2. Sterilisering

Den alminnelige aldersgrensen for å fremsette begjæring om sterilisering er 25 år. I tillegg er det et krav for å bli sterilisert at personen må bo fast i Norge. Personer med bosted utenfor Norge, må søke Steriliseringsrådet om dispensasjon, jf. § 12.

Aldersgrensen på 25 år er syv år høyere enn den alminnelige myndighetsalder og ni år høyere enn den alminnelige helserettslige myndighetsalder, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 4-3. Aldersgrensen på 25 år er den samme i Sverige. I Danmark ble den i 2014 senket til 18 år, mens den i Finland er 30 år. Det foreligger imidlertid unntaksmuligheter fra aldersgrensen i Norge, jf. § 3.

Det fremgår av forarbeidene til steriliseringsloven at legen som skal utføre inngrepet «bør forvisse seg om at vedkommende som ønsker sterilisering har forståelse av inngrepet og at han ikke viser lett konstaterbare tegn på (de nevnte) psykiske avvikstilstander» (Ot.prp. nr.46 (1976-77)). Utover dette fremgår det ikke av forarbeidene hvilke krav som skal stilles til vedkommendes egen situasjonsforståelse når lovens betegnelser «alvorlig sinnslidelse», «psykisk utviklingshemmet» eller «psykisk svekket» skal tolkes, se også nærmere kommentarer til § 4.

Begrepet «alvorlig sinnslidende» skal fortolkes på samme måte som begrepet "alvorlig sinnslidelse" som grunnlag for tvangsinngrep etter psykisk helsevernloven § 3-3. Dette begrepet omfatter diagnostiserte psykoser og visse grensepsykotiske tilstander. For yttligere omtale av begrepet, se Psykisk helsevernloven og psykisk helsevernforskriften med kommentarer, kommentarer til § 3-3

«Psykisk utviklingshemmet» (se kapittel 5 for nærmere informasjon) er en tilstand der de kognitive funksjonene både er vesentlig og varig nedsatte, slik at vedkommende ikke på egen hånd bør kunne foreta en avgjørelse om et irreversibelt operativt inngrep. Dersom diagnosen psykisk utviklingshemming, uansett grad, foreligger, må vedkommende søke om sterilisering og søknaden må behandles av en nemnd. 

Uttrykket «psykisk svekket» er ikke knyttet til bestemte diagnoser, men viser til nedsatte kognitive funksjoner forårsaket av sykdom eller skade, og i en slik grad at vedkommende ikke på egen hånd bør kunne foreta en avgjørelse om å steriliseres.

Dersom alvorlig sinnslidelse, psykisk utviklingshemming eller psykisk svekkelse foreligger, vil sterilisering eventuelt kunne gjennomføres etter vedtak i steriliseringsnemnda i fylket, jf. § 3 (vilkår) og §§ 4-6 (prosedyre).

Bakgrunnen for disse reglene er at personer med manglende situasjonsforståelse eller stor svikt i kognitive funksjoner (forstandsevnen), har reduserte/nedsatte muligheter til å ivareta den daglige omsorgen for barn. Denne situasjonen gir også mulighet for å frata omsorgen for barnet, barnevernloven § 4-12 bokstav d. Dette er også et selvstendig vilkår for å kunne gi tillatelse til steriliseringsinngrep, se § 3 bokstav d.

Indikasjoner for å tillate steriliseringsinngrep

I situasjoner som faller på siden av hovedbestemmelsen i steriliseringsloven § 2, inneholder steriliseringsloven § 3 bokstav a-d, tilsvarende som i abortloven § 2 tredje ledd, indikasjoner for å tillate steriliseringsinngrep. Disse gjelder:

• dels medisinske forhold som liv og helse for mor og barn.
• dels sosiale forhold som vanskelig livssituasjon.
• dels manglende omsorgsevne for barnet.

I juridisk språkbruk vil elementene i bokstav a til d anses som materielle vilkår for lovmessige inngrep.

