Pasienter og ledsagere har rett til å få dekket nødvendige utgifter i forbindelse med reise for å motta bestemte helsetjenester. Forskrift om pasienters, ledsageres og pårørendes rett til dekning av utgifter ved reise til helsetjenester, pasientreiseforskriften, trådte i kraft 1. oktober 2016 og erstattet den tidligere syketransportforskriften. Formålet med den nye forskriften er at pasientreiseordningen skulle bli enklere med standardsats, færre dokumentasjonskrav og elektronisk innsending av refusjonskrav.

Administreringen av pasientreiser i Norge er organisert gjennom 18 pasientreisekontor som er underlagt sine respektive helseforetak og et nasjonalt selskap, Pasientreiser HF, som er et nasjonalt foretak eid av de fire regionale helseforetakene. Pasientreiseforskriften kapittel 1 regulerer pasientens rett til dekning av utgifter, mens kapittel 2 gir nærmere regler om rett til dekning av reiseutgifter for ledsager og nære pårørende. Det fremgår av pasientreiseforskriften § 25 at pasienten som hovedregel må sette fram krav om dekning av utgifter senest seks måneder etter at kravet tidligst kunne vært satt fram. De nærmere beregningsreglene for refusjon av reiseutgiftene fremgår av kapittel 3 i pasientreiseforskriften.

Første ledd:

Av første ledd første punktum fremgår det at pasienten og ledsageren har rett til dekning av nødvendige utgifter når pasienten må reise i forbindelse med en helsetjeneste som omfattes av spesialhelsetjenesteloven og som dekkes av et foretak etter helseforetaksloven.

Pasientreiseforskriften § 1 regulerer dekning av reiser til og fra spesialisthelsetjenester nærmere. I forskriftens § 1 første ledd slås det fast at en pasient har rett til å få dekket utgifter ved å reise til og fra spesialisthelsetjenester ved sykehus, distriktspsykiatrisk senter eller institusjon som tilbyr tverrfaglig spesialisert behandling for rusmiddelmisbruk. Institusjonen skal eies av et regionalt helseforetak eller ha avtale med regionalt helseforetak.

Etter pasientreiseforskriften § 1 andre ledd fremgår det at en pasient i tillegg har rett til å få dekket reise til og fra andre spesialisthelsetjenester som finansieres av et regionalt helseforetatak og er

1. det geografisk nærmeste stedet helsetjenesten kan gis, 
2. opptrenings- og rehabiliteringsinstitusjoner, legespesialister, psykologspesialister, laboratorier og røntgeninstitutter i den helseregionen pasienten er bosatt, 
3. legespesialister, psykologspesialister, laboratorier og røntgeninstitutter utenfor pasientens bostedsregion når de har avtale om å tilby helsehjelp med det regionale helseforetaket i den helseregionen pasienten er bosatt, eller 
4. en godkjent nasjonal eller flerregional behandlingstjeneste eller en nasjonal kompetansetjeneste for det tilbudet som oppsøkes, jf. forskrift 17. desember 2010 nr. 1706 om godkjenning av sykehus, bruk av betegnelsen universitetssykehus og nasjonale tjenester i spesialisthelsetjenesten.    

I forskriftens § 1 tredje ledd er det regulert at rettighetene etter første og andre ledd også gjelder når pasienten benytter retten til fritt behandlingsvalg m.m. etter pasient- og brukerrettighetsloven § 2-4, med unntak av reise til private radiologiske virksomheter som kun dekkes til nærmeste sted.

Det følger av pasientreiseforskriften § 24 første ledd at pasienten ved hver enkelt reise skal betale en egenandel på kr 171 hver vei (kr 342 tur/retur). Når pasienten benytter retten til å velge behandlingssted etter pasient- og brukerrettighetsloven § 2-4 utenfor egen bostedsregion, skal pasienten betale en egenandel på kr 400 hver vei (kr 800 tur/retur). Pasienten skal likevel bare betale egenandel på kr 171 hver vei hvis helsetjenesten gis på det nærmeste stedet den kan gis, eller det regionale helseforetaket ikke tilbyr helsehjelpen i pasientens bostedsregion.

Det fremgår av pasientreiseforskriften § 24 annet ledd at det ikke skal betales egenandel for ledsager, barn under 16 år, ved reise for å undersøke eller behandle yrkesskade eller krigsskade, ved reise for å undersøke, behandle og kontrollere en allmennfarlig smittsom sykdom, ved reiser for å legges inn i tvungent psykisk helsevern, ved reise for tvunget psykisk helsevern uten døgnopphold i institusjon, ved pårørendes reise til psykiatrisk poliklinikk for barn og ungdom som oppfyller vilkårene i § 19 bokstav b, ved reise for donor ved transplantasjon, ved overføring mellom institusjoner innad i et helseforetak og ved reise for å delta ved behandling av begjæring av svangerskapsbrudd i primærnemnd eller sentral klagenemnd.

Når det gjelder dekning av utgifter for ledsager og nære pårørende er deres rettigheter regulert nærmere i pasientreiseforskriften § 17 flg.

I pasient- og brukerrettighetsloven § 2-6 første ledd annet punktum er det regulert at utgifter til pasientreiser også dekkes ved helsetjenester som omfattes av folketrygdloven kapittel 5 og helsetjenester som ytes ved familiekontor og helsestasjon. Etter første ledd tredje punktum kan departementet i forskrift bestemme at retten til dekning av nødvendige utgifter også skal gjelde når pasienten må reise til og fra en annen helsetjeneste som omfattes av helse- og omsorgstjenesteloven. Pasientreiseforskriften § 2 regulerer nærmere dekning av reiseutgifter for helsetjenester etter folketrygdloven kapittel 5, mens forskriftens § 3 regulerer dekning av reiseutgifter familievernkontor, kommunale tilbud mv.

