Rett til opplysninger
Det følger av første ledd at helse- og omsorgstjenesten skal gi den som søker eller trenger helsehjelp, de helse- og behandlingsmessige opplysninger som vedkommende trenger for å ivareta retten sin. Opplysningsplikten innebærer at pasienten skal ha den konkrete informasjonen vedkommende trenger for å ivareta retten sin til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten. Dette følger også av den generelle informasjonsplikten etter pasient- og brukerrettighetsloven § 3-2.
Det vil være viktig å opplyse pasienter som har rett til nødvendig helsehjelp, om retten til å få et alternativt tilbud gjennom Helfo pasientformidling ved fristbrudd. Se kommentarene til § 2-2 b. Det er også relevant å gi pasienten informasjon om selve vurderingen slik at pasienten blir i stand til å benytte retten til ny vurdering etter § 2-3, og retten til å klage til statsforvalteren etter reglene i kapittel 7.
Nærmere regler om informasjon til pasienten er gitt i prioriteringsforskriften § 5. Se også kommentarene til § 2-2 a tredje ledd.
Rett til vurdering
I andre ledd første setning gis pasienter en rett til innen 10 virkedager etter at spesialisthelsetjenesten har mottatt henvisningen, å få en vurdering av om vedkommende pasient har rett til nødvendig helsehjelp eller ikke.
Retten til vurdering og vurderingsfristen har to hovedformål. For det første skal spesialisthelsetjenesten raskt vurdere og prioritere henvisningene slik at alvorlig syke pasienter sikres rask helsehjelp. For det andre skal pasient og henviser raskt få tilbakemelding om spesialisthelsetjenestens vurdering.
Rettigheten gjelder når pasienten blir henvist til spesialisthelsetjenesten, og vurderingstema er om pasienten har rett til nødvendig helsehjelp i spesialisthelsetjenesten.
Retten til vurdering gjelder i utgangspunktet enhver pasient som henvises til spesialisthelsetjenesten. Hvis en henvisning blir sendt videre for å bli vurdert ved en annen avdeling eller et annet helseforetak, er fristen for å gi tilbakemelding 10 virkedager fra henvisningen opprinnelig ble mottatt av den første avdelingen eller helseforetaket. Datoen henvisningen ble mottatt i det første helseforetaket kalles ansiennitetsdato. Vurderingen som er gjort innledningsvis gjelder for hele spesialisthelsetjenesten. Denne bestemmelsen gjelder ikke når pasienter som allerede er blitt vurdert et annet sted i spesialisthelsetjenesten har blitt henvist videre.
Andre ledd andre setning presiserer at vurderingen skal skje på grunnlag av henvisningen. Det er viktig at henvisningen inneholder de opplysningene som er sentrale for å vurdere pasientens behov for helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten. Opplysninger om aktuell diagnose eller problemstilling og pasientens plager og symptomer må så langt som mulig spesifiseres. I tillegg til øvrige relevante pasientopplysninger, skal også henvisers vurderinger fremgå av henvisningen, herunder en vurdering av hastegrad og forventet utredning og behandling. Forskrift om fastlegeordning i kommunene § 24 stiller også krav til fastlegers henvisningspraksis. Se Nasjonal veileder for henvisninger til spesialisthelsetjenesten (henvisningsveilederen) for mer informasjon. Veilederen skal være en støtte for dem som henviser til spesialisthelsetjenesten, og skal bidra til at henvisninger inneholder nødvendig informasjon slik at pasienten får best mulig vurdering og helsehjelp.
Henvisninger som er mangelfulle kan ikke returneres til henvisende instans uten vurdering. Kravet til faglig forsvarlig virksomhet kan tilsi at den som vurderer henvisningen bør ta kontakt med pasient eller henviser for tilleggsopplysninger. Hvis dette ikke er mulig, må henvisningen uansett vurderes. Usikkerhet om pasienten har rett til nødvendig helsehjelp i spesialisthelsetjenesten vil kunne bety at pasienten gis rett for å unngå at pasienten blir den skadelidende part. I etterkant bør spesialisthelsetjenesten ta kontakt med henviser for å gi veiledning slik at mangelfulle henvisninger unngås.
Mer informasjon om henvisninger til spesialisthelsetjenesten finnes i Helsedirektoratets veileder om prioritering i pasient- og brukerrettighetsloven og prioriteringsforskriften kapittel 4.1.
