Kapittel 7. Domstolprøving

Første punktum fastsetter at kontrollkommisjonens vedtak i sak om etablering eller opprettholdelse av tvungent psykisk helsevern kan bringes inn for domstolene av pasienten eller vedkommendes nærmeste pårørende etter de særlige reglene i tvisteloven kapittel 36, som gir domstolen en utvidet overprøvingskompetanse. Søksmål kan bare reises dersom saksøkeren har et aktuelt tvangsvedtak rett mot seg (tvisteloven § 36-1 annet ledd). Tvungen observasjon er et tiltak av så kortvarig art at det ikke er aktuelt å prøve dette for domstolene etter tvisteloven kapittel 36, da tiltaket vil ha opphørt før saken kommer opp for retten.

Søksmål kan reises av pasienten selv eller vedkommendes nærmeste pårørende, og skal rettes mot staten ved Helse- og omsorgsdepartementet (tvisteloven § 36-3 tredje ledd). Myndigheten til å opptre som stedfortreder for departementet ved søksmål etter § 7-1 er delegert til Helsedirektoratet, jf. FOR-2010-03-18-425.

Staten bærer alle kostnadene ved saken når ikke annet følger av særskilt lovbestemmelse (tvisteloven § 36-8).

Domstolens kompetanse i saker som behandles etter tvisteloven kapittel 36 er begrenset til overprøving av at vilkårene for det aktuelle vedtaket er oppfylt på domstidspunktet. Domstolen kan ikke avgjøre tvangsvedtakets nærmere innhold, for eksempel hvorvidt en pasient skal være underlagt tvungent vern med eller uten døgnopphold (§ 3-5), eller om vedkommende skal være underlagt behandling uten eget samtykke (§ 4-4) (Rt.1999 s. 637).

Dersom vedtaket er opphevet, kan det kun prøves etter alminnelige prosessregler. Dette forutsetter blant annet at saksøker har rettslig interesse (tvisteloven § 1-3). Den oppreisning en dom i saksøkers favør vil kunne gi, gir ikke alene rettslig interesse etter denne bestemmelsen (Rt. 2001 s. 1123). Søksmål som gjelder andre vedtak enn de som er oppregnet i bestemmelsen, følger alminnelige prosessregler.

Annet punktum fastsetter tilsvarende mulighet i forhold til vedtak om overføring til døgnopphold i institusjon ( §§ 4-10 og 5-4). Dette omfatter kun vedtak om overføring fra tvungent vern uten døgnopphold til tvungent vern med døgnopphold. Dette er begrunnet med at det er disse vedtakene som føles mest byrdefulle for pasienten.