Denne bestemmelsen regulerer hvem som kan samtykke til helsehjelp på vegne av barn under 16 år. 

Første ledd fastsetter at kompetansen til å samtykke til helsehjelp ligger inn under foreldreansvaret. Hovedregelen er at begge foreldre skal samtykke til helsehjelp til barn under 16 år såfremt foreldrene har del i foreldreansvaret, noe som ofte vil være tilfelle også der den ene forelderen ikke bor sammen med barnet. Foreldre som har felles foreldreansvar, må som hovedregel være enige for at samtykket skal være gyldig.

Avgjørelser om helsehjelp faller inn under foreldreansvaret i barneloven § 30, slik at foreldre som ikke har foreldreansvar som hovedregel heller ikke har myndighet til å samtykke på vegne av barnet. Foreldre som har felles foreldreansvar må ta avgjørelser om helsehjelp i fellesskap, og må derfor begge samtykke på vegne av barnet. Dette gjelder selv om foreldrene ikke bor sammen. Dersom en av foreldrene nekter, vil det ikke foreligge noe gyldig samtykke.

Barneloven inneholder regler om blant annet foreldreansvar, fast bosted og samværsrett. Det følger av barneloven at gifte foreldre har felles foreldreansvar for barna de har sammen. Fra 1. januar 2006 har samboende foreldre automatisk felles foreldreansvar for barn født etter nevnte tidspunkt. Før 1. januar 2006 måtte ugifte foreldre sende melding til folkeregistermyndigheten om at de skulle ha felles foreldreansvar. Har de ikke sendt slik melding, har mor foreldreansvaret alene.

Når foreldrene ikke er gift eller bor sammen, har mor i utgangspunktet foreldreansvaret alene. Foreldrene kan avtale at de skal ha felles foreldreansvar, eller at far skal ha foreldreansvaret alene. Avtalen må sendes folkeregistermyndigheten (skattekontoret) for å være gyldig. Når foreldre som har felles foreldreansvar flytter fra hverandre, vil de fortsette å ha felles foreldreansvar med mindre de avtaler noe annet.

Fra og med 1. januar 2020 er barneloven § 35 endret. Utgangspunkt skal være felles foreldreansvar for alle, også for foreldre som ikke bor sammen når barnet blir født. Dersom foreldrene ikke bor sammen og mor ønsker foreldreansvaret alene skal hun kunne gi melding til folkeregistermyndigheten innen ett år fra den datoen farskap ble fastsatt. Tilsvarende gjelder der far ikke ønsker felles foreldreansvar. Når en av foreldrene har gitt slik melding får mor foreldreansvaret alene. Se Prop 161 L (2015-2016) Endringer i barnelova mv. (likestilt foreldreskap) og Innst. 195 L (2016-2017). Endringen trådte i kraft fra 1. januar 2020 og gjelder barn som er født fra dette tidspunktet.

Det er viktig å være oppmerksom på at en forelder kan ha samværsrett selv om vedkommende ikke har del i foreldreansvaret, og en forelder kan ha del i foreldreansvaret uten å ha samværsrett.

Hovedregelen om at kompetansen til å samtykke til helsehjelp ligger inn under foreldreansvaret når barnet er under 16 år gjelder ikke ubetinget. I noen tilfeller kan også barn under 16 år ha selvstendig samtykkerett. Det innebærer at barnets selvbestemmelsesrett i visse tilfeller går foran foreldrenes rett til å samtykke på barnets vegne før fylte 16 år. Av første ledd andre punktum går det fram at hovedregelen etter første punktum ikke gjelder for pasienter mellom 12 og 16 år når de har selvstendig samtykkekompetanse etter § 4-3 første ledd bokstav c. Det innebærer at personer mellom 12 og 16 år selv kan samtykke til helsehjelp som gjelder forhold som foreldrene eller andre som har foreldreansvaret ikke er informert om, jf. § 3-4 andre eller tredje ledd eller det følger av tiltakets art. Foreldre som har felles foreldreansvar må ta avgjørelser om helsehjelp i fellesskap og i utgangspunktet kreves samtykke fra begge foreldrene. Dersom en av foreldrene nekter foreligger ikke et gyldig samtykke.