Ut fra forarbeidene til loven er det klart at vilkårene i § 3 a-d er alternative, at det er tilstrekkelig at ett av dem er oppfylt. Dersom flere av vilkårene er oppfylt, vil det styrke søknaden. Nemnda vil måtte vurdere hvert enkelt tilfelle, og fatte et vedtak på bakgrunn av en skjønnsmessig vurdering.

Begrepet "vanskelig livssituasjon"?

I forståelsen av hva en vanskelig livssituasjon innebærer (første ledd bokstav b) må nemdene legge vekt på:

• at det foreligger vanskelige forhold av en viss varighet, og som ikke kan avhjelpes på en tilfredsstillende måte med vanlige sosiale hjelpetiltak.
• hvordan vedkommendes situasjon og fungeringsevne kan bli påvirket av å få barn.
• antall barn vedkommende eventuelt allerede har omsorg for, eller er fratatt omsorgen for.
• familieforhold og levekår (boligforhold, utdannings- og/eller arbeidssituasjon).
• vedkommendes alder.

Sterilisering av personer under 18 år

I andre ledd åpner loven for sterilisering av en person under 18 år ved særlig tungtveiende grunner. Forhold som nevnes i forarbeidene er «søkerens adferd, seksuelle aktivitet og andre leveforhold som gjør at søkeren kan komme opp i meget vanskelige livssituasjoner, samtidig som det kan bli vanskelig å ta vare på det avkom som måtte komme». Både det å gjennomføre en abort eller å bli fratatt et barn vil kunne være en stor påkjenning.

Steriliseringsrådet har i aktuelle klagesaker uttalt at det er riktig å være restriktiv med 18-års aldersgrensen. Også for personer med en psykisk utviklingshemming skal det foreligge særlig tungtveiende grunner for å innvilge sterilisering før fylte 18 år. Det å ha en psykisk utviklingshemming er ikke i seg selv – heller ikke senere i livet – tilstrekkelig for å få innvilget et steriliseringsinngrep.

For personer under 18 år kan det i mange tilfeller være aktuelt å bruke andre prevensjonsmetoder frem til vedkommende er blitt noe eldre og det er større sjanse for at hun/han forstår mer av hva steriliseringsinngrepet innebærer og hvordan hverdagen vil bli med et barn. Habiliteringstjenesten arbeider blant annet med temaet seksualitet og utviklingshemming, og kan legge til rette for viktige samtaler om foreldreskap og prevensjon, der man tar sorgen det er å velge bort et svangerskap og foreldreskap på alvor. Se Nettverk: funksjonshemmede, seksualitet og samliv (nfss.no) for nærmere informasjon.

Et stadig tilbakevendende spørsmål er om personer under 25 år, og som er kognitivt fullt ut kompetente, men som ikke ønsker (flere) barn, skal få innvilget sterilisering. Lovens klare aldersgrense stenger for dette hvis ikke ett eller flere av vilkårene i a-d er oppfylt.

Sterilisering som prevensjon og kontraindikasjoner for bruk av annen prevensjon

Sterilisering er i dag bare én av mange prevensjonsmidler som er tilgjengelig. I Norge stilles det imidlertid ikke krav om at andre prevensjonsmetoder skal ha vært prøvd ut før sterilisering kan innvilges. Hvorvidt annen prevensjon har vært benyttet eller vurdert, hører derimot med i diskusjonen når man vurderer en søknad om sterilisering.

Et annet forhold nemndene må klargjøre, hvis de er usikre på om søknaden om sterilisering skal innvilges, er mulige kontraindikasjoner for bruk av annen prevensjon. En del av søkerne bruker mange legemidler som kan være uheldig å kombinere med enkelte prevensjonsmidler. Noen kvinner kan for eksempel bruke medisiner som kan minske virkningen av hormonelle prevensjonsmidler. Eksempelvis kan enkelte epilepsimedisiner medføre hurtigere nedbrytning av hormonene i p-piller, som dermed kan miste sin virkning. Kvinner kan også være avhengige av å bruke legemidler som kan føre til fosterskade. Ved denne typen problemstillinger kan det være nyttig for nemnda å innhente ekspertvurderinger.