Hvem kan rettighetsvurdere henvisninger
Det er ikke noen formelle krav til den som skal vurdere en henvisning til spesialisthelsetjenesten. Det er spesialisthelsetjenesten som avgjør hvilken spesialist som skal vurdere henvisningen. Av kravet til faglig forsvarlighet, jf. helsepersonelloven § 4, følger det imidlertid at spesialisten som vurderer henvisningen må ha nødvendig faglig kompetanse innen fagområdet til å avgjøre om pasienten har behov for nødvendig helsehjelp i spesialisthelsetjenesten, og i så fall hvilken frist som skal settes for oppstart av helsehjelpen.
Rett til at det fastsettes en frist for når pasienten senest skal få nødvendig helsehjelp
Av andre ledd tredje setning følger at en pasient som vurderes å ha rett til nødvendig helsehjelp, samtidig har rett til å få fastsatt en faglig forsvarlig tidsfrist for å få helsehjelpen påbegynt. Fristen skal settes i samsvar med det faglig forsvarlighet krever. Pasienten har et rettslig krav på at det fastsettes en frist og spesialisthelsetjenesten har en tilsvarende plikt til å fastsette fristen.
Fristen avgjør når pasienten kan kreve oppfyllelse av den materielle rettigheten sin til nødvendig helsehjelp, se kommentarene til § 2-2. Dersom den fastsatte fristen ikke kan oppfylles innenfor helseforetaket, plikter spesialisthelsetjenesten å skaffe pasienten et annet tilbud innen fristen, offentlig eller privat, i Norge. Se kommentarene til § 2-2 b.
Fristen vil ikke bare gjelde behandling i snever forstand, men også retten til tiltak som har for eksempel forebyggende, diagnostiserende og rehabiliterende formål, jf. § 1-3 bokstav c.
Pasienten har også rett til å få fastsatt tidspunkt for oppstart av helsehjelpen innenfor denne tidsfristen. Tidspunktet for oppstart av helsehjelpen skal settes før tidsfristen for å få helsehjelpen påbegynt. Presiseringen av at tidspunktet for oppstart av helsehjelpen skal settes før tidsfristen, innebærer blant annet at dersom spesialisthelsetjenesten må endre tidspunktet som er formidlet til pasienten, skal det gis et nytt tidspunkt til pasienten innenfor den samme tidsfristen.
Formålet med kravet etter tredje ledd bokstav b om at pasientene skal ha informasjon om tidspunkt for oppstart av helsehjelpen, er å styrke pasientrettighetene ved å gi større forutsigbarhet på et tidlig tidspunkt i pasientforløpet. De samme hensynene gjelder også når vurderingen og utredningen eller behandlingen skal gjøres på forskjellige steder. Retten til informasjon om oppstartstidspunkt gjelder derfor også hvor vurderingen skjer ett sted, for eksempel i en vurderingsenhet, og utredning eller behandling skal foregå et annet sted.
Pasientens rettighet er oppfylt når helsehjelpen som pasienten er informert om (utredning eller behandling), blir påbegynt innen den fastsatte fristen. Lovens ordlyd «tidspunkt for oppstart av helsehjelpen» innebærer at pasienten skal få fastsatt tidspunkt for når utredningen eller behandlingen reelt skal påbegynnes. Eventuelle møter til forundersøkelser eller samtaler om behandlingsforløpet før oppstarten av helsehjelpen pasienten har fått rett til, innebærer ikke at fristen er innfridd. I forarbeidene er det presisert at det ikke er krav om et tidspunkt for fysisk oppmøte på en lokasjon. Også tidspunkt for en digital konsultasjon kan oppfylle kravet, dersom en slik konsultasjon vil omfatte aktiviteter som medfører at utredningen eller behandlingen reelt påbegynnes. Se Prop. 40 L (2022–2023) pkt. 6.1.3.2 (regjeringen.no) og merknadene til prioriteringsforskriften § 4.
Fristen skal gi sikkerhet for at helsehjelpen kan startes og fullføres forsvarlig i hele forløpet. Videre må fristen settes slik at en unngår at pasientens tilstand forverres eller at undersøkelses- eller behandlingsmuligheter går til spille. Det må være faglig forsvarlig å utsette oppstart av helsehjelpen uten at det går ut over prognosen.
Det fremgår av andre ledd fjerde setning at pasienten deretter har rett til et faglig forsvarlig pasientforløp. Forsvarlighetskravet gjelder hele pasientforløpet, slik at selv om det ikke er lovregulerte frister for forløpet etter oppstart, skal pasienten utredes og behandles innen forsvarlig tid. Det innebærer at det ikke er anledning til å innkalle en pasient før fristen går ut, men så la pasienten vente uforsvarlig lenge på videre utredning eller behandling. Dersom pasienten mener at hen ikke har fått nødvendig helsehjelp, kan pasienten klage til statsforvalteren etter reglene i kapittel 7. Se kommentarene til kapittel 7.