Andre og tredje ledd er unntak fra hovedregelen om at begge foreldrene må samtykke til helsehjelpen. Den gir én av foreldrene rett til å samtykke alene for visse typer helsehjelp og visse situasjoner. Hovedregelen er at begge foreldrene med foreldreansvar skal samtykke til helsehjelp til barnet under 16 år. Dette utgangspunktet har imidlertid i noen tilfeller medført at barn ikke har fått nødvendig og hensiktsmessig helsehjelp fordi den ene forelderen har motsatt seg dette, eller fordi det av andre grunner ikke har vært mulig å få innhente samtykke fra vedkommende. Dette er bakgrunnen for endringen i andre ledd som trådte i kraft 1. mai 2010. Se forarbeidene: Ot. prp. nr. 104 (2008-2009) jf. Prop. 14 L (2009-2010).

Regelen dekker to situasjoner; der helsehjelpen er ledd i den daglige og ordinære omsorgen for barnet (andre ledd) og der kvalifisert helsepersonell mener at helsehjelpen er nødvendig for at barnet ikke skal ta skade (tredje ledd).

I lov 20. juni 2014 nr. 40 om rituell omskjæring av gutter § 8 er det fastsatt at det er den eller de som har foreldreansvaret for gutten som skal samtykke til rituell omskjæring av gutter under 18 år. Det fremgår av forarbeidene at dersom begge foreldre har foreldreansvar, må begge foreldre samtykke til at det utføres rituell omskjæring. Rituell omskjæring er følgelig ikke en slik type inngrep at det vil være tilstrekkelig med samtykke fra kun én av foreldrene. Se Prop.70 L (2013-2014) og Innst. 290 L (2013-2014).

Når helsehjelpen er del av den daglige og ordinære omsorgen for barnet

Andre ledd bestemmer at det er tilstrekkelig at én av foreldrene samtykker til helsehjelp som regnes som del av den daglige og ordinære omsorgen for barnet. Slike avgjørelser regnes ikke som større avgjørelser i barnets liv som begge foreldre må samtykke til etter barneloven § 30 første ledd, når de har felles foreldreansvar. Med helsehjelp som er ledd i den daglige og ordinære omsorgen for barnet regnes for eksempel behandling av øreverk, halsbetennelse, influensa, skrubbsår og så videre. Eksemplene, hentet fra forarbeidene, er ikke uttømmende, og har til felles at de er alminnelige, dagligdagse, ukompliserte og at det erfaringsmessig ikke oppstår uenighet om nødvendigheten av å oppsøke helsetjenesten i disse situasjonene. Selv om det kun er eksempler på somatiske lidelser som nevnes, kan det ikke utelukkes at også helsehjelp knyttet til psykisk helse kan regnes som ledd i den daglige og ordinære omsorgen for barnet.

Helsehjelp som er del av den daglige og ordinære omsorgen for barn kan besluttes av den forelder som til enhver tid er sammen med barnet, og uavhengig av om foreldrene bor sammen eller hver for seg, eller har del i foreldreansvaret eller ikke. Det går direkte fram av andre ledd andre setning at en forelder som ikke har del i foreldreansvaret, kan samtykke alene til helsehjelp som blir regnet som del av den daglige og ordinære omsorgen for barnet. Det vil si at en samværsforelder, som ikke har del i foreldreansvaret, kan når barnet er på samvær ta det med på legevakten for behandling av halsbetennelse uten samtykke fra den andre forelderen.

