Første ledd første setning slår fast at forvaltningslovens regler om behandling av enkeltvedtak og klage gjelder for statsforvalterens behandling i klagesaker så langt de passer. Dette innebærer blant annet at statsforvalteren må oppfylle kravene til underretning, kontradiksjon og begrunnelse. Når det i pasient- og brukerrettighetsloven er gitt særlige regler, for eksempel § 7-3 om klagens form og innhold, og § 7-5 om klagefrist, går disse foran forvaltningslovens generelle bestemmelser.

Statsforvalteren kan ta stilling til utsatt iverksettelse av vedtak etter forvaltningsloven § 42. Se også Helsedirektoratets brev av 18. september 2023 om utsatt iverksetting ved utskrivelse fra sykehus mv (PDF). 

Statsforvalterens vedtak kan gå ut på at det foreligger en rettighet som helsetjenesten har plikt til å oppfylle. Dette vil gjelde både materielle rettigheter etter kapittel 2 og prosessuelle rettigheter etter kapittel 3, 4, 5 og 6, jf. § 7-2 første ledd, som omhandler hvilke bestemmelser klageadgangen gjelder. Statsforvalteren kan i vedtaket slå fast hvem som har plikt til å oppfylle rettigheten, og kan også, dersom innholdet i rettigheten tilsier dette, sette frist for oppfyllelse.

Henvisningen til forvaltningslovens regler innebærer samtidig at statsforvalterens avgjørelse ikke kan påklages videre jf. forvaltningsloven § 28. Adgangen til å omgjøre vedtak uten klage er regulert i forvaltningsloven § 35. Statsforvalterens vedtak kan også bringes inn for domstolene.

I første ledd andre setning fremgår det at for kommunale vedtak om helsetjenester skal statsforvalteren legge vekt på hensynet til det kommunale selvstyret ved prøving av det frie skjønn (se Prop. 91 L (2010-2011), merknader til § 7-6). Kommunale vedtak om helsetjenester vil omfatte helsetjenester i hjemmet, jf. hol. § 3-2 første ledd nr. 6 bokstav a. Dette vil særlig gjelde hjemmesykepleie, men også for eksempel fysioterapi og ergoterapi. I tillegg omfattes tildeling av sykehjemsplass, jf. hol. § 3-2 første ledd nr. 6 bokstav c. 

Første ledd tredje setning fastslår at for øvrige kommunale vedtak skal klageinstansen legge stor vekt på hensynet til det kommunale selvstyret ved prøving av det frie skjønn. Disse kommunale vedtakene vil omfatte personlig assistanse, herunder praktisk bistand og opplæring og støttekontakt, avlastningstiltak, omsorgsstønad, og brukerstyrt personlig assistanse, jf. hol. § 3-2 første ledd nr. 6 bokstav b, § 3-6 og § 3-8.

Kommunen skal tilby sosial, psykososial og medisinsk habilitering og rehabilitering, jf. hol. § 3-2 første ledd nr. 5. Vedtak om tildeling av tjenester til personer som har behov for rehabilitering og habilitering, vil i all hovedsak bli fattet med hjemmel i andre bestemmelser, for eksempel vedtak om helsetjenester i hjemmet, praktisk bistand eller støttekontakt. I den grad det likevel kan være aktuelt å fatte vedtak med hjemmel i hol. § 3-2 første ledd nr. 5, og det dreier seg om tjenester som tidligere var regulert i sosialtjenesteloven, skal pasient- og brukerrettighetsloven § 7-7 første ledd siste setning legges til grunn. Dette gjaldt tjenestene, praktisk bistand og opplæring, støttekontakt, avlastningstiltak, omsorgsstønad, brukerstyrt personlig assistanse, aldershjem og barneboliger.

Hvis det tildeles plass i institusjon, og dette ikke er helsetjeneste, vil også § 7-7 første ledd siste setning gjelde. Dette er aktuelt ved tildeling av plass i aldershjem og barneboliger.

Den alminnelige ordningen etter forvaltningsloven § 34 siste ledd er at klageinstansen selv kan treffe nytt vedtak i saken eller oppheve vedtaket og sende saken tilbake til underinstansen til helt eller delvis ny behandling. Denne regelen gjelder tilsvarende ved klage etter pasient- og brukerrettighetsloven. Når det gjelder vedtak om tjenester som tidligere var regulert i sosialtjenesteloven, bør imidlertid statsforvalteren som hovedregel ikke benytte kompetansen til å fatte nytt vedtak ved overprøving av det frie skjønn. Dette er ikke til hinder for at statsforvalteren kan endre vedtaket i særlige tilfeller hvis saken haster, og det er behov for en rask avklaring. Ett eksempel kan være at statsforvalteren selv endrer vedtaket dersom den tar til følge klage over vedtak om sommeravlastning for et funksjonshemmet barn, og sommerferien nærmer seg.

For vedtak eller avgjørelser fattet i spesialisthelsetjenesten, som omfatter organer for staten, er det ingen begrensninger i klageinstansens kompetanse. Klageinstansen kan prøve alle sider av saken og herunder ta hensyn til nye omstendigheter. Den skal vurdere de synspunkter som klageren kommer med, og kan ta opp forhold som ikke tidligere er berørt i saken.