Det kan vise seg at pasienten trenger helsehjelp på et tidligere tidspunkt enn fristen som er satt. Dette kan for eksempel være fordi pasientens helsetilstand har forverret seg. Da følger det av kravet til forsvarlig helsetjeneste i spesialisthelsetjenesteloven § 2-2 at pasienten skal ha helsehjelp på et tidligere tidspunkt. Det er ikke nødvendig å sette en ny, kortere frist.
Tidsfristen skal fastsettes på grunnlag av en skjønnsmessig helsefaglig vurdering av den enkelte pasients behov, og ved fristfastsettelsen skal prioritering gjøres etter kriterier som er tatt inn i prioriteringsforskriften § 2. Fristen er fastsatt på grunnlag av opplysningene om pasientens helsetilstand som forelå da henvisningen ble vurdert.
I prioriteringen mellom pasienter med rett til nødvendig helsehjelp skal det legges vekt på hvilken nytte pasienten forventes å ha av helsehjelpen, hvor alvorlig pasientens tilstand er, og hvor mye ressurser helsehjelpen vil legge beslag på.
Prioriteten øker i tråd med den forventede nytten av helsehjelpen og med tilstandens alvorlighet. Hvor ressurskrevende helsehjelpen vil være, er også et element i prioriteringsvurderingen. Hvis helsehjelpen er lite ressurskrevende tilsier det isolert sett at prioriteten øker. Men det skal gjøres en samlet vurdering av nytte, alvorlighet og ressursbruk. Generelt vil høyere ressursbruk aksepteres jo mer alvorlig en tilstand er eller jo større nytte et tiltak har. Lav alvorlighet og begrenset nytte av et tiltak kan bare forsvares hvis ressursbruken er lav.
Både nå-situasjonen, varighet og tap av framtidige leveår har betydning for graden av alvorlighet. Dette følger av prioriteringsforskriften § 2 siste ledd. Graden av alvorlighet øker jo mer det haster å komme i gang med helsehjelp.
Bestemmelser om vurdering og fastsettelse av frist er gitt i prioriteringsforskriften § 4. Se også merknadene til denne bestemmelsen i prioriteringsforskriften. Ved fastsettelse av tidsfristen skal prioritering gjøres etter prioriteringsforskriften § 2.
Fristen for helsehjelp for barn under 23 år med psykiske lidelser eller rusmiddelavhengighet skal ikke overstige 65 virkedager, se prioriteringsforskriften § 4a.
Utfyllende informasjon om vilkårene i prioriteringsforskriften §§ 1, 2 og 4 finnes i Helsedirektoratets veileder om prioritering i pasient- og brukerrettighetsloven og prioriteringsforskriften.
Helsedirektoratet har i samarbeid med fagmiljøene laget veiledere i prioriteringer på flere fagområder. Prioriteringsveilederne inneholder veiledende frister for ulike tilstander og pasientgrupper, som spesialisthelsetjenesten kan bruke som utgangspunkt når de vurderer hvilken frist som skal settes for den enkelte pasient. Dersom tjenesten velger en annen praksis enn den som foreslås i prioriteringsveilederen, bør den være basert på en konkret og begrunnet vurdering av hvorfor veilederens anbefaling ikke følges. Fristen skal settes til det tidspunktet som faglig forsvarlighet krever at pasienten senest skal få helsehjelp i form av utredning eller behandling.
Mer om prioriteringsveiledere på Helsedirektoratets temasider om prioritering.
Informasjon til pasienten om konklusjonen
Det fremgår av tredje ledd at innen 10 dager har pasienten rett til å få informasjon fra spesialisthelsetjenesten om både vurderingen av retten til nødvendig helsehjelp, det fastsatte tidspunktet for oppstart av helsehjelpen, den fastsatte tidsfristen for når helsehjelpen senest skal være påbegynt og klageadgangen, klagefristen og den nærmere fremgangsmåten ved klage.
Dette innebærer at det er to muligheter når spesialisthelsetjenesten skal svare på en henvisning.
For det første kan pasienten få beskjed om at vedkommende er vurdert til ikke å ha rett til nødvendig helsehjelp. I et slikt tilfelle skal pasienten i svarbrevet informeres om sine klagemuligheter, jf. tredje ledd bokstav d.
