NB! Bruk nettleseren Chrome for raskere nedlasting av tabeller og grafer.

Spesialisthelsetjenester krever tilgang til spesialisert kompetanse og ressurser. Spesialisthelsetjenesten består av somatisk pasientbehandling, psykisk helsevern og tverrfaglig spesialisert rusbehandling. Spesialisthelsetjenesten skal samarbeide med kommunene om et godt tilbud gjennom diagnostisering, behandling, oppfølging og rehabilitering, samt ambulanser og syketransport.

Her er noen nøkkeltall knyttet til spesialisthelsetjenesten.

Blodgiversituasjonen i Norge

I 2015 hadde Norge i underkant av 100 000 blodgivere. Det er et mål at Norge skal være selvforsynt med blod og blodkomponenter, også under krisesituasjoner. For å nå denne målsetningen bør antall blodgivere økes med ca. 30 000. Å gi blod i Norge bygger på frivillighet og er derfor ikke betalt.

En blodgiver kan gi 450 milliliter blod inntil fire ganger hvert år. De fleste friske mennesker mellom 18 og 70 år kan gi blod. Det er også mulig å kun gi blodplater og blodplasma. Plategivere kan gi hver 14. dag.

For å øke antall blodgivere ble det i 2010-2011 gjennomført en landsomfattende kampanje for nyrekruttering. Antallet nådde en topp i 2011, for deretter å falle gradvis i perioden 2012-2014. I 2015 har nyrekrutteringen igjen økt. I 2015 ble det utført ca. 202 000 tappinger fra 99 263 blodgivere. Dette tilsvarer et gjennomsnitt på to tappinger per blodgiver, som er det laveste gjennomsnittet i perioden 2001-2015.


F
rem til rundt 2007-2008 var Norge selvforsynt med blod og blodkomponenter. I ettertid har Norge hatt mangel på blodplasma og må kjøpe plasmaprodukter fra det kommersielle plasmamarkedet. Det kommersielle plasmamarkedet benytter betalte blodgivere, noe som strider mot det norske prinsippet om at blodgivning skal komme fra frivillige, ubetalte blodgivere. 

For å opprettholde målet om at Norge skal være selvforsynt med blod og blodkomponenter, og ha beredskap for krisesituasjoner, bør antall blodgivere økes med ca. 30 000. For å kunne dekke behovet for blod i krisesituasjoner er det også viktig at andelen blodgivere som er tappet innenfor de siste tre månedene ikke er for høyt. Ettersom i overkant av halvparten av alle blodgivere i Norge til enhver tid har gitt blod innenfor de siste tre månedene, er de ikke aktuelle som givere ved en eventuell krisesituasjon.[1]

Dersom Norge i tillegg skal gjenopprette målet om selvforsyning av plasmaprodukter i krisesituasjoner, er det nødvendig at den økte tappingen samtidig dreies mot flere plasmatappinger.

[1] Blodgiversituasjon i Norge. IS-2119. Desember 2013. Helsedirektoratet.

Blodgivning i Europa

Norge har langt færre blodgivere enn mange andre europeiske land, med 19 blodgivere per 1 000 innbyggere i 2013. Andelen på Kypros og i Danmark var på henholdsvis 56 og 40 per 1 000 innbyggere. Tappingsfrekvensen i Norge er høyest i Europa med to tappinger per blodgiver.

Organisering av blodbankvirksomheten

Organiseringen av blodbankvirksomheten varierer mellom landene. Noen land, f. eks. Nederland og Finland, har en nasjonal blodbank som er uavhengig av sykehusene, men som likevel har et nært samarbeid med disse. Begge landene har «tappestasjoner» som er spredt rundt i landene, samt at de har mobile «blodbusser». I Danmark har man de senere årene sentralisert blodbankvirksomheten, til fem regionblodbanker. Disse planlegges nå redusert til tre.

