Bestemmelsen er hovedregelen om helsepersonells yrkesmessige taushetsplikt og korresponderer med pasienters rett til vern mot spredning av opplysninger etter pasient- og brukerrettighetsloven § 3-6. Bestemmelsen må ses i sammenheng med bestemmelsene om taushetsplikt i pasientjournalloven § 15 og helseregisterloven § 17. Det er også gitt bestemmelser om taushetsplikt i spesialisthelsetjenesteloven § 6-1 og helse- og omsorgstjenesteloven § 12-1. Disse to bestemmelsene om forvaltningsmessig taushetsplikt har først og fremst selvstendig betydning for ansatte innen den offentlige helsetjeneste som ikke har taushetsplikt etter helsepersonelloven § 21.

Formålet med helsepersonells taushetsplikt er å sikre befolkningens tillit til helsepersonell og helse- og omsorgstjenesten slik at personer ikke unnlater å oppsøke hjelp av frykt for at uvedkommende skal få tilgang til opplysninger. Tillitsforholdet er viktig for at pasienten skal føle det trygt å gi fra seg nødvendige opplysninger om seg selv og sin helsetilstand for at helse- og omsorgstjenesten/helsepersonellet skal kunne yte best mulig helsehjelp. Pasienten skal føle seg trygg på at opplysninger som gis i forbindelse med helsehjelp ikke benyttes i andre sammenhenger og utleveres til eller tilkommer uvedkommende.

Taushetsplikten er i utgangspunktet til hinder for at det enkelte helsepersonell gir opplysninger videre til pasientens familie, andre profesjonsutøvere, etater eller andre personer.

Taushetsplikten gjelder alt helsepersonell som yter helsehjelp. Helsehjelp er definert i helsepersonelloven § 3. Også personell som yter tjenester etter helse- og omsorgstjenesteloven som ikke er å anse for helsehjelp, har taushetsplikt, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 2-1.

Taushetsplikten er begrenset til å gjelde opplysninger man har fått kjennskap til i egenskap av å være helsepersonell. Taushetsplikten omfatter også opplysninger man får tilgang til utenfor tjenesteforholdet, så lenge helsepersonellet mottar disse i egenskap av å være helsepersonell. Dette er i tråd med domstolenes tolkning av taushetsplikten (Rt.1989 s.1363) på et beslektet saksfelt (tidligere sosialtjenesteloven).

Bestemmelsen er i tillegg gjort gjeldende for alle som behandler helseopplysninger i helse- og omsorgsforvaltningen og i helse- og omsorgstjenesten, jf. helseregisterloven § 17 og pasientjournalloven § 15 Dette innebærer at også personell som kun utfører pasientadministrative oppgaver i helse- og omsorgstjenesten også er underlagt helsepersonellovens bestemmelser om taushetsplikt når de behandler helseopplysninger. Eksempler på dette kan være rent merkantilt personell og personell som har til oppgave å motta helseopplysninger for videreformidling eller rådgivning ved for eksempel akuttmottak eller i kommunikasjonssystemer i helse- og omsorgstjenesten.

Autorisert helsepersonell som er ansatt i offentlig forvaltning, men som jobber utenfor helseforvaltningen og helse- og omsorgstjenesten er underlagt forvaltningslovens taushetsplikt og eventuell taushetsplikt hvis slik er gitt i særlovgivning. Det vil for eksempel gjelde for ansatte i barneverntjenesten, Nav, PP-tjenesten eller politiet.

Helsepersonell skal "hindre" at andre får kjennskap eller tilgang til taushetsbelagte opplysninger. Dette innebærer ikke bare en passiv plikt for helsepersonellet til å tie, men også en aktiv plikt til å hindre uvedkommende i å få tilgang til taushetsbelagt informasjon. Forsvarlig håndtering og oppbevaring av pasientopplysninger er en forutsetning for å etterleve den lovbestemte taushetsplikten. Dette korresponderer med virksomhetseiers plikt i helse- og omsorgstjenesteloven og spesialisthelsetjenesteloven til å sørge for forsvarlige journal- og informasjonssystemer i virksomheten.