For det andre kan pasienten få beskjed om at vedkommende er vurdert til å ha rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten. I brevet til pasienten, skal det da opplyses om tidspunkt for når pasienten skal møte opp, og innen hvilken tidsfrist pasienten senest skal få helsehjelp. Tidspunktet for oppmøte skal i de tilfeller hvor det er mulig, være en dato og klokkeslett (time). Tidspunktet det informeres om bør i alle tilfeller ikke overskride et tidsintervall på en uke. Se også prioriteringsforskriften § 5.
Helse- og omsorgsdepartementet har presisert at hovedregelen er at alle pasienter som gis en juridisk frist, innen 4 måneder skal få en konkret dato og klokkeslett (time) i første svarbrev. Se Helse- og omsorgsdepartementets brev om krav til informasjon til nyhenviste pasienter (PDF).
Det innebærer at pasienten i samme svarbrev vil få to tidspunkter å forholde seg til. Det er imidlertid avgjørende at det kommer frem at det første tidspunktet er det tidspunktet pasienten fysisk skal møte opp, og at det andre tidspunktet er en juridisk frist som innebærer at hvis denne oversittes har pasienten krav på helsehjelp uten opphold. Det vises til pasient- og brukerrettighetsloven § 3-5 som pålegger spesialisthelsetjenesten å gi informasjon som er tilpasset mottagernes individuelle forutsetninger.
Det fremgår videre at pasienten har rett til å få opplyst om klageadgang, klagefrist og den nærmere fremgangsmåten ved å klage. Det følger av pasient- og brukerrettighetsloven § 7-2 at pasienten, eller dennes representant, kan klage til statsforvalteren, se kommentarene til § 7-2.
Pasienten kan klage på at retten til vurdering ikke er innfridd. Spørsmålet om retten til vurdering er oppfylt i det enkelte tilfellet beror på en konkret helhetsvurdering, hvor kravet til forsvarlighet, jf. spesialisthelsetjenesteloven § 2-2, vil veie tungt. I tillegg er det avgjørende om formålene med retten til vurdering er oppnådd.
Pasienten kan også klage over vurderingens kvalitet. Statsforvalteren kan overprøve alle sider av saken. Dersom pasienten gis medhold i klagen, skal pasienten få oppfylt sin rett til vurdering. Hvis pasienten er uenig i det medisinske grunnlaget som ligger til grunn for vurderingen, må pasienten be om en fornyet vurdering, se kommentarene til § 2-3.
Det følger videre av tredje ledd siste setning at det er en plikt for spesialisthelsetjenesten om å gi henvisende instans den samme informasjonen som pasienten får. I mange tilfeller skal pasienten tilbake til den kommunale helse- og omsorgstjenesten etter endt behandling i spesialisthelsetjenesten. Det er blant annet derfor viktig at den instansen som har henvist pasienten, som gjerne er fastlegen, er informert om hva som er status for vedkommende pasient i spesialisthelsetjenesten.
Rett til raskere vurdering ved mistanke om alvorlig eller livstruende sykdom
Det fremgår av fjerde ledd at pasienten har rett til raskere vurdering enn 10 virkedager ved mistanke om alvorlig eller livstruende sykdom. Grensen mellom øyeblikkelig hjelp og nødvendig helsehjelp er ikke alltid klar, men pasienter skal prioriteres ut fra en helsefaglig vurdering av alvorlighets- og hastegrad, jf. prioriteringsforskriften § 2. Det innebærer at pasienter som henvises med mistanke om alvorlig eller livstruende sykdom, skal prioriteres raskere enn pasienter hvor henvisningen tilsier at tilstanden er mindre alvorlig. Fristen på 10 virkedager er en maksimumsfrist, og det må vurderes i hvert enkelt tilfelle om det er forsvarlig å la pasienten vente så lenge.
Spesialisthelsetjenesten må derfor ha et system som ivaretar at henvisningene vurderes uten unødig forsinkelse slik at pasientens rett til raskere undersøkelse/behandling blir innfridd.
Myndighet/adgang til å vurdere om pasienter har rett til nødvendig helsehjelp
Utgangspunktet er at offentlige virksomheter i spesialisthelsetjenesten har kompetanse til å vurdere om pasienter har rett til nødvendig helsehjelp, og til å tildele rettigheten og sette frist. For private virksomheter må kompetansen til å tildele pasient- og brukerrettigheter enten være delegert fra et regionalt helseforetak, eller virksomheten må være gitt slik kompetanse i forskrift.
Etter femte ledd første setning avgjør det enkelte regionale helseforetak hvilke institusjoner som skal ha fullmakt på vegne av dem til å avgjøre om pasienter som er henvist til tverrfaglig spesialisert behandling for rusmiddelmisbruk, har rett til nødvendig helsehjelp og fastsette individuelle behandlingsfrister.