Særlig om vaksinasjon av barn

Helse- og omsorgsdepartementet har i brev 8. oktober 2015 kommet til at vaksinasjon som inngår i barnevaksinasjonsprogrammet må regnes som del av den daglige og ordinære omsorgen for barnet. Det er dermed tilstrekkelig at den ene av foreldrene eller andre som har foreldreansvaret samtykker til vaksinasjonen. Ved samtykke til vaksinasjon er det imidlertid et vilkår at den som samtykker har foreldreansvaret for barnet. Det følger av andre ledd siste setning.

Ved vaksinasjon utenfor barnevaksinasjonsprogrammet må begge foreldrene eller andre som har foreldreansvaret samtykke til vaksinasjonen. Dersom barnet likevel skal få vaksine utenfor barnevaksinasjonsprogrammet uten begges samtykke, må kvalifisert helsepersonell mene at vaksinen er nødvendig for at barnet ikke skal ta skade, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 4-4 tredje ledd.

Særlig om henvisninger

En henvisning til spesialist kan være ledd i den daglige og ordinære omsorgen for barnet. Når en lege henviser et barn til spesialist for videre utredning, skjer det fordi legen etter undersøkelse av barnet vurderer egen kompetanse som utilstrekkelig til å vurdere barnets behov for helsehjelp på en fullgod måte. Det er et råd til foreldrene om hvor de kan henvende seg for å få en mer kvalifisert vurdering, vedlagt informasjon som gjør den instansen som det henvises til i stand til å prioritere henvendelsen. Uavhengig av hva utrednings- og behandlingsbehovet består i, forventer normalt foreldre som oppsøker lege med sine barn å få en henvisning dersom kontakt med andre deler av helsetjenesten er nødvendig for å behandle eller utrede barnets behov nærmere. Dette er ofte et trivielt og ukomplisert tiltak. Den instansen som det henvises til må foreta en selvstendig vurdering av samtykkereglene. Det innebærer at instansen må vurdere om den aktuelle helsehjelpen som eventuelt følger av henvisningen faller utenfor den daglige og ordinære omsorgen. I så fall vil begge foreldrene måtte kontaktes for å gi samtykke til helsehjelpen.

Det kan imidlertid være gode grunner for å utvise varsomhet med å definere henvisningen som et ledd i den daglige og ordinære omsorgen når bakgrunnen er observasjoner fra kun den ene forelderen i forbindelse med samvær og det er grunn til å tro at det er en underliggende konflikt mellom foreldrene. Dette gjelder spesielt når det er grunn til å tro at det vil være uenighet mellom foreldrene om behovet for at barnet mottar helsehjelp. Andre ledd omfatter derfor ikke helsehjelp i form av henvisning til spesialist i tilfeller hvor det åpenbart er uenighet mellom foreldrene om helsehjelpen bør gis og behovet for helsehjelpen har en påstått tilknytning til den ene forelderens forhold til barnet.

I saker hvor henvisningen ikke kan sies å omfatte forhold som går inn under andre ledd, må legen informere den andre forelderen og be om samtykke til å gi en henvisning. Dette er i samsvar med lovens hovedregel om samtykke fra begge foreldrene med del i foreldreansvaret er nødvendig for å yte helsehjelp til barn. Dersom den andre forelderen ikke samtykker, må legen vurdere om vilkårene i § 4-4 tredje ledd er oppfylt, det vil si om henvisningen er «nødvendig for at barnet ikke skal ta skade”. Se kommentaren nedenfor.

Når helsehjelpen er nødvendig for at barnet ikke skal ta skade

Tredje ledd regulerer situasjoner der foreldrene er uenige om hvorvidt barnet skal ha helsehjelp. Dette kan blant annet være aktuelt i forbindelse med familiekonflikter, vold, overgrep og lignende. Videre kan det være aktuelt i situasjoner hvor foreldrene har forskjellig oppfatning av om barnet bør gis helsehjelp eller ikke. Typisk kan tenkes situasjoner hvor en forelder ønsker at barnet skal gis alternativ behandling (og da i motsetning til skolemedisinsk behandling), mens den andre forelder mener skolemedisinsk behandling er nødvendig. Dersom helsepersonell mener skolemedisinsk behandling er nødvendig for at barnet ikke skal ta skade, vil det være nok at den ene forelder samtykker til dette. Den andre forelder vil da ikke kunne hindre dette ved å nekte å samtykke.

