutt, psykolog, pasientreiser og blå resept hos apotek og bandasjist. Barn under 16 år betaler ikke egenandeler. Minstepensjonister er fritatt fra å betale egenandeler på blå resept.

I 2010 ble frikort egenandelstak 1 automatisert. Dette innebærer at innbyggerne ikke lenger må søke om frikort, men får det automatisk tilsendt i posten når de har betalt egenandeler over egenandelstaket.

Andelen som fikk frikort økte med 36 prosent, fra rundt 858 000 i 2009 til 1,17 millioner i 2010. Det er grunn til å anta at en stor del av økningen skyldes at automatiseringen sikret at flere som har rett til frikort fikk det. Fra 2010 har antallet utstedte frikort holdt seg stabilt på rundt 1,1 millioner i året. I 2015 var egenandelstaket 2 185 kroner. 

I overkant av halvparten av statens utgifter til å dekke egenandelene på frikort gjelder legehjelp inkludert poliklinikk, laboratorieundersøkelser og røntgen, og en tredjedel går til refusjon av egenandeler på blå resept.



Stønader til helsetjenester i andre EØS-land

Siden 2011 har norske pasienter kunnet reise til andre EU/EØS-land for å få ulike typer helsehjelp som ikke krever sykehusinnleggelse eller spesielt medisinsk utstyr. Fra 1.mars 2015 ble ordningen utvidet til også å gjelde behandling på sykehus. Søknader innvilges ut fra nærmere fastsatte kriterier.

Retten til å få dekket utgifter til helsetjenester i et annet EØS-land er hjemlet i jf. § 5-24a i folketrygdloven. I 2015 ble det registrert 11 035 søknader om stønad til helsetjenester i andre EU/EØS- land. 191 av disse søknadene omhandlet sykehusbehandling. 88 prosent av søknadene som ble behandlet i 2015 ble helt eller delvis innvilget. I overkant åtte av ti søknader i 2015 gjaldt helsehjelp i Spania. 



I 2015 sto søknader om stønad til dekning av utgifter til fysioterapibehandling, legehjelp og tannbehandling for henholdsvis 66, 14 og 13 prosent av de innvilgede søknadene. Andel innvilgede søknader om dekning av utgifter til legemidler sto for tre prosent, mens i underkant av én prosent var tilknyttet sykehusbehandling. De resterende tre prosent omfattet annen helsehjelp.

I perioden 2011 til 2015 har det vært en gradvis økning i søknader og innvilgelse av dekning av utgifter knyttet til tannbehandling. Antall og andel innvilgede søknader om dekning av utgifter til fysioterapi har gått ned fra 2014 til 2015.


 

Utgiftene til stønader til helsehjelp i andre EØS-land har økt i hele perioden 2011-2015. I 2015 ble det totalt utbetalt 40,7 millioner kroner i stønad til helsetjenester i andre EØS- land, hvorav stønad til dekning av utgifter til fysioterapi og tannbehandling utgjorde henholdsvis 51 og 42 prosent. Dekning av utgifter til sykehusbehandling sto for tre prosent, mens dekning av utgifter til legehjelp og legemidler utgjorde én prosent hver. To prosent gikk til andre helsetjenester. 



Sist faglig oppdatert: 23. februar 2017