En sak fra rettspraksis (Rt. 2013 s.1443) omhandler helsepersonells aktivitetsplikt. For å overholde sin taushetsplikt etter helsepersonelloven § 21 i forhold til en pasient som hadde en pose med narkotika på seg da han ble brakt bevisstløs til sykehuset, hadde en sykehuslege gnidd posen mellom hendene for å fjerne DNA før han overleverte den til politiet. Sykehusets retningslinjer fastsatte at narkotika skulle overleveres anonymisert til politiet. Objektivt sett hadde legen overtrådt strl. § 132 første ledd om bevisforspillelse. Høyesterett kom allikevel til at han hadde handlet innenfor taushetsplikten. Fjerningen av DNA fra posen hadde da et lovlig formål og ble ikke rammet av strl. § 132 første ledd. Anken over lagmannsrettens frifinnende dom ble forkastet.

Taushetsplikten omfatter opplysninger om folks legems- eller sykdomsforhold eller andre personlige forhold som de får vite om i egenskap av å være helsepersonell. Med "legems- eller sykdomsforhold" menes opplysninger om den enkeltes helsesituasjon og sykdomsforhold, enten det er av psykisk eller fysisk karakter. Sivilombudsmannen uttalte i en sak fra 2016 hvor det var uenighet om barnets helsetilstand, at «opplysninger om fravær av sykdom, som er basert på opplysninger i journalen, omfattes av helsepersonells taushetsplikt». Spørsmålet var om psykologen hadde brutt taushetsplikten ved å informere barnehagen om at et barn var friskt basert på psykologens kjennskap til sykehusjournalen. En opplysning om at noen som anføres å være syk, likevel skal være frisk, må anses som en opplysning om personens «helsesituasjon».

I tillegg til helserelaterte opplysninger omfattes også opplysninger om andre personlige forhold. Med det menes det opplysninger om forhold som er knyttet til den enkelte person. Det vil typisk være opplysninger om sosiale forhold, sivilstand, økonomiske forhold mv. 
Som eksempler kan nevnes opplysninger om pasientens fødested, fødselsdato, person-nummer, statsborgerforhold, sivilstand, bopel og arbeidssted, yrke og økonomisk situasjon, slektskaps-, familie- eller hjemforhold og lignende type opplysninger. Det vises også 
til bestemmelsene om taushetsplikt i pasientjournalloven § 15 og helseregisterloven § 17, spesialisthelsetjenesteloven § 6-1 og helse- og omsorgstjenesteloven § 12-1.

Også informasjon om at en pasient er innlagt på sykehus eller har oppsøkt helsepersonell er som utgangspunkt taushetsbelagt. Dette utgangspunktet må likevel modifiseres i forhold til nærmeste pårørende, som har en rett til informasjon etter pasient- og brukerrettighetsoven §§ 3-3 og 3-4, jf. også helsepersonells korresponderende opplysningsplikt etter helsepersonelloven § 10. Også uten pasientens samtykke har pårørende en rett til informasjon dersom forholdene tilsier det og det ikke er grunn til å tro at pasienten ville ha motsatt seg det. Det kan typisk være når pasienten er bevisstløs etter en ulykke.

Helsedirektoratet har også lagt til grunn at sykehus i en krise- eller katastrofesituasjon kan utlevere opplysninger om identiteten til innlagt pasient til politiet i den hensikt at politiet skal ivareta varsling av pårørende. I rettspraksis er det lagt til grunn at opplysninger om det forhold at en pasient har oppsøkt psykolog er å anse som taushetsbelagt informasjon (Rt.1955 s. 191). Er man i tvil om informasjon kan videreformidles, bør man så langt som mulig avklare dette med pasienten.

Taushetsplikten gjelder også mellom helsepersonell. Utveksling av taushetsbelagt informasjon mellom helsepersonell kan kun skje når det er nødvendig for behandling og oppfølgning av pasienten, jf. helsepersonelloven §§ 25 og 45, dersom pasienten samtykker, eller hvor det foreligger annet rettslig grunnlag for å gi slik informasjon.

Se også www.helsedirektoratet.no/taushetsplikt.