Blodbanktjenesten i Norge er sykehusbasert. Det vil si at det enkelte helseforetak eier, administrerer og drifter sine egne blodbanker. Hvert helseforetak er monopolister både når det gjelder tilgang til blodgivere, tapping, foredling og forsyning til eget helseforetak. Denne organiseringen gjør det utfordrende å samordne og sikre en effektiv utnyttelse av blodgiverpotensialet i Norge. Ved akutte behov kan helseforetakene bistå hverandre. Per 12. januar 2016 hadde Norge 30 godkjente blodbanker.

Genetiske undersøkelser

I Norge får anslagsvis 50 000 pasienter årlig utført en genetisk undersøkelse. Genetiske undersøkelser brukes for å finne gen-varianter som kan forklare symptomer hos syke pasienter, samt for å identifisere genetisk predisposisjon for fremtidig sykdom hos friske.

I 2015 ble det utført genetiske undersøkelser av 9 431 pasienter som var friske ved undersøkelsestidspunktet. Det er en økning på om lag 16 prosent fra i 2014. Påvisning av predisposisjon hos friske vil i noen tilfeller resultere i at forebyggende behandling iverksettes, og i andre tilfeller at behandling kan iverksettes tidlig i sykdomsforløpet.

I 2015 ble genetiske undersøkelser av friske pasienter i 44 prosent av tilfellene foretatt for å identifisere mulig predisposisjon for kreft. I 15 prosent av disse undersøkelsene ble det gjort funn. I 2013 og 2014 ble det gjort funn i henholdsvis 18 og 15 prosent av undersøkelsene knyttet til predisposisjon for kreft.


I
noen tilfeller vil en genetisk undersøkelse innebære at svært mange eller alle genene hos pasienten blir analysert (genomvide undersøkelser). Slike analyser har stort klinisk potensiale, og bruken er økende. Genomvide undersøkelser øker muligheten for funn av sykdomsgivende gen-varianter som ikke er relatert til den kliniske problemstillingen som utredes (tilfeldige funn). I 2015 ble det utført genomvide undersøkelser av 2 949 pasienter. Det ble ikke gjort noen tilfeldige funn. I 2014 ble det gjort ett funn etter undersøkelse av 2 634 pasienter.

Assistert befruktning

Mellom tre og fire prosent av alle barn som fødes i Norge i løpet av et år har blitt til ved hjelp av assistert befruktning utført i Norge. Behandlinger utført i 2014 resulterte i 2 074 barn. Det har vært en sterk nedgang i antall tvilling- og flerfødsler fra 2004 til 2014.

Antall barn født etter behandlinger med donorsæd har økt jevnt siden 2009, etter en nedgang i årene 2005-2008 sammenlignet med årene før sædgivers anonymitet ble opphevet i 2005. Behandlinger med donorsæd utført i 2014 resulterte i 196 barn, hvorav 88 barn fra behandling ved offentlige sykehus og 108 fra private klinikker. 
Det er to offentlige sædbanker i Norge, ved Oslo universitetssykehus og ved Haugesund sjukehus. I 2014 rekrutterte de offentlige sædbankene til sammen 11 sæddonorer. Tre private klinikker importerte til sammen 826 spermstrå fra sædbank i utlandet.  

I 2014 var det flest kvinner i alderen 30-34 år som fikk behandlinger med IVF/ICSI («vanlig» prøverør/spermieinjeksjon). Det er en endring fra perioden 2009-2013, hvor antallet var høyest blant kvinner i aldersgruppen 35-39 år. Antall fødsler etter IVF eller ICSI har i denne perioden vært høyest i aldersgruppen 30-34 år.

23 prosent av barna som ble til ved hjelp av assistert befruktning i 2014 ble født etter behandlinger med innsetting av embryo som har vært lagret. Andel flerlingefødsler som følge av assistert befruktning (alle metoder innberegnet) var i 2014 på syv prosent. Dette er en sterk nedgang fra tidligere år. I perioden 2010 og 2013 var andel flerlingefødsler etter assistert befruktning i underkant av 11 prosent. I 2004 var omtrent hver fjerde fødsel etter assistert befruktning en flerlingefødsel. Dette er en ønsket utvikling i tråd med internasjonale anbefalinger.


