Rett til fornyet vurdering

Bestemmelsen gir pasienter rett til en fornyet vurdering av sin helsetilstand. Retten oppstår når pasienten har fått informasjon om utfallet av vurderingen etter § 2-2 a. Pasientens krav om ny vurdering må være relatert til ønsket om en fornyet vurdering sammenlignet med den første vurderingen av helsetilstanden som ble gjort i henhold til § 2-2 a. Den nye vurderingen foretas på bakgrunn av den medisinske indikasjonen som ligger til grunn i den første vurderingen spesialisthelsetjenesten har foretatt. Bakgrunnen for kravet kan være at man er uenig i diagnosen eller vurderingen av sykdommens alvorlighet, eller det kan være uenighet med hensyn til behandlingsopplegget som er skissert. Kravet vil også kunne fremmes dersom pasienten ønsker en fornyet vurdering "for sikkerhets skyld", kanskje på grunn av en fornemmelse av at noe er galt. Pasienten behøver ikke begrunne sitt ønske om fornyet vurdering. En henvisning til fornyet vurdering trenger ikke besvares av spesialisthelsetjenesten innen fristen på 10 virkedager, jf. § 2-2 a.

Pasienten må bli henvist fra en allmennlege for at spesialisthelsetjenesten skal gjøre en fornyet vurdering etter denne bestemmelsen. Hvis allmennlegen mener at det ikke er grunner som tilsier at pasienten har noe å vinne på en fornyet vurdering, kan ikke pasienten kreve dette. Det kan for eksempel dreie seg om situasjoner der pasienten allerede er grundig utredet og konklusjonene ut fra faglige vurderinger ikke synes tvilsomme, men hvor pasienten likevel har vanskelig med å forsone seg med diagnosen. På den annen side må legen ha saklig grunn for å la være å henvise en pasient som ønsker det til en fornyet vurdering. Allmennlegen kan altså ikke la være å henvise en pasient til fornyet vurdering ut fra utenforliggende hensyn.

Pasienter har rett til å be om fornyet vurdering hos offentlige virksomheter og hos private virksomheter som har rett til å tildele pasient- og brukerrettigheter, se § 2-4 første ledd jf. § 2-2 a femte og sjette ledd. Spørsmål om rett til fornyet vurdering er diskutert i forbindelse med innføringen av fritt behandlingsvalg. Prop. 56 L (2014-2015) punkt 8.6.

Fornyet vurdering kan bare kreves en gang for samme tilstand, jf. andre setning. Hva som er samme eller ulike tilstander er langt på vei et faglig spørsmål, og vil måtte avgjøres konkret i forbindelse med anmodningen om fornyet vurdering. For pasienter med kronisk sykdom må dette ikke praktiseres strengere enn at retten til fornyet vurdering blir reell.

Pasienter som er vurdert for tverrfaglig spesialisert behandling for rusmiddelavhengighet, kan få en fornyet vurdering etter henvisning fra allmennlege eller etter henvisning fra helse- og omsorgstjenesten i kommunen og sosialtjenesten, jf. tredje setning. Det er presisert i spesialisthelsetjenesteloven § 3-12 at spesialisthelsetjenesten skal vurdere henvisninger til tverrfaglig spesialisert behandling for rusmiddelavhengighet når henvisningen kommer fra de kommunale tjenestene. De samme tjenestene kan derfor også henvise til fornyet vurdering etter bestemmelsen her.

Bestemmelsen gir bare pasienten rett til å få en fornyet vurdering fra spesialisthelsetjenesten i Norge. Etter en konkret vurdering kan imidlertid pasientens bostedsregion akseptere å dekke utgiftene ved en fornyet vurdering i utlandet, jf. brev fra Helsedepartementet 25. juli 2003 som viser til Ot.prp. nr. 12 (1998-99).

Innholdet i en fornyet vurdering vil svare til innholdet i en vurdering etter § 2-2 a. Det må altså vurderes om pasienten har behov for helsehjelp. Legen som foretar den nye vurderingen skal avgjøre om pasienten har rett til nødvendig helsehjelp og eventuelt fastsette en tidsfrist for når medisinsk forsvarlighet krever at helsehjelpen senest må ytes pasienten, jf. §§ 2-2 andre ledd og 2-2 a andre ledd Kravet til forsvarlighet avgjør om pasienten må undersøkes klinisk av den nye spesialisten eller om en ny vurdering basert på henvisningen med sakens dokumenter er tilstrekkelig. Bestemmelsen gir ingen rett for pasienten eller plikt for legen til å gjennomføre slike undersøkelser, så lenge det ikke er nødvendig for å foreta en forsvarlig vurdering.

En ny vurdering skal være et selvstendig alternativ til den opprinnelige. Fornyet vurdering er noe annet enn en klage, og den nye vurderingen er ikke nødvendigvis bedre enn den opprinnelige. Den nye vurderingen har ikke forrang fremfor den første vurderingen når det gjelder hva som skal legges til grunn ved senere behandling. Pasienten kan i samråd med henvisende lege velge hvilken av vurderingene som legges til grunn for henvisning til behandling, se pasient- og brukerrettighetsloven § 3-1 om pasientens rett til medvirkning og § 3-2 om pasientens rett til informasjon.

Det vil være naturlig at pasienten velger det behandlingsstedet som har gitt den valgte vurderingen, da behandlingsforløpet som følger av vurderingen ikke vil være bindende for et annet sykehus.

Det følger av pasient- og brukerrettighetsloven § 7-2 at pasienten, eller dennes representant, kan klage til statsforvalteren hvis rettigheten til fornyet vurdering ikke blir oppfylt. Pasienten kan klage på at retten til fornyet vurdering ikke er innfridd. Hvis den nye vurderingen er gjennomført på en uforsvarlig måte, kan pasienten klage over dette. Statsforvalteren kan overprøve alle sider av saken. Hvis pasienten får medhold i klagen, skal pasienten få oppfylt sin rett til fornyet vurdering.

Retten til fornyet vurdering er først og fremst knyttet til vurdering og oppstart av helsehjelp i spesialisthelsetjenesten. Pasienter som er under utredning eller behandling for sin tilstand kan også ha ønske om å få en vurdering, en "second opinion", fra en annen behandler i spesialisthelsetjenesten, jf. også retten til medvirkning etter § 3-1. Det er ikke noe i veien for at en lege i spesialisthelsetjenesten henviser en pasient til vurdering hos en annen spesialist. Etter helsepersonelloven § 4 andre ledd har legen plikt til å innhente bistand der dette er nødvendig og mulig, slik at behandlingen blir forsvarlig. På samme måte som ved fornyet vurdering etter § 2-3 vil legen som skal henvise pasienten videre måtte vurdere om pasienten har noe å vinne på en slik "second opinion". Pasienter som ønsker behandling et annet sted i spesialisthelsetjenesten, kan også benytte seg av retten til å velge behandlingssted, jf. § 2-4. I så fall må behandlende enhet eller helsepersonell bistå pasienten.