Første ledd: Offentlig myndigheter har plikt til å bidra til at personer som antas å fylle vilkårene for tvungent psykisk helsevern og som ikke selv søker behandling, blir undersøkt av lege. Om nødvendig skal offentlig myndighet begjære tvungen undersøkelse, tvungen observasjon eller tvungent psykisk helsevern. Offentlig myndighet har som begjærende instans klagerett på vedtak om etablering, ikke-etablering og opphør av vedtak om tvungen observasjon og tvungent psykisk helsevern, og dermed også en rett til informasjon om slike vedtak, se kommentaren til forskriftens § 10.
Bestemmelsen utdyper lovens § 1-3 med hensyn til hvilken offentlig myndighet som vil være rette vedkommende til å fremme en begjæring. Det fremkommer av § 7 første ledd bokstav e) at ansvarlig fengselsmyndighet kan fremsette begjæring når pasienten er innsatt i anstalt under kriminalomsorgen. Helsedirektoratet vurderer at ordlyden og forarbeidene tilsier at friomsorgen ikke kan fremsette begjæring. Se Helsedirektoratets brev av 24. november 2022 (jnr. 22/45767).
Annet ledd: Hvilken offentlig myndighet som vil være rett instans vil være avhengig av den konkrete situasjonen. Det forutsettes i alle tilfeller at vedkommende myndighet har kjennskap til den antatt syke. Dette er viktig for at ordningen skal ha ønsket rettssikkerhetsmessig verdi. Hvem hos den offentlige instans som er tillagt myndigheten vil reguleres av instansens egne instrukser.
Begjæringsadgangen knytter seg til etableringen av tvungen observasjon eller tvungent vern, jf. forskriften § 7 tredje ledd bokstav d) som krever om at begjæringen skal mottas av institusjonen senest samtidig med pasienten. Offentlig myndighet kan altså ikke på et senere tidspunkt fremsette begjæring i den hensikt å få rett til informasjon om vedtak og å få klageadgang.
Se også Helsedirektoratets fortolkning Begjæring fra politiet med klagerett og adgangen til å begrense misbruk av nødnummer (PDF).
Kommunelegens beslutning om ikke å fatte vedtak om tvungen legeundersøkelse kan ikke påklages. Heller ikke henvisende leges/den eksterne legens beslutning om ikke å henvise til tvungen observasjon/tvungent psykisk helsevern kan påklages. Dersom nærmeste pårørende eller offentlig myndighet er uenige i slike beslutninger og fortsatt mener det er behov for tvungen legeundersøkelse/tvungent vern, må de eventuelt begjære dette på nytt.