IV
F = "vanlig" prøverørsbehandling. ICSI = intracytoplasmatisk spermieinjeksjon. PESA/TESA = uthenting av sæd fra testikkel eller bitestikkel kombinert med ICSI. AIH = inseminasjonsbehandling med sæd fra ektefelle eller samboer. ABD = inseminasjonsbehandling, IVF eller ICSI med donorsæd. IVM = egget modnes i laboratoriet før det befruktes ved hjelp av ICSI. Tint embryo IVF/ICSI/PESA/TESA: tilbakeføring av lagret embryo som ble laget ved hjelp av disse metodene.

Fosterdiagnostikk

Fosterdiagnostikk er ulike typer undersøkelser av et foster eller en gravid kvinne med det formål å få informasjon om fosteret har sykdom eller utviklingsavvik. Alle kvinner som er over 38 år ved termin, eller som tilhører risikogrupper, får informasjon og tilbud om fosterdiagnostikk.

Basert på funn ved fosterdiagnostikk kan en i noen tilfelle starte behandling mens fosteret fortsatt er i mors mage eller like etter fødselen. Funn gjør også at foreldrene kan forberede seg på å få barn med utviklingsavvik. Flere sykdommer og utviklingsavvik som blir påvist er alvorlige tilstander som ikke kan kureres. Noen velger å ta abort etter at det er gjort funn ved fosterdiagnostikk.

Fosterdiagnostisk ultralydundersøkelse i uke 11-13 er den mest brukte undersøkelsesmetoden. I 2015 utgjorde dette rundt 59 prosent av all fosterdiagnostikk. I 2014 var andelen 58 prosent. I 2015 var om lag 54 prosent av de undersøkte kvinnene yngre enn 38 år.

I 2015 ble det foretatt fosterdiagnostikk av 6 653 gravide. Det utgjorde ca. 11 prosent av alle svangerskap det året. Det ble det gjort funn i 1 056 svangerskap, noe som tilsvarer i 15,9 prosent av svangerskapene. I 2012 ble det gjort funn i rundt 15,6 prosent av tilfellene, i 2013 i rundt 15,1 prosent og i 2014 rundt 14,7 prosent.


I
2015 ble rundt 32 prosent av svangerskap hvor det ble påvist funn avbrutt. Dette er noe høyere enn i 2014, da andelen var 26 prosent.

Flest funn ble gjort rundt urogenitalt (urinveiene og kjønnsorganene), hjerte og CNS (sentralnervesystemet). Flest antall svangerskapsavbrudd skjedde ved funn av Trisomi 21 (Downs syndrom), hvor 70 av 82 svangerskap ble avbrutt i 2015. Det utgjør rundt 85 prosent av svangerskapene hvor Trisomi 21 ble påvist. Andelen er dermed tilbake til der den var i 2012 og 2013.

Pakkeforløp for kreft

I 2015 ble det etablert 28 pakkeforløp for kreft. Formålet med pakkeforløpene er at pasienter skal oppleve et godt organisert, helhetlig forløp uten unødvendig ikke-medisinsk begrunnede forsinkelser i utredning, diagnostikk, behandling og rehabilitering.

Pakkeforløpene skal gi forutsigbarhet og trygghet for pasienter og pårørende ved å sikre informasjon og brukermedvirkning. Det er en målsetning at 70 prosent av pasientene som får disse kreftformene skal utredes i et pakkeforløp og starte behandlingen innen maksimal anbefalt forløpstid. Under presenteres pakkeforløp innen kreft for lunge-, bryst-, prostata- og tykk- og endetarmskreft.

Siden 3. tertial i 2015 har alle helseregionene nådd målsetningen om at minst 70 prosent av kreftpasientene innenfor lunge-, bryst-, prostata- og tykk- og endetarmskreft skal inn i et pakkeforløp. I 2016 hadde Helse Nord den høyeste andelen nye kreftpasienter i pakkeforløp.