Etter femte ledd andre setning kan de regionale helseforetakene også bestemme hvilke private virksomheter som skal kunne tildele pasienter rett til nødvendig spesialisthelsetjeneste og fastsette frist for når helsehjelpen senest skal gis, jf. andre ledd. Retten til å delegere gjelder kun innenfor det området det er inngått avtale om. Det innebærer at dersom en virksomhet leverer et bredt spekter av spesialisthelsetjenester, men kun har avtale om å levere tjenester på et begrenset område, kan delegasjonen til å tildele pasientrettigheter kun gjelde den delen avtalen omhandler. Dersom avtalen for eksempel gjelder kneoperasjoner, vil den private virksomheten kun ha kompetanse til å rettighetsvurdere pasienter som er aktuelle for slik behandling.
Dersom private virksomheter som har fått delegert kompetanse til å rettighetsvurdere mottar henvisninger som tilsier at pasienten har behov for andre tjenester enn det den private etter avtalen kan levere, skal pasienten henvises videre til det offentlige eller annen privat virksomhet som har kompetanse til å tildele rettigheter på feltet.
Det er det regionale helseforetaket som har avtale med den private virksomheten som avgjør om kompetanse til å tildele rettigheter skal delegeres eller ikke. Det vil være naturlig å avgjøre dette ut fra en totalvurdering av for eksempel behovet i regionen, kompetansen til og kapasiteten i den private virksomheten og hensynet til effektiv ressursutnyttelse. Det regionale helseforetaket kan stille vilkår i forbindelse med delegasjon av vurderingskompetanse. Videre kan det regionale helseforetaket på ethvert tidspunkt trekke tilbake en slik delegasjon.
Etter sjette ledd tredje setning kan departementet også gi forskrifter med nærmere bestemmelser om hvilke private virksomheter som skal ha adgang til å vurdere retten til nødvendig helsehjelp og fastsette tidsfristen og tidspunktet etter andre ledd. Hjemmelen gir departementet den samme kompetansen til å delegere vurderingskompetanse som er tillagt de regionale helseforetakene etter femte ledd.
Om virksomheten kan tildele pasientrettigheter har også betydning for pasientens rett til valg av behandlingssted, se pasient- og brukerrettighetsloven § 2-4.
Nærmere om tidsfrister og forskriftshjemler
Departementet er i sjette ledd første setning gitt en hjemmel til fastsettelse av, og informasjon om, tidsfristen etter andre ledd, herunder tidsfristen for barn og unge under 23 år med psykiske lidelser eller rusmiddelavhengighet. Nærmere bestemmelser om vurdering og fastsettelse av frist er gitt i prioriteringsforskriften § 4.
Bestemmelser om frist for helsehjelp for barn under 23 år med psykiske lidelser eller rusmiddelavhengighet er gitt i prioriteringsforskriften § 4a. For disse pasientene skal fristen for nødvendig helsehjelp ikke overstige 65 virkedager fra den dagen pasientens rett til helsehjelp ble vurdert. 65 virkedager er en maksimumsfrist. Virkedager er mandag til fredag unntatt helligdager. Spesialisthelsetjenesten skal vurdere pasientens tilstand konkret og individuelt, og faglig forsvarlighet kan tilsi at helsehjelpen må gis tidligere. I så fall skal fristen for start av helsehjelp settes kortere.
Etter sjette ledd andre setning kan departementet gi nærmere bestemmelser om fastsettelse av tidspunktet etter andre ledd og om at visse pasientgrupper skal ha rett til vurdering raskere enn innen 10 virkedager.
Det skal føres venteliste over pasienter som er registrert for undersøkelse og behandling. Etter at sykehuset eller spesialistpoliklinikken har foretatt den nødvendige vurderingen av pasienten, samt eventuelt fastsatt en individuell frist for behandling, har institusjonene en plikt til å føre pasienten inn i ventelisten over pasientene, jf. forskrift om ventelisteregistrering med merknader. Fristen som er fastsatt skal fremgå av ventelisten. Videre skal det fremgå om det søkes om innleggelse, dagbehandling eller poliklinisk behandling. Pasienter som trenger øyeblikkelig hjelp, skal ikke registreres på venteliste. Pasienter har ikke rett til å stå på venteliste flere steder samtidig for samme tilstand. Institusjonene skal til enhver tid holde ventelistene oppdatert.
Følgende forskrifter er gitt med hjemmel i § 2-2 a: