Bestemmelsen gir helsepersonell anledning til å utveksle taushetsbelagte opplysninger om en pasient for å støtte helsepersonell i å treffe beslutninger om helsehjelp til en annen pasient i et helsefaglig arbeidsfellesskap. Formålet med bestemmelsen er å øke kvaliteten på helsehjelpen og styrke pasientsikkerheten, og kan også bidra til forsvarlig opplæring av helsepersonell.

Det skal ikke deles flere opplysninger om pasienten enn hva som er nødvendig for å oppnå formålet med delingen.  Opplysningene skal så langt det er mulig gis uten individualiserende kjennetegn. Det vil være pasientens helsetilstand og tilhørende medisinske problemstillinger som er nyttig å dele erfaringer om. I hvilken utstrekning det i konkrete tilfeller må gis direkte identifiserbare opplysninger, som navn, må i stor grad bli opp til helsepersonellets faglige skjønn å vurdere. Identifiserende opplysninger kan ikke deles dersom formålet med informasjonsdelingen kan oppnås ved å la være å dele individualiserende kjennetegn.

Forskjellen mellom helsepersonelloven § 25 og § 25 a er at mens § 25 gjelder samsnakk mellom helsepersonell som yter helsehjelp til samme pasient, omfatter § 25 a også helsepersonell som yter helsehjelp til andre pasienter.

Første ledd

Helsepersonell kan dele taushetsbelagte opplysninger i helsefaglige arbeidsfellesskap til formålene som følger av bestemmelsen. Taushetsbelagte opplysninger kan ikke deles til andre formål. Ett av formålene er å kunne støtte helsepersonell i å treffe beslutninger om helsehjelp til en pasient. Helsepersonell har etter helsepersonelloven § 4 annet ledd en plikt til å innhente bistand fra kolleger der dette er nødvendig for å yte forsvarlig helsehjelp. Bestemmelsen sikrer at kolleger som gir bistand vil kunne dele opplysninger om tidligere pasienter for å yte forsvarlig helsehjelp til den aktuelle pasienten. 

For det andre kan formålet være å sikre forsvarlig opplæring av helsepersonell. Dette kan for eksempel omfatte læringssituasjoner hvor uønskede hendelser gjennomgås, hvor det deles helseopplysninger knyttet til de uønskede hendelsene, og opplæring av leger i spesialisering. Bestemmelsen tydeliggjør også at taushetsplikten ikke er til hinder for at studenter er til stede på for eksempel morgenmøter og i andre vaktskifter, hvor ulike pasientsituasjoner diskuteres. Videre vil det også være klart at taushetsplikten ikke er til hinder for at studenter diskuterer og reflekterer rundt vanskelige tilfeller med for eksempel en veileder uten behandlingsansvar for den aktuelle pasienten. Informasjonsdeling kan kun skje i helsefaglige arbeidsfellesskap, slik at undervisning av studenter i klasserom eller lignende ikke er omfattet.

For det tredje kan formålet være å gjennomføre helsehjelp i virksomheten. Det vil være anledning til å dele opplysninger selv om helsepersonellet som mottar opplysningene ikke har behov for opplysningene for selv å yte helsehjelp eller selv å lære, for eksempel under morgenmøter og vaktskifte. Deling av opplysninger skal bidra til å sikre forsvarlige prosesser i helsetjenesten.

Bestemmelsen er begrenset til å gjelde i helsefaglig arbeidsfellesskap. Begrepet skal ikke tolkes snevert og hvilke fellesskap som inngår vil kunne variere over tid. Det er ikke krav om at man samarbeider om samme pasient. Det er tilstrekkelig at man arbeider med samme grupper eller typer pasienter eller helsefaglig oppgaver. Helsefaglige arbeidsfellesskap vil kunne omfatte ulike typer arbeidsfellesskap og ulike typer organisasjonsstrukturer. Ofte vil det være innen samme virksomhet, men det kan også være på tvers av virksomheter, på tvers av nivåene i helse- og omsorgstjenesten eller på tvers av offentlige og private virksomheter. Personell som arbeider i for eksempel tverrfaglige team vil også kunne anses som et helsefaglig arbeidsfellesskap.

Eksempler på helsefaglige arbeidsfellesskap er morgenmøter og andre vaktskiftesituasjoner. Andre eksempler er fellesmøte mellom en gruppe helsepersonell fra flere virksomheter hvor oppgaven kan være å tolke røntgenbilder av bestemte organer eller fellesmøte mellom en gruppe hjemmesykepleiere som skal diskutere behandling av vanskelige sår.

Erfaringsutvekslingen kan skje mellom personell som befinner seg fysisk i samme rom, per telefon eller det kan være samtaler i digitale rom.

Det er helsepersonellet som deler helseopplysningene som må vurdere om vilkårene for deling etter bestemmelsen er oppfylt.

Pasienten kan motsette seg deling av opplysningene. Reservasjonsrett for pasienten til å motsette seg å dele opplysninger følger også av pasient- og brukerrettighetsloven § 5-3. 

Andre ledd

Bestemmelsen åpner ikke opp for å gjøre oppslag i pasientens journal. Det innebærer at helsepersonellet kun kan dele de opplysninger som allerede er kjent, uten å måtte slå opp i pasientens journal. Det innebærer også at en ikke kan gjøre oppslag i deler av journaler, journalnotater etc. Tilgjengeliggjøring etter denne bestemmelsen vil derfor først og fremst være muntlig.

For å gjøre oppslag i en pasients journal, inkludert deler av pasientens journal, må man ha et annet rettsgrunnlag. Eksempler på rettslig grunnlag kan være at man skal yte helsehjelp til en konkret pasient, at man skal lære av tidligere ytt helsehjelp, se helsepersonelloven § 29 c, eller eventuelt har behov for å gjøre oppslag for å oppfylle et anmodningskrav etter helsepersonelloven § 25 b.