Begjæringserklæring

Etter første ledd er det den personen som ønsker å bli sterilisert, som begjærer eller søker om å få inngrepet utført. En begjæring/søknad må være basert på tilstrekkelig kunnskap om inngrepets karakter og virkninger.

Blanketten begjæring om sterilisering (PDF) skal undertegnes både av den begjærende/søkende personen og av legen som har informert vedkommende om inngrepet, jf. steriliseringsloven § 5 tredje ledd. Det er ikke et formkrav at en slik blankett er utfylt, men manglende bruk av blanketten – eller en tilsvarende klar begjæringserklæring – er i rettspraksis tolket slik at samtykke ikke har foreligget.

• Informasjon til personer som ønsker å få utført et steriliseringsinngrep (helsenorge.no)

Bruk av verge

Etter andre ledd i § 4 vil det, for personer under 18 år, som regel være de(n) som har foreldreansvaret som også er verge(r), jf. vergemålsloven § 16.

Etter bestemmelsen vil personer under 18 år eller personer som har en alvorlig sinnslidelse, alvorlig psykisk utviklingshemming eller alvorlig psykisk svekkelse, ha begrenset samtykkekompetanse, men de kan fremsette søknad om sterilisering på egenhånd. Avgjørelse om sterilisering vil i slike tilfeller være avhengig av at det gis samtykke fra verge.

Hvis vedkommende ikke har verge i situasjoner som nevnt i § 4 andre og tredje ledd og heller ikke har setteverge, eller annen midlertidig verge med tilstrekkelig mandat, skal dette oppnevnes, jf. steriliseringsloven § 4 fjerde ledd.

Steriliseringsloven ikke gir hjemmel for tvangssterilisering. Etter steriliseringsloven § 4 andre ledd er vergen «bare» tillagt en vetorett overfor søknad fremsatt av en person under 18 år eller en alvorlig psykisk utviklingshemmet eller alvorlig psykisk svekket person med redusert samtykkekompetanse. Selve søknaden skal fremsettes av vedkommende selv, jf. første ledd, med mindre situasjonen er som beskrevet i tredje ledd.

Vergens selvstendige søknadskompetanse

Steriliseringsloven § 4 tredje ledd regulerer vergens selvstendige søknadskompetanse. Vergen kan fremsette søknad på vegne av person som har en "så alvorlig sinnslidelse eller psykisk utviklingshemming eller psykisk svekkelse at vedkommende ikke har evne til selv å ta standpunkt til inngrepet og helbredelse eller vesentlig bedring ikke kan påregnes." Dette innebærer at vedkommende må være så mentalt svekket at han eller hun ikke er søknadskompetent etter bestemmelsene i første og andre ledd.

Etter steriliseringsloven § 4 tredje ledd kan i prinsippet en søknad om sterilisering innvilges mot vedkommendes ønske, men med de begrensninger som følger av at verge må fremme søknad og at tillatelse til sterilisering etter § 3 bokstav c (arveanlegg) eller d (alvorlig sinnslidelse) kun gis der dette fremstår som det beste alternativ for å forebygge svangerskap for den det gjelder, jf steriliseringsloven § 5 andre ledd.

Steriliseringsloven regulerer imidlertid ikke gjennomføringen av selve inngrepet. Frivillighet er et bærende prinsipp i loven. Bruk av tvang i forbindelse med gjennomføringen er ikke tillatt.

Bruk av midlertidig verge

Etter fjerde ledd er det et krav om at det skal oppnevnes verge (midlertidig verge) når vedkommende er uten verge i situasjoner som nevnt i § 4 andre og tredje ledd. Oppnevning skjer av fylkesmannen etter vergemålsloven § 16 for mindreårige og § 25 for voksne.

Tilbaketrekking av begjæringen/søknaden om sterilisering

De som har begjæringskompetanse eller full søknadskompetanse eller som søker med samtykke fra vergen, kan trekke begjæringen/søknaden tilbake på et hvilket som helst tidspunkt, også der det foreligger et vedtak fra steriliseringsnemnda.