B
eregningene knyttet til andel pasienter som har gjennomført de ulike pakkeforløpene må tolkes med forsiktighet, da disse bør ses i sammenheng med andelen av diagnostiserte kreftpasienter som er inkludert i de ulike helseregioner og sykehus. Jo høyere andel kreftpasienter som er inkludert i pakkeforløpet, jo vanskeligere kan det være å få 70 prosent av pasientene behandlet innen den normerte forløpstiden. Det skal også bemerkes at tallene for 1. tertial 2015 er «kunstig høye», da pakkeforløpssystemet trådte i kraft 1.1.15.

Pakkeforløp for tykk- og endetarmskreft

Det diagnostiseres årlig rundt 4 000 nye tilfeller av tykk- og endetarmskreft.[2]

Andel pasienter som har gjennomført pakkeforløp for tykk- og endetarmskreft innen anbefalt forløpstid lå på 76 prosent i 2. tertial 2016. Det er uendret fra tertialet før, men er noe lavere enn i 3. tertial i 2015.

Helse Nord hadde i 2. tertial 2016 den laveste andel pasienter som har gjennomført pakkeforløp for tykk- og endetarmskreft innen anbefalt forløpstid med 60 prosent. Det er en nedgang fra 1. tertial 2016 da andelen var 71 prosent.

[2] https://helsenorge.no/Kvalitetsindikatorer/kvalitetsindikator-kreft-start-av-behandling-og-overlevelse/pakkeforlop-tykk-og-endetarmskreft-innen-standard-forlopstid

Pakkeforløp for brystkreft

Brystkreft utgjør 22 prosent av all kreft hos kvinner. Det diagnostiseres årlig rundt 3 000 nye tilfeller.[3]

I 1. og 2. tertial 2016 har andelen pasienter som har gjennomført pakkeforløp for brystkreft innen anbefalt forløpstid ligget på rundt 70 prosent. Andelen var også på 70 prosent 1. tertial 2015, som var første måletidspunkt for dette pakkeforløpet.

Det er relativt store variasjoner mellom helseregionene i andelen pasienter som har gjennomført pakkeforløp for brystkreft. I 2. tertial 2016 hadde Helse Midt høyest andel og Helse Sør-Øst lavest.

[3] https://helsenorge.no/Kvalitetsindikatorer/kvalitetsindikator-kreft-start-av-behandling-og-overlevelse/pakkeforlop-tykk-og-endetarmskreft-innen-standard-forlopstid

Pakkeforløp for lungekreft

I 2014 ble det diagnostisert rundt 3 000 nye tilfeller av lungekreft.[4]

Målsetningen om at 70 prosent av pasientene skal utredes i et pakkeforløp og starte behandlingen innen maksimal anbefalt forløpstid nås ikke på landsnivå for lungekreft. I 2. tertial 2016 var andelen 63 prosent.

[4] https://www.kreftregisteret.no/Generelt/Fakta-om-kreft/

Pakkeforløp for prostatakreft

Prostatakreft er den hyppigst forekommende kreftsykdommen og utgjør i overkant av 15 prosent av alle krefttilfeller i Norge. I 2014 ble det diagnostisert rundt 4 900 nye tilfeller av prostatakreft.[5]

Andel pasienter som har gjennomført pakkeforløp for prostatakreft innen anbefalt forløpstid lå 2. tertial 2016 på 47,7 prosent. Andelen har gått ned i alle regionene fra 1. til 2. tertial 2016. Med unntak av Helse Midt-Norge, hvor 77 prosent av pasientene hadde gjennomført et pakkeforløp for prostatskreft 1. tertial 2015. Ingen av de øvrige regionene har oppnådd målsetningen om 70 prosent i perioden 1. tertial 2015 til 2. tertial 2016

[5] https://www.kreftregisteret.no/Generelt/Fakta-om-kreft/


Sist faglig oppdatert: 23. februar 2017

skriv ut del på facebook del på twitter