Bestemmelsen gir hjemmel for at det kan fremsettes begjæring om samtykke til eller treffes vedtak om prøver av pasientens biologiske materiale. Dette innebærer at det ikke er anledning til å ta slik prøve rutinemessig.

Første ledd gir hjemmel for faglig ansvarlig (§ 1-4) til å be pasienten om å samtykke til å ta prøver av biologiske materiale. Slik forespørsel kan bare fremsettes dersom det foreligger konkret mistanke om at pasienten misbruker rusmidler. Dessuten kreves det at prøver av biologiske materiale fremstår strengt nødvendig av hensyn til helsehjelpen. Dette innebærer at formålet med tiltaket må være å gi pasienten helsehjelp, og at prøvetaking må være et egnet tiltak for kontroll. Begjæring om samtykke til prøvetaking kan derfor ikke fremsettes dersom formålet kan oppnås med andre og lempeligere midler, for eksempel gjennom tillitsskapende tiltak.

Hjemmelen er teknologinøytral, og gir adgang til å benytte urinprøver så vel som nyere testmetoder som benytter biologisk materiale som spytt eller hår. I forarbeidene (prop. 40 L 2015-2016) nevnes spytt som eksempel på biologisk materiale. Selv om "utåndingsprøve" (alkotest) ikke nevnes eksplisitt i lovforarbeidene må også dråper i utånding/pust etter anses som "biologisk materiale" som kan testes etter denne bestemmelsen. I lovforarbeidene understrekes nettopp at en teknologinøytral bestemmelse vil kunne legge til rette for mindre inngripende testformer i fremtiden.

Bestemmelsens første ledd er aktuell både i forhold til frivillig innlagte pasienter og pasienter under tvungen observasjon eller tvungent psykisk helsevern (§§ 3-2 og 3-3).

Begjæringen og pasientens samtykke skal nedtegnes i et dokument som undertegnes av pasienten og faglig ansvarlig. Dokumentet skal inneholde begrunnelse for tiltaket.

Annet ledd gir hjemmel for at det kan treffes vedtak om prøvetaking. Vilkårene for å treffe slikt vedtak er de samme som for å fremsette begjæring om samtykke i henhold til § 4-7a første ledd. Vedtaket treffes av faglig ansvarlig (§ 1-4), og kan kun treffes overfor pasienter som er underlagt tvungen observasjon eller tvungent psykisk helsevern (§§ 3-2 og 3-3). Vedtak kan treffes overfor pasienter både med døgnopphold og uten døgnopphold i institusjon, jf. § 3-5 første og tredje ledd.

Pasienten har rett til å uttale seg før vedtak treffes, dersom dette er mulig, og det skal særlig legges vekt på pasientens uttalelser om tidligere erfaring med bruk av tvang, jf. 4-2 annet ledd.

Vedtaket kan påklages til kontrollkommisjonen av pasienten eller dennes nærmeste pårørende (pasient- og brukerrettighetsloven § 1-3 bokstav b). Hvem som regnes som nærmeste pårørende er omtalt i Pasient- og brukerrettighetsloven med kommentarer. Se nærmere om nærmeste pårørendes rett til informasjon om vedtaket i psykisk helsevernforskriften § 27 annet ledd med kommentarer.

Tiltaket skal evalueres så snart som mulig etter at det er avsluttet ( § 4-2 tredje ledd).

Et vedtak kan gi hjemmel for flere prøver gjennom et behandlingsforløp. Det må fremgå av vedtaket for hvor lang periode det skal tas prøver. Dersom vedtaket skal omfatte mer enn én enkelt prøve, må det fortløpende vurderes om vilkårene i bestemmelsens fremdeles er oppfylt.

Bestemmelsen sier ikke noe om hvordan selve prøvetakingen skal utføres. Dersom pasienten for eksempel ikke klarer å avgi urinprøve umiddelbart etter at institusjonen har anmodet om eller truffet vedtak om slik prøve, kan personalet for eksempel holde pasienten under oppsyn til prøven er avgitt. Pasienten kan imidlertid ikke anbringes bak låst eller stengt dør uten personale til stede, da dette vil være et tiltak som krever at vilkårene for isolasjon i § 4-8 er oppfylt.

Tredje ledd gir hjemmel for å gi nærmere forskrifter om gjennomføring av prøvetaking (også prøvetaking med hjemmel i annen lov). Hjemmelen er foreløpig ikke benyttet.