Vurdering av søknadskompetanse

Bestemmelsen i § 4 medfører at den økende nedsettelsen av personens mentale innsikt og forståelse i forhold til et mulig steriliseringsinngrep i § 4 fra første til tredje ledd, vil ha konsekvenser for hvem som er gitt begjærings- eller søknadskompetanse.

Det skilles i § 4 lovmessig mellom situasjonen i:

• første ledd hvor personen har begjæringskompetanse (skal ikke i nemnd) eller full søknadskompetanse.
• andre ledd hvor vedkommende har søknadskompetanse, men redusert samtykkeskompetanse, og der inngrepet ikke kan utføres uten samtykke fra verge.
• tredje ledd hvor vedkommende ikke anses å ha samtykkeskompetanse, og følgelig ikke har søknadskompetanse.

Under saksforberedelsen vil det i en del situasjoner kunne være vanskelig å danne seg et bilde av om det er saksbehandlingsreglene i første, andre eller tredje ledd som vil være riktige å anvende. I enkelte situasjoner vil det også være vanskelig, ut fra sakspapirene som er vedlagt søknaden, å fastslå personens egen holdning til selve inngrepet. I slike situasjoner kan det være hensiktsmessig å la vedkommende møte nemndsleder eller fulltallig nemnd før nemnda fatter sitt vedtak. Hvis steriliseringsnemnda er usikker på om utrednings- og diagnostiseringsvurderingene som vedlegges søknaden er tilstrekkelige eller om de er for gamle, kan nemnda kontakte habiliteringstjenesten, pp-tjenesten eller annen instans med utredningskompetanse når det gjelder psykisk utviklingshemming og be om generelle råd.

Det er vanlig å bruke begrepet samtykkekompetanse om en persons evne til å fatte informerte beslutninger i konkrete spørsmål. Rett til å samtykke til helsehjelp er regulert i pasient- og brukerrettighetsloven § 4-3, og tredje ledd regulerer den situasjonen at samtykkekompetansen kan bortfalle. Bestemmelsen er nærmere omtalt i Rundskriv IS-8/2015 Pasient- og brukerrettighetsloven med kommentarer. Det kan være relevant å se hen til disse reglene, når personens evne til å søke om sterilisering vurderes.

Det vises også til rundskrivet psykisk helsevernloven med kommentarer som omtaler manglende samtykkekompetanse til helsehjelp for personer med en alvorlig sinnslidelse.

Videre vises det til Rundskriv IS-10/2015 Rettssikkerhet ved bruk av tvang og makt overfor enkelte personer med psykisk utviklingshemming. Selv om de vurderingstemaene som der nevnes er særlig knyttet opp mot virkeområdet for helse- og omsorgstjenesteloven kapittel 9, vil enkelte av momentene også være relevante her.

Som det fremgår av rundskrivet så vil personens kognitive fungeringsnivå være et viktig element. Graden av forståelse hos tjenestemottakeren vil også kunne avhenge av måten tjenesteyterne kommuniserer med personen på, hva slags informasjon som blir gitt og hvor mye tid som brukes på dette (se nedenfor om beslutningsstøttende tiltak).

Videre fremgår at det er avgjørende at personens kompetanse vurderes av personell med relevant og tilstrekkelig kunnskap om slike vurderinger, samt kunnskap om hva utviklingshemming og andre eventuelle diagnoser og tilstander innebærer av betydning for den vurderingen som skal gjøres. Avhengig av situasjonen kan det også være viktig at noen som kjenner personen er involvert i vurderingen. Aktuelt personell kan for eksempel være personell fra habiliteringstjenesten eller tilsvarende spesialisthelsetjeneste, eller personens fastlege.

Som det fremgår av ovennevnte kan en persons intellektuelle funksjonsnivå ikke stå alene som grunnlag for en vurdering av en persons samtykkekompetanse. Ved irreversible operative inngrep kan beslutningsstøttende tiltak, for eksempel bruk av tegninger, fotografier og videoer, kunne tydeliggjøre konsekvensene av ulike valgalternativer for personen. Ved beslutninger om alvorlige inngrep, som for eksempel sterilisering, skal det legges stor vekt på å gi personen beslutningsstøtte, og å sikre at man når frem med det som formidles.