Bestemmelsen regulerer også situasjoner der det ikke er mulig å få avklart begge foreldrenes synspunkter på ytelse av helsehjelpen, for eksempel fordi den ene forelderen ikke er mulig å få tak i. I disse situasjonene kan den ene forelderen alene gi samtykke til helsehjelp, forutsatt at kvalifisert helsepersonell anser helsehjelpen nødvendig for at barnet ikke skal ta skade. Dette er unntak fra hovedregelen i første ledd og hovedregelen i barneloven § 30 om at større avgjørelser i barnets liv må tas av foreldrene i fellesskap når de har felles foreldreansvar.

Begge foreldre har rett til å samtykke alene til helsehjelp etter tredje ledd, forutsatt at de har del i foreldreansvaret. Adgangen til å samtykke henger altså ikke sammen med om forelderen bor sammen med barnet, men om forelderen har del i foreldreansvaret. 

Det er et vilkår at kvalifisert helsepersonell mener at barnet kan ta skade av ikke å få hjelpen. Med kvalifisert helsepersonell menes helsepersonell som har nødvendig faglig innsikt på området til å foreta en forsvarlig vurdering av risikobildet og behovet for helsehjelp. Det vil som oftest være den legen, psykologen eller tannlegen som er ansvarlig for helsehjelpen som bør foreta disse helsefaglige vurderingene.

Forutsetningen er at helsepersonell mener at barnet kan ta skade av ikke å få helsehjelpen. Hva som vil kunne være skadelig for barnet må vurderes konkret og vil til dels bero på et helsefaglig skjønn hos helsepersonellet. Både skader av somatisk og psykisk art er omfattet. Skadebegrepet vil derfor også omfatte tilfeller hvor det er viktig at barn får snakke med psykolog eller får et behandlingstilbud ved Barne- og ungdomspsykiatri (BUP).

Det må være risiko for noe mer enn en ubetydelig skade eller ubehag for barnet. Barnet vil typisk kunne ta skade dersom livskvaliteten uten behandling merkbart reduseres som følge av smerte eller lidelse, problemer i forbindelse med vitale livsfunksjoner som for eksempel næringsinntak, eller nedsatt fysisk eller psykisk funksjonsnivå. Barnet vil også kunne ta skade dersom manglende helsehjelp medfører at det på et senere tidspunkt ikke er mulig å yte fullt ut effektiv helsehjelp, for eksempel i tilfeller hvor det er viktig å sette i gang behandling tidlig for å unngå mer risikofylt eller omfattende behandling senere. Muligheten for å forebygge helseproblemer bør tillegges stor vekt i vurderingen av hva én av foreldrene kan samtykke til av helsehjelp.

Hvorvidt helsehjelp skal gis og i så fall hva som kan gjøres etter kun én av foreldrenes samtykke, avhenger av helsepersonellets vurdering av hva som vil være forsvarlig helsehjelp i det konkrete tilfellet. Helsepersonellet må foreta en faglig vurdering av blant annet forholdets alvorlighet, tidsaspekt, konsekvenser av å utsette helsehjelpen og eventuell risiko ved å yte helsehjelpen. Foreldrenes innsigelser og begrunnelser for disse vil også være en del av vurderingen.

I de tilfelle barnet ikke vil ta skade av ikke å få helsehjelpen, og det heller ikke dreier seg om helsehjelp ved vanlige barnesykdommer, vil det fortsatt være slik at helsehjelp gis til barnet etter samtykke fra begge foreldre med felles foreldreansvar.

Bestemmelsen gjelder også helsehjelp i form av henvisning. En av primærlegens kjerneoppgaver er å vise vei videre i helse- og omsorgstjenesten. Selv om en lege ikke anser seg som kompetent til å utrede og behandle barnet, vil legen likevel normalt være tilstrekkelig kvalifisert til å vurdere behovet for henvisning til annet helsepersonell som har den nødvendige kompetansen til faktisk å utrede og behandle barnet videre.

Når legen skal vurdere om henvisning er nødvendig for at barnet ikke skal ta skade, tilsier legens manglende kompetanse og hensynet til barnets beste at terskelen for å henvise ikke blir for høy. Jo mer alvorlig utfall som kan tenkes for barnet ved manglende oppfølging, jo lavere terskel bør det oppstilles for å anse en henvisning som nødvendig for at barnet ikke skal ta skade. Det stilles mindre krav til risikovurderingen hos en primærlege som henviser til annen helsehjelp, enn til det helsepersonellet som er kvalifisert til å utrede og behandle barnet.

Innhenting av synspunkter fra foreldrene

Når kvalifisert helsepersonell mener at helsehjelp er nødvendig for at barnet ikke skal ta skade (tredje ledd), skal begge foreldrene som har del i foreldreansvaret så langt som mulig få si sin mening før det tas en avgjørelse om at helsehjelp skal gis, jf. tredje ledd andre setning. Dette skal sikre at den forelderen som motsetter seg helsehjelpen får legge fram sine eventuelle innvendinger, slik at helsepersonellet kan ta disse i betraktning i sin vurdering. Det er imidlertid ikke et absolutt krav at vedkommende skal uttale seg, det kan være tilfeller der vedkommende ikke er mulig å få tak i eller ikke vil uttale seg.  Det kreves i følge forarbeidene til bestemmelsen en viss aktivitet av helsepersonellet for å forsøke å informere og innhente den andres syn, men det kreves ikke omfattende undersøkelser. Dersom man ved bruk av vanlige kommunikasjonsmåter som for eksempel telefon eller epost ikke får tak i den andre, er dette normalt tilstrekkelig. Hvor mye arbeid man skal legge i å få kontakt må vurderes konkret, og det må sees hen til hvor mye helsehjelpen haster.

Når helsehjelpen er gitt, er ikke behovet for å informere den andre forelderen lenger begrunnet i innhenting av samtykke eller syn på helsehjelpen. Forventingene til hvilken informasjon som helsepersonellet på eget initiativ da skal formidle til den andre forelderen er derfor mer begrenset. Hvis begge foreldrene har foreldreansvar, vil det imidlertid i mange tilfeller være naturlig at helsepersonellet informerer begge foreldrene om den helsehjelpen som er gitt, videre oppfølging, resultater av prøver mv.

Dersom barnet gis helsehjelp som ledd i den daglige og ordinære omsorgen (andre ledd) er det ingen plikt til å høre begge foreldrene. Det anses ikke hensiktsmessig å kreve dette, da det dreier seg om et stort antall trivielle eller mindre alvorlige tilstander som behandles rutinemessig. Det er i disse tilfellene heller ikke naturlig å oppstille en plikt for helsepersonellet til på eget initiativ å informere den andre forelderen om helsehjelpen i ettertid. Det vil derfor i utgangspunktet være opp til foreldrene å kommunisere med hverandre om disse forholdene.

En forelder som har foreldreansvaret kan samtykke til vaksinasjonen alene. I noen tilfeller vil den andre forelderen være imot vaksinasjonen, likevel kan barnet vaksineres. For at tilliten til helsetjenesten skal kunne bevares også i slike situasjoner er informasjon og dialog viktig.  I tilfeller der helsepersonell får kjennskap til at den andre forelderen er skeptisk til, eller motsetter seg vaksinasjonen, fremgår det av forarbeidene at helsepersonell likevel bør vurdere om det er mulig og hensiktsmessig å snakke med denne forelderen før barnet vaksineres. (Dette til tross for at det ikke er noen plikt til å høre begge foreldrene etter andre ledd.) En av suksessfaktorene ved barnevaksinasjonsprogrammet er det personlige møtet mellom helsesykepleier og foreldre. Der blir det gitt tilpasset informasjon og foreldrene kan stille spørsmål og diskutere eventuelle bekymringer og skepsis. Dette kan bidra til at den forelderen som har motforestillinger mot at barnet blir vaksinert får lagt fram sine innvendinger og får diskutert sine bekymringer knyttet til vaksinasjonen. God informasjon om barnevaksinasjonsprogrammet og fordelene ved å følge programmet vil trolig i en del tilfeller fjerne bekymringer og skepsis. En slik samtale med helsepersonell kan også legge til rette for et godt eller bedre samarbeid mellom foreldrene. 

Klageadgang

Av tredje ledd tredje setning fremgår at den av foreldrene som ikke får medhold hos helsepersonellet, kan klage avgjørelsen inn for statsforvalteren etter reglene i pasient- og brukerrettighetsloven kapittel 7. Se merknader til dette kapitlet. Klageadgangen gjelder både den forelderen som mener barnet bør få helsehjelpen og den som mener barnet ikke bør få helsehjelpen. Det fremgår av forarbeidene at helsepersonell skal orientere foreldrene om klageadgangen.

Det forutsettes at denne sakstypen behandles raskt hos statsforvalteren. En eventuell klage skal normalt være ferdigbehandlet før det gis helsehjelp. Dersom helsepersonellet mener at barnet vil ta skade av å avvente klagebehandling, kan helsehjelpen likevel påbegynnes eller gis.

Tredje ledd fjerde setning bestemmer at statsforvalteren kan vedta at helsehjelpen skal avsluttes inntil klagen er behandlet. Slik avslutning av behandlingen fordrer at det er grunn til tvil om begge foreldrene må samtykke til helsehjelpen og at det ikke vil være i strid med forsvarlighetskravet å stille behandlingen i ro.

Klageretten gjelder ikke for beslutning om å yte helsehjelp som del av den daglige og ordinære omsorgen for barnet. Helsehjelpen vil i slike tilfeller være så rutinemessig og lite inngripende at det er liten grunn til å overprøve den ene av foreldrene som ønsker helsehjelpen. Klageretten vil heller ikke ha noen funksjon i de tilfellene der helsehjelpen allerede er helt gjennomført. Da kan det eventuelt være aktuelt å be tilsynsmyndighetene om en vurdering etter pasient- og brukerrettighetsloven § 7-4 av om helsehjelpen har vært forsvarlig.

Foreldres rett til informasjon og medvirkning

Selv om bare én av foreldrene samtykker til helsehjelpen, gjelder fortsatt de alminnelige reglene i kapittel 3 om foreldrenes rett til informasjon og medvirkning ved ytelse av helsehjelp til barn. Dette betyr for eksempel at helsepersonell ikke kan unnlate å informere eller nekte en forelder informasjon om helsehjelpen utelukkende fordi vedkommende forelder i utgangspunktet ikke ønsket å samtykke til denne.

Pasient- og brukerrettighetslovens regulering av foreldres rett til informasjon om barn må også ses i sammenheng med de mer generelle bestemmelsene i barneloven som regulerer anledningen til å be om informasjon om barnet.

Fjerde ledd: Dersom barnevernstjenesten har overtatt omsorgen for barn under 16 år etter barnevernsloven §§ 4-2 eller 5-1 har barnevernstjenesten rett til å samtykke til helsehjelp. Etter vedtak om omsorgsovertakelse vil foreldrene fremdeles kunne inneha foreldreansvaret. Det presiseres derfor i tredje ledd at barnevernstjenesten tar avgjørelser om helsehjelp overfor barn under 16 år når omsorgen for barnet er overtatt etter nevnte bestemmelser. Bestemmelsens ordlyd skiller ikke mellom somatisk og psykisk helsehjelp når det gjelder barnevernstjenestens rett til å samtykke til helsehjelp på vegne av barn. For barn mellom 16 år og 18 år er barnevernstjenestens kompetanse regulert i 4-5 andre ledd. Se kommentaren til denne.