Andre ledd:

I andre ledd er det presisert at stønad ytes til dekning av reiseutgifter til det nærmeste stedet der helsetjenesten kan gis, med mindre annet følger av forskrift gitt i medhold av femte ledd. Etter pasientreiseforskriften § 20 første ledd dekkes reiseutgiftene fra oppholdsstedet til behandlingsstedet. Etter at helsehjelpen er gitt, dekkes reiseutgiftene fra behandlingsstedet til oppholdsstedet. Av forskriften § 20 andre ledd fremgår det at dersom pasienten reiser fra et annet oppholdssted enn bostedet, dekkes utgiftene likevel ikke utover kostnadene ved å reise fra eller til bostedet. Som bosted regnes også nødvendig midlertidig oppholdssted på grunn arbeid, studier, militærtjeneste og opphold på institusjon. I forskriften § 20 tredje ledd er det gitt unntaksbestemmelser dersom dekning fra bostedet ville påføre pasienten urimelig store reiseutgifter, helsehjelpen av hensyn til oppfølgningen ikke kunne ytes andre steder og behovet for helsehjelpen var uventet og oppstod på stedet.

Tredje ledd:

Av tredje ledd fremgår det at det ved beregningen av stønaden skal en sats per kilometer fastsatt av departementet legges til grunn, uavhengig av om pasienten eller ledsageren har hatt faktiske utgifter og uansett hvilket transportmiddel som er brukt. Etter pasientreiseforskriften § 21 er det fastsatt at dersom pasienten reiser kortere enn 300 kilometer hver vei, dekkes reiseutgiftene med kr 3,00 per kilometer. Kan pasienten dokumentere at det ble benyttet passasjerbåt eller hurtigrute på strekningen, dekkes kostnaden til båt istedenfor sats per kilometer. Hvis pasienten kan dokumentere at det var nødvendig å benytte båt, snøscooter eller ATV, dekkes reiseutgiftene etter satsene i Statens reiseregulativ.

For reiser over 300 kilometer dekkes utgifter tilsvarende den billigste reisemåten med rutegående transportmiddel på strekningen, i stedet for standardsats per kilometer. Det fremgår av pasientreiseforskriften § 21 fjerde ledd annet punktum at dersom pasienten oppfyller vilkårene for å få dekket nødvendige dokumenterte utgifter etter § 22, dekkes reiseutgiftene likevel med standardsats per kilometer etter første ledd. Ved beregningen av om reisestrekningen er lenger enn 300 kilometer, omfattes ikke deler av reisen som er bestilt eller rekvirert av helseforetaket.

Av forskriftens § 21 femte ledd fremgår det at når pasienten ledsages på reisen etter forskriften § 17, har enten ledsageren eller pasienten rett til å få dekket reiseutgifter. Både pasienten og ledsageren har likevel rett til dekning med standardsats etter første ledd eller faktiske kostnader etter andre og fjerde ledd hvis det dokumenteres at rutegående transport er benyttet på strekningen.

Det følger av pasientreiseforskriften § 22 at pasienten har rett til å få dekket nødvendige dokumenterte utgifter til drosje eller dokumenterte utgifter til bilferge, bomvei, parkering og piggdekkavgift ved bruk av bil dekkes dersom reisen gjelder øyeblikkelig hjelp eller dersom pasientens behandler, oversykepleier, avdelingssykepleier og faglig ansvarlig på røntgenavdeling eller laboratorium på sykehus kan attestere et behov for drosje eller bil. Ansatte i helse- og omsorgstjenesten kan attestere et slikt behov ved reise til institusjon som yter tverrfaglig spesialisert behandling for rusmiddelmisbruk.

Pasienten har etter pasientreiseforskriften § 22 også rett til å få dekket nødvendige utgifter til drosje eller dokumenterte utgifter til bilferge, bomvei, parkering og piggdekkavgift ved bruk av bil dersom pasientreisekontor eller en annen som har myndighet til det attesterer at manglende rutegående transport gjør det nødvendig å bruke drosje eller bil.

Fjerde ledd:

Det følger av fjerde ledd at retten til dekning av utgifter etter første ledd faller bort dersom pasienten får tilbud om transport med transportør som har avtale med regionalt helseforetak eller tilbud om transport eller tilbud om gratis offentlig transport. I tillegg faller retten til dekning av utgifter bort i den utstrekning utgiftene dekkes etter annen lovgivning.

Femte ledd:

Det fremgår av femte ledd at departementet kan gi forskrifter om dekning av reise- og oppholdsutgifter for pasienter og pårørende og utgifter til nødvendig ledsager, herunder dekning av utgifter til andre steder enn det geografisk nærmeste stedet, egenbetaling, minste reiseavstand, kjøregodtgjørelse, rett til dekning av faktiske reiseutgifter i særlige tilfeller, utbetaling av refusjon og frister for fremsetting av krav.

Nærmere informasjon om ordningen finnes på www.pasientreiser.no. Pasienter som mener de ikke får oppfylt sine rettigheter etter bestemmelsen kan klage på vedtaket til statsforvalteren.

Følgende forskrifter er gitt med hjemmel i § 2-6:

• Pasientreiseforskriften (25. juni 2015 nr. 793) 
• Forskrift om stønad til helsetjenester i EØS (22. november 2010 nr. 1466)
• Forskrift om ambulansebåttjenesten (17. februar 2004 nr. 408)