Uansett skal det gis tilpasset og adekvat (dvs. mest mulig fullstendig) informasjon, så vel til personen selv som til den som eventuelt samtykker sammen med vedkommende (§ 4 andre ledd), eller som søker inngrepet utført for vedkommende (§ 4 tredje ledd). Informasjonspliktene er helt klare. Informasjonskravet må også forstås slik at det innbefatter en vurdering av alternative prevensjonsmetoder.

Det er utarbeidet en sjekkliste for leger ved oversendelse av søknad om sterilisering (PDF).

I første ledd fremgår det hvordan en steriliseringsbegjæring fremsettes av en begjæringskompetent person, og der begjæringen i seg selv er tilstrekkelig grunnlag for å få inngrepet utført. Informasjonsplikter og dokumentasjonskrav gjelder imidlertid like fullt. Sterilisering utenfor offentlige sykehus forutsetter fylkesmannens godkjenning, se kommentar til § 10.

Steriliseringsnemnda avgjør søknad om sterilisering

Som det fremgår av andre ledd så kan søknad om sterilisering fremsettes for en lege eller direkte for en nemnd. Dersom søknaden fremsettes for en lege så må legen sende søknaden til helseavdelingen hos Fylkesmannen i det fylket der den som ønsker å bli sterilisert, er bosatt. Det er utarbeidet en egen sjekkliste for leger ved oversendelse av søknad om sterilisering (PDF).

Avgjørelsen ved alle søknader om steriliseringsinngrep er lagt til en fylkesvis oppnevnt steriliseringsnemnd, jf. steriliseringsloven § 6 andre ledd. Fylkesmannen forbereder saken for nemnda og innhenter nødvendige opplysninger så det kan foretas en faglig vurdering av søknaden. I embetsoppdraget til fylkesmennene er det stilt krav om at søknader om sterilisering og søknader om godkjenning til å utføre steriliseringsinngrep skal behandles innen åtte uker (styringsportalen.fylkesmannen.no).

Steriliseringsnemnda skal vurdere om vilkårene som er oppstilt i § 3 første ledd, eventuelt også i andre ledd, er oppfylt. Som en tilpasning til kravene i Europarådets biomedisinkonvensjon fra 1996 tydeliggjøres det at tillatelse til sterilisering etter § 3 bokstav c og d bare kan gis til personer uten søknadskompetanse der dette er i vedkommendes egen interesse. Hensynet til hva som må oppfattes å være i kvinnens/mannens beste interesse, må legges til grunn ved avgjørelsen.

Grunnen til at det bare er de to nevnte bokstavene som omtales, er at det direkte fremgår av § 3 bokstav a og b at inngrepet bare kan utføres når det er det beste alternativet for vedkommende, siden bokstav a er en medisinsk indikasjon og bokstav b en sosial indikasjon.

Departementets redegjørelse og begrunnelse for lovendringen fremgår av Ot.prp. nr. 63 (2005-2006) Om lov om endringer i lov om svangerskapsavbrudd og lov om sterilisering (tilpasning til biomedisinkonvensjonen). Departementet viser her til at steriliseringsloven åpner for sterilisering av personer som ikke kan samtykke hvis man kommer til at det er best at svangerskap unngås. Dette kan enten begrunnes ut fra hensynet til den det gjelder og/eller hensynet til et eventuelt barn.

Nemnda skal sørge for at saken er så godt opplyst som mulig før vedtak fattes. Nemnda må også vurdere behovet for å møte søkeren, se kommentarene til § 4.

Legens informasjonsplikt til den som søker om sterilisering

I tredje ledd oppstilles enkelte informasjonsplikter overfor den som eventuelt skal steriliseres. Kravene i pasient- og brukerrettighetslovens kapittel 3 gjelder fullt ut og må være oppfylt. Disse vil stort sett gå like langt, eller lenger, enn kravene i § 5 tredje ledd. I dag har derfor bestemmelsen i tredje ledd ingen selvstendig betydning. Både legen som formidler søknaden og den legen som skal utføre inngrepet, er pålagt å forvisse seg om at informasjon er gitt.

Det er ikke lovlig å foreta et steriliseringsinngrep, dersom det ikke er gitt informasjon i tråd med de klare kravene i pasient- og brukerrettighetsloven kapittel 3. Det skal gis tilpasset og adekvat (dvs. mest mulig fullstendig) informasjon, så vel til personen selv som til den som eventuelt samtykker sammen med vedkommende (§ 4 andre ledd), eller som søker inngrepet utført for vedkommende (§ 4 tredje ledd). Informasjonspliktene er helt klare. Informasjonskravet må også forstås slik at det innbefatter en vurdering av alternative prevensjonsmetoder.

Forskrifter som nevnt i fjerde ledd er ikke gitt. Forskriftshjemmelen om begjæring eller søknad er delegert fra Helse- og omsorgsdepartementet til Helsedirektoratet jf. forskrift av 18. mars 2010 nr. 425.

Sjekkliste for nemndene ved mottatt søknad om sterilisering (PDF). 

Om vurdering av henvisning til sterilisering

Når en søknad innvilges, skal nemnda bestemme («henvise til») hvor inngrepet skal foretas. Dette forutsettes å skje i samråd med søkeren. Steriliseringsinngrep er ikke vurdert som «nødvendig helsehjelp» etter pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1, og derfor ikke gitt prioritet. Sterilisering er samtidig å anse som spesialisthelsetjeneste som befolkningen skal ha tilgang til. De regionale helseforetakene kan velge om tjenesten skal tilbys på offentlige sykehus eller hos avtalespesialister. I den grad sykehuset har et tilbud om sterilisering må de lage systemer for å håndtere slike henvisninger. Dersom det ikke er tilbud om sterilisering ved det aktuelle sykehuset som mottar henvisningen, bør sykehuset sende henvisningen/begjæringen om sterilisering videre til et annet sykehus eller til en avtalespesialist som tilbyr inngrepet. 

Det forutsettes likevel at de aktuelle sykehusavdelingene vil prioritere inngrep etter vedtak i en steriliseringsnemnd, selv om sykehusene har ventelister for personer med begjæringskompetanse over 25 år som søker sterilisering etter § 2 første punktum.

Steriliseringsrådet – første ledd

Myndigheten til å oppnevne Steriliseringsrådet er delegert til Helsedirektoratet (forskrift av 18. mars 2010 nr. 425). Steriliseringsrådet har fem medlemmer med personlige varamedlemmer. Leder av Rådet skal være lege. I tillegg skal det være to leger og en dommer blant medlemmene. Det er ikke spesifisert hvilken yrkesbakgrunn det siste medlemmet skal ha, det kan være hensiktsmessig å ha et et medlem som har erfaring i å vurdere diagnoser på feltet psykisk helse og utviklingshemming, og som kjenner praksisfeltet godt. Etter likestillingsloven bør det være tilnærmet likevekt mellom kvinner og menn i Rådet. Rådet oppnevnes for fire år av gangen.

Steriliseringsrådet er klageinstans over avslag i steriliseringsnemndene (se § 7). Videre skal rådet treffe tiltak for å sikre en mest mulig ensartet praktisering av loven. Rådet skal gi oversikt over innvilgete og utførte inngrep m.v. og videreformidle dette til Helsedirektoratet, se § 13. Rådet utgir jevnlig statusrapporter på steriliseringsfeltet. Rapportene kan lastes ned fra Helsedirektoratets nettside om sterilisering.

Steriliseringsrådet har også oppgaver ved søknad om kastrering (lovens kap. III) og ved søknad om dispensasjon fra bostedsvilkåret (§ 12). Helsedirektoratet er sekretariat for Steriliseringsrådet.