Helsepersonell er forpliktet til å informere barnevernstjenesten om forhold som kan begrunne vedtak om omsorgsovertakelse, se helsepersonelloven § 33.

Barnets rett til å bli hørt

Selv om foreldrene eller andre med foreldreansvar har den formelle samtykkekompetansen er det likevel ikke slik at de i samarbeid med helsepersonell kan treffe avgjørelser uten å trekke barnet med i beslutningsprosessen. Barnets rett til deltakelse i avgjørelser som berører dem har fått gradvis større betydning både i internasjonal og nasjonal lovgivning.

Femte ledd regulerer når og hvordan barn skal høres ved samtykke til helsehjelp på vegne av barn. 

Foreldre, andre som har foreldreansvaret eller barnevernstjenesten skal gi barnet informasjon og mulighet til å si sin mening før spørsmålet om samtykke blir avgjort, fra barnet er i stand til å danne seg egne synspunkt på det samtykket dreier seg om. Det skal gjelde senest fra barnet fyller 7 år (jf. første setning). Barn har altså fått en ubetinget rett til å få uttale seg fra syvårsalderen. I tillegg er det en skjønnsmessig formulering om at også yngre barn enn 7 år har rett til å få informasjon og si sin mening fra de er i stand til å danne seg egne synspunkter.

Det skal videre legges vekt på hva barnet mener, i samsvar med alder og modenhet, og fra fylte 12 år skal det legges stor vekt på hva barnet mener (jf. andre og tredje setning).

Selv om det er andre enn helsepersonell som har ansvaret for å gi barnet informasjon og mulighet til å si sin mening før samtykke til helsehjelp avgjøres kan det i enkelte situasjoner være behov for at helsepersonell snakker med foreldrene (eventuelt andre som har foreldreansvaret eller barnevernstjenesten) og barnet om dette.

Ved utformingen av nytt femte ledd er det særlig sett hen til barneloven § 31, Grunnloven § 104 og barnekonvensjonen artikkel 12. Barnekonvensjonen artikkel 12 (1), slår fast at barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter har rett til fritt å gi uttrykk for disse i alle forhold som vedrører barnet, og at barnets syn skal tillegges «behørig vekt i samsvar med dets alder og modenhet». Barnekonvensjonen gjelder som norsk rett og skal ved motstrid gå foran bestemmelser i annen lovgivning, jf. menneskerettsloven §§ 2 og 3. FNs barnekomité har gitt følgende kommentar nr. 12 om barns rett til å bli hørt innenfor helsetjenesten:

«Barn, også små barn, skal involveres i beslutningsprosessene, på en måte som er i samsvar med deres gradvise utvikling. De skal informeres om foreslåtte behandlinger og hvordan disse behandlingene virker, og denne informasjonen skal også gis i et format som er hensiktsmessig og tilgjengelig (…).»

Barneloven §§ 31 og 33 regulerer barns rett til å bli hørt og delta i avgjørelser om personlige forhold for barnet. Barns rett til å bli hørt er også tatt inn i den nye grunnlovsbestemmelsen om barns rettigheter i Grunnloven § 104 hvor det fremgår at:

«Barn har krav på respekt for sitt menneskeverd. De har rett til å bli hørt i spørsmål som gjelder dem selv, og deres mening skal tillegges vekt i overensstemmelse med deres alder og utvikling.

Ved handlinger og avgjørelser som berører barn, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn.

Barn har rett til vern om sin personlige integritet. Statens myndigheter skal legge forholdene til rette for barnets utvikling, herunder sikre at barnet får den nødvendige økonomiske, sosiale og helsemessige trygghet, fortrinnsvis i egen familie.»