Steriliseringsnemndene – andre ledd

Steriliseringsnemndene er fylkesvise sakkyndige nemnder som har som oppgave å behandle søknader om sterilisering etter lovens § 3. Eventuelle søknader om kastrering sendes gjennom steriliseringsnemnda, jf. § 8. Steriliseringsnemnda ledes av fylkesmannen eller den av medarbeiderne fylkesmannen utpeker (f.eks. fylkeslegen). Fylkesmannen utpeker to andre personer utenfor embetet som medlemmer av nemnda (jf. kongelig resolusjon av 28. oktober 1977). Det kan oppnevnes personlige varamedlemmer for hvert av de tre medlemmene. Fungeringstiden for alle er normalt fire år, med mulighet til forlengelse. Siden det er få saker til behandling, vil gjenoppnevning kunne skje flere ganger.

Det er ikke stilt spesielle krav til steriliseringsnemndenes sammensetning bortsett fra at det (minst) skal være ett kvinnelig medlem i nemnda. Kjønnsbalanse i offenlige utvalg er nærmere regulert i likestillings- og diskrimineringsloven § 28 hvor det fremgår: Når et offentlig organ oppnevner eller velger utvalg, styrer, råd, nemnder, delegasjoner mv., skal begge kjønn være representert på følgende måte: a) Har utvalget to eller tre medlemmer, skal begge kjønn være representert.

Det er etter loven heller ikke stilt krav til yrkesbakgrunn (lege, jurist el.) for noen av medlemmene. Kompetanse i form av fagbakgrunn og erfaring både i å vurdere diagnoser på feltet psykisk helse og utviklingshemming, samt lovforståelse og lovfortolkning, er av betydning for ivaretakelse av rettssikkerheten ved behandling av søknader om sterilisering.

Fylkesmannen skal underrette Helsedirektoratet om steriliseringsnemndas sammensetning og endringer i denne.

Fylkesmannsembetet er sekretariat for steriliseringsnemnda og forbereder sakene som skal til nemnda. Embetet vil ved behov kunne bruke relevant fagkompetanse fra egne rekker, blant annet innhente juridisk bistand. En bør også kontakte eksterne fagpersoner hvis det er behov for supplerende kunnskap om diagnoser, medikamentbruk etc.

Nemndmedlemmene bør så langt råd er møtes ved behandlingen av søknadene, og ikke bare signere protokollen per post. En grundig gjennomgang og diskusjon av søknadene, og av prinsipielle problemstillinger på feltet, kan være viktig for å styrke og opprettholde nemndas samlede kompetanse og er viktig med tanke på opplæring. Av samme grunn bør nemndas varamedlemmer med jevne mellomrom inviteres med på møtene i nemnda. Det er ikke noe i veien for at det holdes møte for å diskutere relevante problemstillinger, uten at det foreligger en søknad om sterilisering som skal behandles i nemnda.

Steriliseringsrådet er klageinstans dersom en søknad om sterilisering blir avslått av en steriliseringsnemnd. Klagen skal imidlertid fremsettes for den steriliseringsnemnda som har fattet vedtaket.

Når det ikke er gitt særlige klageregler i steriliseringsloven, gjelder de alminnelige klagereglene i forvaltningsloven.

Klagefrist

Etter forvaltningsloven § 29 er klagefristen tre uker fra underretning om avgjørelsen i underinstansen (steriliseringsnemnda) er kommet frem til parten. Selv om det foreligger en fristoversittelse, kan klagen behandles etter reglene i forvaltningsloven § 31.

Klagens adressat, form og innhold

Etter forvaltningsloven § 32 skal erklæring om klage:

• fremsettes for det forvaltningsorgan som har truffet vedtaket, dvs. steriliseringsnemnda; (§ 32 bokstav a)
• være undertegnet av klageren eller hans fullmektig (§ 32 bokstav b), se forvaltningsloven § 12;
• nevne det vedtak som det klages over, og om påkrevet gi opplysninger til bedømmelse av klagerett og av om klagefrist er overholdt (§ 32 bokstav c); og
• nevne den endring som ønskes i det vedtak det klages over (§ 32 bokstav d).

Steriliseringsnemndas oppgaver ved klage

Nemnda bør gå grundig inn på alle argumenter klageren anfører og må redegjøre for klagers begrunnelse for klagen og nemndas vurdering av disse.

Av forvaltningsloven § 32 fremgår det at dersom en erklæring om klage inneholder feil eller mangler, kan steriliseringsnemnda sette en kort frist for retting eller utfylling. Den vil også ha en alminnelig veiledningsplikt, jf. forvaltningsloven § 11.

Forvaltningsloven § 33 pålegger underinstansen (steriliseringsnemnda) å foreta «de undersøkelser klagen gir grunn til». Nemnda kan oppheve eller endre sitt vedtak dersom den finner klagen begrunnet. Omgjøringsadgangen etter § 33 andre ledd vil særlig være praktisk der hvor det viser seg at det opprinnelige vedtaket åpenbart er uriktig eller uheldig.

Avvisningsvedtaket i nemnd kan påklages til Steriliseringsrådet

Dersom vilkårene for å behandle klagen ikke foreligger, for eksempel fordi det foreligger en fristoverskridelse som det ikke bør gis oppreisning for, skal nemnda avvise saken. Av forvaltningsloven § 2 tredje ledd følger at avvisning av en sak etter § 33 andre ledd tredje punktum og etter § 34 første ledd skal regnes som enkeltvedtak. Selve avvisningsvedtaket kan derfor påklages til Steriliseringsrådet. Dersom steriliseringsnemnda ikke finner grunn til å omgjøre avslaget sitt, sendes sakens dokumenter til Steriliseringsrådet for ny behandling.

Avgjørelsen i en klagesak etter §§ 33 og 34 som gjelder et enkeltvedtak, er selv et enkeltvedtak. Derfor gjelder forvaltningslovens regler for saksbehandlingen i klageomgangen, dvs. for Steriliseringsrådets saksbehandling. Det er Steriliseringsrådet som har hovedansvaret for at saken blir tilstrekkelig opplyst i klageomgangen. Hvis Steriliseringsrådet ikke anser det oversendte materialet som tilstrekkelig for å kunne fatte et vedtak, kan det enten selv foreta nærmere undersøkelser eller pålegge underinstansen å gjøre det.

Behandling av klage i Steriliseringsrådet

Tas klagen under behandling, kan Steriliseringsrådet prøve alle sider av saken. Det kan også ta hensyn til nye omstendigheter. Med alle sider av saken forstås:
a) faktum (har steriliseringsnemnda lagt riktig faktum til grunn?);
b) saksbehandlingen (foreligger brudd på saksbehandlingsregler som kan ha virket inn på vedtakets innhold, jf. forvaltningsloven § 41?);
c) rettsanvendelsen eller lovanvendelsen (har steriliseringsnemnda tolket loven på riktig måte og foretatt en forsvarlig rettsanvendelse?); og
d) skjønnsutøvelsen (har steriliseringsnemnda foretatt en forsvarlig skjønnsutøvelse?)

Steriliseringsrådet skal vurdere de synspunktene som klageren kommer med, men kan også ta opp forhold som ikke er berørt av klageren. Henvisningen i § 34 andre ledd til «de synspunkter klageren kommer med», er ikke noen uttømmende angivelse av hva klageinstansen skal utrede og trekke inn ved vurderingen, jf. forvaltningsloven § 33 femte ledd. Steriliseringsrådet har uansett plikt til å vurdere om avslaget er basert på riktig lovforståelse, selv om parten ikke direkte har tatt dette opp.

Steriliseringsrådet er heller ikke bundet av de grunnene som klageren har anført. Hvis for eksempel klagen er begrunnet med at det er gjort feil i saksbehandlingen, kan klagen tas til følge med den begrunnelse at avslaget er basert på feil faktum. Rådet kan også omgjøre et vedtak av rimelighets- eller hensiktsmessighetsgrunner, det vil si at skjønnsutøvelsen til steriliseringsnemnda blir overprøvd.

Hvis Steriliseringsrådet finner at det er feil ved et vedtak, eller er uenig i det skjønnet som er utøvd, avgjør det selv om det vil treffe ny realitetsavgjørelse eller sende saken tilbake til steriliseringsnemnda til ny behandling, jf. forvaltningsloven § 29. Sendes saken tilbake, har steriliseringsnemnda plikt til å treffe et nytt realitetsvedtak.